Panikk Angst??

Heisann!!
Jeg er en jente på 27 år. Jeg er samboer og vi har to barn sammen. Jeg er selvstendig næringsdrivende, har hus, bil og er veldig lykkelig over livet mitt sånn sett.
Har verdens beste mann, og en stor og flott familie ellers.
HAr alltid hvert vedig sosial, midtpunktet i mange sammenhenger, alltid blid, og alltid den som er med på noe morro. Har sunget på scener, danset, spillt håndball, aldri hvert redd for å snakke høyt og stå for mine meninger.
Ja...det perfekte liv vil mange si...og meg selv!
MEN.. det er noe som sliter meg i stykker.. noe jeg rett og slett ikke skjønner...

Jeg har alltid syntes det har vert ubehagelig på fly, buss o.l. Trange plasser med mange folk. Men det har aldri hvert noe problem egentlig...
For 1 år siden fikk jeg et "anfall" inni en vaskehall sammen med barna mine i bilen. Jeg ble svimmel, kvalm, hjertebank, pusta raskt og begynte å gråte hysterisk. Det var bare så ubeskrivelig jævlig at når vi kom oss ut derifra så var jeg fullstendig gåen.
Tenkte egetnlig bare som slik at jeg brygga på noe e.l.
Men så begynte dette å komme når jeg sitter på legekontor, venter i kø o.l.
Nå har det kommet flere ganger når jeg er kommet til kassa på butikken. Det er helt forferdelig.. vet ikke hvordan jeg skal forklare, for jeg føler meg så hysterisk og dum.. snufs..
Men det kommer plutselig en vannvittig hjertebank, jeg begynner å svette kraftig, blir kvalm og svimmel, og tenker bare at jeg må komme meg ut før jeg besvimer.
Jeg må puste og telle til ti, og virkelig konsentrere meg får å ikke løpe ut... Det har aldri hendt at jeg har besvimt, men det kjennes ut som det er like før, og det er jævlig.

Nå har jeg kommet i en ond sirkel. Jeg er LIVREDD for at det skal skje igjen. Jeg handler kun på morgenene, for da er det lite folk. Jeg har alltid med meg misteungen, for da kan jeg konsentrere meg om han.
Jeg går ikke på kino, foreldremøter el. og er det et kurs eller arrangement, så gruer jeg meg så mye at jeg blir dårlig..

Bare tanken på en ferietur til syden eller en shoppingtur på senteret gjør meg kvalm.

Jeg gråter mye av dette, jeg blir så redd, skjelven og frustrert etter et slikt "annfall", og jeg lurer på om jeg kommer til å ha det slik resten av livet..?

Har ALDRI fortalt dette til noen, ikke engang sambo... klarer det liksom ikke... men nå har det gått så langt at jeg er bare fortvilt...
hva skal jeg gjøre?
hva er dette for noe?
er dette det de kaller panikkangst? (lest litt på nettet)
Noen som har det slik?

Føler meg så alene...

[super sjefa]

Jeg har hatt akkurat det samme, men jeg hadde angst for noe helt annet. Hos meg viste det seg at jeg hadde en grunn til hvorfor jeg fikk anfallene. Er det en mulighet for at du kan ha opplevd noe når du var yngre som du ubevisst har fortrengt, å som nå holder på å komme frem i lyset nå?

[SusiQue]

Oj, skulle egentlig skrive med mitt nick da... men det ble feil..
men det er altså meg som skrev dette....
Om noen har lyst til å sende meg en pm, så er det helt greit!
Takk for at dere orker å lese dette, det ble visst litt langt..

[SusiQue]

Opprinnelig postet av super sjefa

Jeg har hatt akkurat det samme, men jeg hadde angst for noe helt annet. Hos meg viste det seg at jeg hadde en grunn til hvorfor jeg fikk anfallene. Er det en mulighet for at du kan ha opplevd noe når du var yngre som du ubevisst har fortrengt, å som nå holder på å komme frem i lyset nå?

Jeg aner rett og slett ikke jeg... klarer ikke å komme på noe...?

[super sjefa]

Jeg fikk slutt på mine panikkanfall når jeg fant ut hvorfor, å fikk bearbeidet det som hendte meg. Jeg brukte lang tid på å prøve å fortrenge opplevelsen som gav meg angst i stede for å lære meg å leve med det som gav meg angsten. Det jeg var i gjennom er en del av meg som det aldri var ment for meg å glemme. Vet ikke helt hva slags råd jeg kan komme med egentlig, eneste er at du bør oppsøke hjelp hos din fastlegen,å få han til å henvise deg til en psykolog. Håper du kan klare å finne utav det

[SusiQue]

Opprinnelig postet av super sjefa

Jeg fikk slutt på mine panikkanfall når jeg fant ut hvorfor, å fikk bearbeidet det som hendte meg. Jeg brukte lang tid på å prøve å fortrenge opplevelsen som gav meg angst i stede for å lære meg å leve med det som gav meg angsten. Det jeg var i gjennom er en del av meg som det aldri var ment for meg å glemme. Vet ikke helt hva slags råd jeg kan komme med egentlig, eneste er at du bør oppsøke hjelp hos din fastlegen,å få han til å henvise deg til en psykolog. Håper du kan klare å finne utav det

Først tusen takk for at du svarer! Det betyr mye å få pratet... føler meg så ensom med dette. Har vokst opp med at anst og depresjoner er noe man bare sier.. og at det bare er "svake" mensker som får.
Så dette er liksom extra vondt, for jeg vet jeg blir dømt nord og ned om det kommer ut liksom...
Uff... må snakke med fastlegen min ja... men gruer meg så forferdelig.. vet ikke om jeg klarer det. Må på venterommet også da...
Hva skal jeg si? hvordan taklet du "anfallene" dine? hva gjorde du når de kom liksom? jeg får jo bare lyst til å gråte...

