Kan en bli deprimert av å bo med en som lider av deprisjon?

Jeg er så usikker.... sliten og lei

Samboer går på antideprisiv og sliter en del. Vi har snakket mye og jeg vet hva det går i. Men når han da får disse "anfallene" der han blir stille og ikke sier noe. Bare sover hele dagen eller isolerer seg. Da holder jeg på å tørne.....

Jeg vet jo at dette ikke er noe han ønsker selv skal skje. Men det gjør det ikke lettere for meg. Vi har tre fantastiske barn ilag, og det blir litt slitsomt de dagene som ikke er bra for min samboer...
Jeg blir så sint å sur, lei meg... ja alt på en gang!
Hva som gjør at han har rett til å bare stenge seg ute en hel dag, la meg ta meg av alt her i huset....
Vet jo at det ikke er hans feil....
Det og gjør med frustrert, for jeg blir sint, men kan liksom ikke være sint på han.

Og dagen etter (som oftes varer det bare en dag halv annen) så er det tilbake til normalen... Liksom om alt er helt normalt. Og uansett hvor lei og sint jeg var så dropper jeg det bare og følger med som om alt var normalt.

Er dette riktig av meg? Aner ikke hva jeg kan gjøre og si... sukk!!
Kan jo ikke akkurat si til han at han skal ta seg sammen de dagene som er lite gode...

Dette ble vist mye rot
Er så vanskelig å forklare... Har så mye frustrasjon inni meg.
De verste stundene når det er mest slitsomt, har jeg faktisk vurdert om jeg faktisk orker å være i et slikt forhold vist det altid skal være slik.....

Huff.
Vet ikke helt om jeg spør om noe her... men fikk i hvertfall luftet noen tanker.

Hilsen Utslitt samboer til en deprimert.

[Itherska]

Jeg vet godt hvordan det er,men her endte dette i brudd og en ADD diagnose på han Men å er livet så mye bedre for oss alle sammen

Veit så altfor godt hvordan du har det dessverre. Har en samboer som også sliter med depresjon/angst og store sinneproblemer.

Dette går dessverre utover meg og vårt barn. Snart får vi et barn til, så dette er tøft. Merker jeg sliter noe innmarig med hvordan jeg skal forholde meg til han i når han får raserianfall. Feks her i sommer skulle foreldrene mine passe ungen vår i 3-4 netter så vi skulle få slappe av litt. Da de kom for å hente h*n så klikket det fullstendig for min samboer, selv om dette hadde vært avtalt lenge i forveien. Han truet med å anmelde de til politiet for kidnapping og det som verre var. Han skulle sende din bror etter de for å banke de osv....

Dette og mange andre episoder syns jeg tærer noe fryktelig på forholdet vårt. Så mye at jeg faktisk vurderer å gjøre det slutt, flytte langt vekk for å få han på avstand. Men samtidig så er han jo verdens beste kjæreste, samboer og pappa som jeg elsker over alt på denne jord. Nå har han heldigvis begynt til psykolog og han går på antidepressive for å ta av for det verste. Jeg bare håper at det kommer til å hjelpe for jeg sliter meg ut. Tenker med skrekk på hvordan det blir med et barn til nå, selfølgelig gleder jeg meg, men inni meg er jeg også dødsredd for fremtiden til meg og mine barn.

Har ikke så fryktelig mange råd å komme med, men kanskje dere skulle ha prøvd familierådgiving. Vi har vurdert dette selv nå for å kanskje komme oss gjennom all elendigheten...

[mariasmamma]

Psykiske problemer hos en part har innvirkning på hele famlilien. Og det du skriver viser jo tydelig at det gjør noe med dere begge. Det er viktig å ta det du føler på alvor. Kanskje trenger også du noen å snakke med som kan gi deg noen råd om hvordan du kan takle situasjonen når han trekker seg inni seg selv?

