Når man er inne i en depressiv periode, hva med barna

Eldstemann er fem år og forstår mye. Jeg har nå atter en gang gått inn i en depressiv periode. Jeg gråter mye, har kort lunte og er utmattet og sliten. Vi forsøker jo å skjerme femåringen så mye som mulig, men av og til blir det umulig. Jeg forsøker å opprettholde en viss dagsrytme og levering og henting i bhg. inngår. I dag var en av de tyngre dagene og jeg begynte å gråte, skikkelig. Femåringen er følsom og empatisk og satte seg vedsidenav meg og forsøkte å trøste. Jeg får fryktelig dårlig samvittighet, for femåringer skal ikke trøste mamma. Særlig ikke når mamma gråter uten tilsynelatende grunn!

Aller helst vil jeg dra min veg. Jeg føler meg verdiløs, og til tider føler jeg at jeg er til bry og til skade for mine nærmeste. Jeg vet at det er depresjonen som taler min sak nå og at flesteparten av de destruktive tankene er sykdommens skyld. Intellektuelt vet jeg det. Men følelsene og tankene sier så uendelig mye mer og de råder for øyeblikket over fornuft og intellekt.

Jeg får hjelp. Medisin er økt opp og samtaleterapi er nå en gang per uke. Jeg vet at det går over til slutt! Men inntil det går over : hva sier jeg til femåringen? Vi har tenkt på å kalle det sykdom, men er redd for at barnet skal bli engstelig og bekymret i forhold til dette med død. Barnet er opptatt av død etter å ha mistet oldeforeldre i senere tid og spør derfor mye om dette tema.

[Mex]

Trist at du har det sånn. Høres ut som du får den hjelpen du trenger, så da er jo du i riktig spor.

Men hva si til 5-åringen.. Hva med å være helt ærlig. Fortelle at mamma har en sykdom som gjør at hun i perioder kan bli veldig lei seg. Det er ingenting farlig med det, det kan være tungt å se mamma sånn, men det går over. Fortell at du ikke vil dø dersom h*n er opptatt av dette.

Masse lykke til. Håper at ting snur seg fort.

[Geo]

Jeg vil bare gi deg en jeg.

Så kommer de bedre dagene, snart..

[Marry]

Jeg synes du kan fortelle 5 åringen din at du er syk. Om du er redd at h*n skal bli redd for at du skal dø så kan du jo minne barnet på ganger det har vært syk med f.eks oppkast, feber eller noe annet harmløst så barnet skjønner at sykdom ikke nødvendigvis er noe farlig.

[Erika-mamma]

Først vil jeg gi deg en klem, og si at du ikke er verdiløs. Jeg skjønner at depresjonen gjør at du har lyst til å bare gå din vei,
men det at du tar tak i dette er positivt.
Det er viktig at dere snakker med barna, uanset alder. Barn får med seg mye som skjer, og de er nysgjerrige, ikke prøv å skjule noe for dem. (det å prøve å skjerme dem fra de verste gråteperiodene blir likevel ikke å skjule)Prøv å være ærlig, la dem komme med spørsmål, og gi dem svar så godt det lar seg gjøres. Dersom man som voksen ikke har svar, så godtar som oftest barn dette også.

Dette temaet (barn av psykisk syke) har jeg skrevet hovedoppgave om, og skriver litt om mine tanker rundt det, å prøve å skrive kortfattet blir heller vanskelig...

Ved å snakke med barna, kan de få en ny forståelse av mors/fars lidelse, og de kan bli mindre redde. De kan også bli mer klar over egne tanker og følelser ved å bli bevisste dem via samtalen og språket i det som kalles indre og ytre samtaler.
Barn trenger å bli sett og snakket med, og gitt informasjon og kunnskap fra noen som vet, slik at de får mulighet til å forstå den situasjonen de lever i, og videre hvordan de kan lære å håndtere livet bedre.