[super sjefa]

Det som er det værste med angst og dep er at så mange mennesker dømmer en. Jeg var veldig heldig å hadde mange rundt meg som bare var gode og stillte opp for meg. Når er jeg en veldig åpen person, som overhode ikke er redd for å si min mening eller vise følelser. Jeg har vel så lite fordommer som et menneske kan ha, så det har også hjulpet meg masse, siden jeg ikke har vært redd for å stå frem med problemene mine.
Til tider var jeg så "plingiboksen" (som vi så fint har valgt å kalle det her i huset) at min mann måtte vær hjemme å passe barna. Jeg måtte trekke meg unna de situasjonen som gav meg anfall. Min angst skyldes et haste KS det epiduralen ikke virket, så jeg kjente at jeg ble skåret opp (dette var når jeg fikk hu eldste) Jeg har slitt med angsten etter jeg fikk nr 1 og nr 2 + i store deler av mitt tredje svangerskap. Har hele tiden fått oppfølging av fagfolk, men det var etter jeg fikk andre mann at vi forstod hvor allvorlig det var. Ble gravid med tredje mens jeg fremdeles hadde oppfølging på angsten.
Du sier det rett ut slik det er. Det er lov å bruke lang tid, å gråt så mye du bare vil
Jeg måtte som sagt trekke meg unna situasjoner der jeg visste jeg kunne få anfall: Gikk aldri inn på kjøkkenet når jeg var alene, var mannen hjemme kunne jeg noen ganger klare å lage mat der jeg ikke måtte bruke stor kniver, mannen holdt på med en del oppussing inni huset mens jeg hadde angst etter jeg fikk nr 2, å da måtte han pakke vekk saga hver gang han hadde brukt den, jeg kunne ikke se på nyheter eller filmer alla gladiatoren (taklet ikke voldsepisoder eller krig, scener som inneholdt kniver var helt for jævlig)
Når anfallene kom trakk jeg meg unna for meg selv, å gråt til det gav seg. Jeg gråt jo pga jeg ble redd, å fordi jeg ble sinna på meg selv siden jeg noen ganger også kunne se bilder av barna mine når jeg for.eks hadde et anfall som fant sted mens jeg smørte brød mat til dem. Altså jeg trodde jeg ville skade barna siden jeg ble redd når jeg var i nærheten av da spesiellt kniver, å tenkte på barna, eller så barna for meg. Vet jo i dag at angsten min var at de skulle kjenne den samme smerten som meg. Når jeg hadde angst så var det alltid det nyfødte barnet som dukket opp i mine tanker, så jeg hadde jo det en vill kalle kraftig fødselsdep med panikkanfall.

[super sjefa]

Syns du er veldig tøff som velger å stå frem med nick Finnes ganske mange håpløse folk her på NM som fort kan komme med pekefingeren å dømme en. Min mann burde gått i fra meg, barneværnet burde tatt i fra meg barna og jeg er en ond og grusom mamma i følge mange av damene her inne som har utalt seg når anonyme har lagt ut tråder her tildliger med tilsvarende problemer som jeg hadde . Jeg har aldri skrevet her inne anonymt, å kommer aldri til å gjør det. Jeg skal gjør alt for at folk skal få øynene opp å innse at god, snille, flinke og ordentlig mennesker også rammes av angst. Det er en sykdom som folk snart burde begynne å ta alvorlig..Å slutte å dømme folk for. Klart det finnes noen som er så syke at behandling ikke vil virke, men de fleste av oss er vanlige mennesker som fungerer kjempe bra i det daglige, noen trenger bare litt mer hjelp enn andre.

Jeg ser forresten på meg selv som en fantastisk mamma og en fantastisk kone. Takk gud for at jeg har mennesker rundt meg som ikke dømmer.

[LynxLynx]

Jeg har hatt angst, det er helt forjævelig.



Sjekk denne siden, mange har fått hjelp her: http://www.angstringen.no/

[Muggi]

Jeg har hatt panikkangst i veldig mange år. Fikk mitt første anfall som 9 åring og fortsatte helt frem til jeg fikk en psykolog som kunne jobben sin. Da var jeg allerede voksen og hadde Simone i magen.
Hos meg er det ingen spesiell grunn til at jeg har fått det, men utløsende faktorer har det vært mange av. Jeg har i tillegg helseangst, dødsangst som har trigget panikkangsten veldig. Jeg har endelig lært meg å kontrollere den, men det er beintøft og jævli vanskelig.

Du må bare ta kontakt med din fastlege og få pratet/bearbeidet dette. Det kan faktisk bli så ille at du tilslutt ikke fungerer og det er jo ikke noe særlig. Snakk med mannen din, ha forståelse for at han kanskje synes dette er vanskelig å forstå, men vis han tilliten. I tillegg ville jeg snakket med en god venninne eller familiemedlem. Dette er så viktig og jeg vil tro at du føler deg bedre etter å ha tømt deg litt.

Du er overhodet ikke alene!! Panikkangst er noe jeg ikke unner min verste fiende. Det er bare ille ille!!

Lykke til!