Panikk angst!

Jeg hadde i en lengre periode panikk angst. Det varte i ca 2 år. Det var bare 2 personer i livet mitt som visste om dette. Nå føler jeg ikke at det dominerer livet lenger, men jeg kan bare gjette meg til årsaker, hvorfor jeg hadde det tidligere. Å gå i butikker alene taklet jeg ikke, spesielt matbutikker, å stå i kø var ett helvete, følte at folk sto å stirret på ryggen min, og iaktok hver eneste bevegelse jeg gjorde. Fikk helt panikk, ble skjelven og redd. Så samboer gikk alltid i butikken for meg. Å sitte på feks toget, med folk som satt imot meg og stirret på meg taklet jeg ikke, å gå alene der det var stort, store plasser gjorde at jeg følte meg liten. Syntes venterom hos leger o.l. var ekkelt, det gav meg høy puls. Å sitte lenge i frisørstolen gav meg en vemmelig rastløshet! Siste anfallet var da jeg satt på i bilen til moren min for ett år siden, da skulle vi kjøre igjennom en veldig lang tunell. Jeg fikk pusteproblemer og følte at jeg liksom ble kvalt, men kom meg alikevel igjennom det.

Jeg har dag for dag jobbet meg ut av dette. Jeg tror årsaken til at jeg fikk panikk angst var dårlig helse, stress og mye negative hendelser i forholdet med samboer som ble dårlig bearbeidet. Jeg er jo redd for at det kan komme tilbake, men jeg tenker mere positivt på livet i dag og tar mere vare på meg selv nå enn det jeg gjorde den gang. Det er godt å lese at vi er mange, og det er visst mere menneskelig og vanlig dette enn kanskje å brekke beinet! Synd det skal være så tabu og prate om disse plagene!

Hvordan "jobbet" du det igjennom?

Opprinnelig postet av lillemegher

Hvordan "jobbet" du det igjennom?

For det første, så begynte jeg å ta vare på helsa. Slutta å røyke, passet på og få i meg riktig mat og vitaminer. Var mye aktiv ute, gikk mange turer med og uten selskap. Fikk tenkt mye når jeg var ute i frisk luft, tenkt på en positiv måte.
Leste litt selvhjelpsbøker for å få en bedre forståelse om angst. Snakket ut om det med partner, og var ærlig med han om problemet. La aldri mere press på meg sjøl enn jeg visste jeg kunne takle. Sa til meg sjøl at jeg var normal, selv om jeg slet med dette, og tenkte at mange rundt meg slet med ett eller annet, så jeg ikke var den eneste på dette området.
Skrev mye dagbøker for å få bekymringene ned på papiret. Så på verdiene i livet mitt, og begynte å tenke ut ting som tappet meg for krefter, og hva som gav meg motivasjon og energi. Så begynte jeg å gjøre mere av det som gjorde meg godt, og lot være å gjøre så mye av det som tappet meg. Lærte meg sjøl å ikke ta meg selv så høytidelig, det er menneskelig å feile, og ikke kaste bort livet på å være deprimert og lei. Min beste oppskrift: Å gi seg selv mye ros i hverdagen, selv om andre glemmer det, det er man verdt!