Litt grufs fra meg....arg og sliten.

Jeg trenger en "solskinnshistorie". Vær så snill å gi meg en....
Jeg har behov for at noen kan fortelle meg at de har blitt kvitt angsten sin, at det finnes håp. Jeg orker ikke mere snakk om at man må lære å leve med det. Jeg har levd med det lenge nå, og jeg må si jeg har lært meg det....når skal jeg komme meg videre. Høres veldig negativ ut nå...Det var ikke helt meningen. Jeg har absolutt kommet meg videre. Lært mange ting om meg selv og livet. Allikevel henger angsten i og den kommer på besøk når jeg minst aner det. Hvorfor? Jeg har gått i terapi i flere år, og prøvd ulike andre behandlingsformer. Har aldri gått på medisiner. Har ikke tro på det, så det vil jeg ikke. Jeg lever livet, jobber og har barn. Er i selskaper, i butikken osv osv...Jeg nekter å la angsten hemme meg. Allikevel gjør den meg utmattet. Blir sliten av å hele tiden "glemme", tenke på noe annet, fokusere på det positive.... I perioder hvor angsten er som værst tapper det meg så innmari for energi. Kan jeg ikke bare få ha det bra. Føler jeg har tømt meg når det gjelder det ene og det andre. Hva mer skal til. Hvorfor sitter den så hardt i meg....

Kjære deg.
Jeg har hatt angst i alle mulige former siden jeg var liten. Startet allerede i barnehage alder. Ingen vet hvorfor. Jeg har gått til behandling i mange mange år. Jeg er nå 29 år. Jeg har til tider brukt medisiner.
Jeg var sykmeldt i 3 år, var innlagt noen ganger.
Siste innleggelsen jeg hadde for 3 år siden, så fikk jeg to typer medisiner. Etter noen mnd så greide jeg å begynne å jobbe, jeg fikk rett og slett et annet liv. Jeg har blitt en helt annen jente. De fant rett og slett de medisinene som virket best på meg. Går fortsatt til psykolog, som er strålende fornøyd, familien min er så glade for at jeg endelig fungerer.
Jeg ville nok sammen med lege el. behandler vurdert medisiner om jeg var deg. Det er ikke noe nederlag.
Jeg har nå trappet ned over tid og sluttet på medisiner, og jeg fungerer som jeg skal.
Lykke til!

Opprinnelig postet av Uregistrert

Kjære deg.
Jeg har hatt angst i alle mulige former siden jeg var liten. Startet allerede i barnehage alder. Ingen vet hvorfor. Jeg har gått til behandling i mange mange år. Jeg er nå 29 år. Jeg har til tider brukt medisiner.
Jeg var sykmeldt i 3 år, var innlagt noen ganger.
Siste innleggelsen jeg hadde for 3 år siden, så fikk jeg to typer medisiner. Etter noen mnd så greide jeg å begynne å jobbe, jeg fikk rett og slett et annet liv. Jeg har blitt en helt annen jente. De fant rett og slett de medisinene som virket best på meg. Går fortsatt til psykolog, som er strålende fornøyd, familien min er så glade for at jeg endelig fungerer.
Jeg ville nok sammen med lege el. behandler vurdert medisiner om jeg var deg. Det er ikke noe nederlag.
Jeg har nå trappet ned over tid og sluttet på medisiner, og jeg fungerer som jeg skal.
Lykke til!

Bare lurer på hvordan det startet i barnehagen hos deg?
Jeg hadde også angst i barnehagen, og det var sosialangst mener jeg å huske.
Sto helt alene uten å ta kontakt med de andre barna. Jeg var livredd for å ta kontakt med noen. Jeg snakket ikke, bare nikket og ristet på hodet. Jeg var redd for alt, og hadde helt panikk for brann. Mareritt om natta +pluss mye mer som jeg ikke kommer på akkurat nå.

Det startet vel med at jeg ble hysterisk dersom mamma var mer enn 4 meter unna. Jeg tror jeg fungerte greit sosialt sett med de andre barna i barnehagen. MEN, jeg ville overhodet ikke i barnehagen. Hører om andre barn i dag som ikke vil i barnehagen så grøsser jeg, det gjør rett og slett vondt enda. Også hvis jeg hører barn som desperat roper etter mamman eller pappan sin.

Håper du finner en løsning så du kommer deg oppover igjen. Ikke mist håpet, du greier det du også.