Som voksen har man kontroll over innholdet i samtalen med barn på to måter: 1) ved å stille spørsmål, og 2) ved selektiv oppmerksomhet; det er den voksne som bestemmer hva som skal følges opp og hva som overhøres, hva som er relevant eller irrelevant, hva som verdsettes og ikke. Det er derfor viktig å være bevisst over hvilke spørreord en bruker. Hva og hvordan er spørreord som i større grad bør brukes, da de viser til barnets erfaringer, følelser, fornemmelser og uferdige tanker, barnet får større mulighet til å undre seg og tenke høyt. Også rekkefølgen av spørsmål er viktig, det kan føles betryggende for oss voksne å spørre mer spesifikt først, få tak i all sentral informasjon, og slippe barna til med sin versjon etterpå. Dette kan føre til at man lukker situasjonen, ved at vi har bestemt direkte og/eller indirekte hva i samtalen som er viktigst.

Noen grunnprinsipper er viktige i alle samtaler med barn, og disse prinsippene kan tas i bruk når vi skal etablere og utvikle en dialog med barn som står i en utrygg situasjon og når barnet har behov for informasjon uten selv å klare å finne den. Det er spesielt tre bevegelser hos den voksne som er viktige. Det første er en emosjonell inntoning til barnets fokus og tilstand. Dernest er en etablering og opprettholdelse av rytme i interaksjonen med barnet viktig. Og til slutt en utvidelse av barnets oppmerksomhet ved at den voksne tilfører barnet nye forhold å ta inn i oppmerksomhet og opplevelse.

Hvordan vi presenterer oss selv, våre ideer og meninger, er avgjørende for om barnet kommer til orde med sin egen opplevelse. Vi må huske å snakke med barnet, og ikke til barnet. Når vi snakker med et barn er vi interesserte, åpne for andre tanker enn de vi selv har fokus på, og vi er nysgjerrige på hvordan barnet har det. Da må vi bruke åpne spørsmål som gir barnet en mulighet til å undre seg sammen med oss. Gode spørsmål åpner opp for refleksjon og nye perspektiver, og kan dermed gi rom og skape bevegelse i samtaleprosessen.

Ønsker deg masse lykke til!

[Erika-mamma]

En ting til: vil tipse dere om siden www.morild.org Der vil dere finne masse nyttig informasjon.

[Ariadne]

Ring og purr på den barnehageplassen! Det var sånn vi fikk plass

[wims]

jeg vil bare gi deg en klem

[Shannon]

Jeg synes du skal fortelle ungen at du er syk. Jeg sliter også med sykdom som gjør meg utilstrekkelig til tider, og jeg har fortalt barna det.

[Enni]

Hei! Først vil jeg gi deg en stooor klem. Jeg driver barnegrupper for barn av psykisk syke, og dette er mine tanker rundt det du skriver.

Det er viktig at du snakker med barnet ditt og forklarer hva som skjer med deg når du er syk. Barn forstår så utrolig mye mer enn hva vi tror, og ofte tror de at det er deres feil at mor eller far er syk. Som du sier prøver du å opprettholde rutinene selv om du er syk, og det er kjempefint. Du er reflektert og jeg er ikke i tvil om at du er en god mor for sønnen din.

Nå som du går inn i en depresiv periode, har du da noen som kan hjelpe deg? Samboer, mor, tante, veninne? Som kan støtte deg i de daglige gjøremålene og som sønnen din kan henvende seg til hvis han trenger noen? Det er kjempeviktig at du ikke er alene i slike perioder, og det er fint å se at du får hjelp.

Et tips til hvordan du kan forklare sønnen din hva som skjer med deg er å si at du har en tankesykdom. Den sykdommen gjør at du tenker triste tanker, at du blir sliten og trett og at det av og til er vanskelig å være en glad mamma. Presiser at man ikke kan dø av tankesykdommer, og at du får hjelp og kommer til å bli bedre.

Som jeg har sagt tidligere, barn forstår mer enn det vi tror, så vær åpen og ærlig ovenfor sønnen din, det er det viktigste av alt!!