Har bodd sammen med en med dystomi (melankoli), depresjon og angst. Samt med avhengighetsproblematikk (ikke rus). Det var veldig tungt og etter å ha vært "psykiatrisk sykepleier" i ganske mange år klarte jeg ikke mere og gikk. Jeg skammes over det, men jeg klarte det ikke - det slet så utrolig voldsomt på meg. Barnet vårt led også (jada, det fornuftige er å ikke få barn med en som sliter voldsomt - men da jeg ble gravid hadde det ikke vart så lenge og vi trodde han var på bedringens vei... jeg er ikke synsk og jeg regnet ikke med at det skulle være et så voldsomt problem. Men jeg hadde gjort det samme igjen - dattera mi er mitt livs lys og min store glede og stolthet)

Det er mange ting jeg ønsker jeg skulle ha gjort anderledes. Jeg skulle ha tatt vare på meg selv og skaffet meg selv støtte som pårørende. Jeg gjorde det nesten, men snudde nesten på dørstokken. Jeg skulle ha fått han til profesjonell hjelp og jeg skulle ha insistert på at han skulle ha hatt orntlig terapi og forsøk med medikamenter når amatørhjelp (angstring og meg) ikke hjalp.

Den store smellen for meg kom et halvt år etter bruddet. Hvilken person er jeg som forlater en som sliter? Lignende tanker og spørsmål kom i tillegg. Jeg har vært deprimert i tenåra og kjente til tendensene såpass tidlig at jeg fikk tatt tak i det fort - jeg ville ikke kjøre meg fast i et depressivt spor. Jeg kom meg ut av det etter noen tøffe måneder og et par samtaler med psykolog.

[hondacrv]

Jeg og tenker at du må ta vare på deg selv, og ikke minst ta følelsene dine på lavor, ikke bare "snu" humøret når han snur, og late som alt er bra igjen. Du må være deg selv, IKKE gå rundt på tå hev, for da utsletter du den du er og kan komme til å gå på en smell selv.

Skaff hjelp til deg/dere, slik at du også blir ivaretatt.

Lykke til!

Takk for svar

Han har hatt en time hos psykolog, men det funket ikke bra. Psykologen var ikke serlig profesjonell... merkelig skrue hele fyren.
Så i morgen har han time til lege for å skifte psykolog og endre på medisin som ikke funker

Er vel ikke noe problem å få en annen psykolog?

Når det gjelder familie terapi.... er det slik vi må bestille utenom eller kan det gjøres hos den psykologen samboeren min skal gå til?

Trenger absolut hjelp, for jeg holder på å blir gal
Nå er det noen dager siden sist "utbrudd", og jeg bare venter på neste. Føler jeg analyserer han hele tiden. Å være uenig eller bare ha en liten diskusjon med han, er nok til at jeg blir livredd for at han skal vende om

Frustrasjonen blir bare større og større!
Aner ikke hvordan jeg skal ta dette

[mariasmamma]

Det skal gå greit å skifte behandler, litt avhengig av hvor dere bor og hva slags tilbud som kan gis. Må kanskje regne med å vente litt for å få en time, men det er igjen avhengig av hvor du bor og tilbudet der.
Familiterapi kan fås hos samme behandler eller på familievernkontoret. Hør med fastlegen hva som anbefales i forhold til situasjonen. Noen mener det er best å ha samme behandler for alle, mens andre igjen vil si at det beste er at han har egen behandler som bare tar seg av han, og at dere felles har en annen part.
Lykke til videre!

Kan ikke være noe kjekt å ha det slik.

Har du prøvd å ta det opp med han?Få han i samtale. Viktig å fortelle han hvordan du opplever "anfallene"? Ikke sikkert han vet at du sliter sånn som du gjør.
Å få hjelp i lag er en fin ting, men kan jo være lurt å nevne det for han, at du har tenkt den retningen, hvis du ikke allerede har det da.

Jeg har slitt mye med depresjon og vet at ting kan se mørkt ut. Ikke lett og være den som sliter med selvmordstanker og lignende. Heller ikke så lett å snakke om det med sine nærmeste. Har ikke lyst til å gi noen skyldfølelse for de dystre tankene en sliter med.
Er jo alltid godt å vite at de nærmeste stiller opp for en.
Han har nok ikke lyst til å miste deg.

Vil ikke forsvare at han ikke tar hensyn, men hvis ikke ha vet hvordan du føler det, er det jo ikke sikkert at han kan lese det på deg, hvis du later til at alt er normalt igjen neste dag.

Lykke til

Det høres ut som om dere trenger å snakke sammen. Fortelle hverandre hvordan dere har det, og forstå hvordan den andre har det.
Oppstart med ny medisin kan være veldig tøft, håper dere har gode dager nå.