Jeg har opp igjennom mange år slitt med dårlig selvbilde, humørsvinginger etc... Jeg har lest ymse om at for å bedre selvbilde så skal man si positive ting om seg selv hver dag, sette seg mål man kan nå etc etc...
Jeg har derimot et veldig stort skille på privat liv og arbeid. Jeg har god selvtillit på jobb, er god i jobben min og vet jeg gjør en god jobb (selv om jeg takler kritikk dårlig hvis jeg får det). Men privat så er jeg helt annerledes, spesielt når det gjelder partneren min... Jeg tolker, gjerne overtolker, ting som blir sagt og gjort. Også gjerne ting som ikke blir sagt tolker jeg... Hvorfor sier han ikke det? Hva gjør jeg feil? etc... Jeg er veldig destruktiv... prøver å dytte han unna... mistenker utroskap selv om jeg overhode ikke har noen som helst grunn til det... osv...
Søkte derfor rundt på ymse "symptomer" jeg har, for å se om jeg fant noe som kunne hjelpe meg. Og da kom jeg over dette om paranoid personlighetsforstyrrelse, og jeg kunne krysse av på alle punktene føler jeg selv... Vet ikke helt hva jeg skal gjøre for noe... Redd for å miste barna mine og kjæresten min hvis det skulle vise seg at jeg har en slik personlighetsforstyrrelse
Har skrevet noen kommentarer til hvert punkt jeg fant som karakteriserte denne personlighetsforstyrrelsen....
o Overdreven følsomhet ved motstand og avvisning.
At kjæresten min ikke sender meg sms kan en dag oppfattes som verdens største avvisning, og jeg tror han ikke vil ha meg mer. En sjelden gang tenker jeg at han er bare opptatt...
o Tendens til å bære nag over lengre tid ved fornærmelse og krenkelser.
Dette er veldig meg. Feks er jeg fortsatt ekstremt bitter pga bruddet med faren til barna mine. Jeg kommer aldri til å tilgi han for det føles det som, selv om jeg også ville ut av forholdet. Jeg tåler heller ikke kritikk, det tar jeg veldig innover meg og blir lei meg / sint.
o Mistenksomhet og tendens til å fordreie virkeligheten ved å oppfatte nøytrale eller vennligsinnede handlinger som forakt.
Jeg overtolker alt. Hvis jeg klager over at jeg ikke har store nok pupper, og kjæresten svarer at "du er fin akkurat som du er, og jeg vil ikke ha deg på noen annen måte".. Da kan jeg tolke det som at egentlig vil han at jeg skal ha større pupper, men sier det ikke...
o Aggressiv og sta oppfatning av personliga rettigheter i utakt med den aktuelle situasjonen.
Jeg har veldig kort lunte, og humøret svinger veldig. Har forsåvidt tenkt at dette skyldes p-pillene mine. Men det er ikke noe hyggelig for ungene når mamma blir sur for småting.
o Mistenksomhet overfor partneren om stadig å være utro uten virkelig forankring.
Konstant bekymring uten grunn. Og sånn har jeg alltid vært. Jeg blir desturktiv, beskylder han for å tenke på andre damer, ser på andre damer. Dette er for meg så forferdelig at jeg gråter på kvelden.
o Vedværende tilbøyelighet til å knytte ting til ens egen person, særlig oppfatning om egen betydningsfullhet.
Jeg føler meg kort og godt ikke bra nok på noen plan (bortsett fra i jobb sammenheng). Jeg føler ikke at jeg klarer å akseptere meg selv for den jeg er, og være glad i meg selv for den jeg er. Jeg tenker konstant på å bli tynnere, penere, få større pupper etc...
Samtidig skjuler jeg dette veldig godt for omverdenen, bortsett fra han som står meg nærmeste. Jeg er redd jeg kommer til å drive han vekk med denne oppførselen min. For resten av vennegjengen oppfattes jeg som ei dame med bein i nesa og mye selvtillit.
Jeg ble utsatt for sex-tvang når jeg var yngre. Har aldri brukt ordet voldtekt eller overgrep om denne episoden. Selv om jeg jo sa nei og stopp, men han bare fortsatte... Jeg ble også mobbet pga overvekt over flere år. Noe som henger i ennå, jeg føler meg aldri tynn nok. Jeg har ikke de største spiseforstyrrelsene. Men når jeg er veldig nedfor så klarer jeg ikke å spise, og får dårlig samvittighet hvis jeg først spiser (for det er tegn på at jeg har det bedre).
Dette går veldig i bølgedaler, med hvordan jeg føler meg. Jeg har hatt en lengre periode nå, et par-tre mnd hvor jeg har hatt det veldig bra. Jeg og kjæresten har hatt det bra, jeg har ikke hatt de STORE humørsvingningene. Så ble jeg gravid og tok abort, noe vi begge ønsket (selv om det var tøft for det), men etter det har jeg ikke klart å komme meg ovenpå igjen.
Selvsagt kan jeg ha disse trekkene uten å ha en personlighetsforstyrrelse... Men jeg føler at noe mangler i meg, jeg føler meg ikke istand til å akseptere meg selv for den jeg er. Kjæresten min syns jo dette er forferdelig vondt at jeg har det sånn. At jeg sitter med masse vonde følelser inni meg, uten å ha noe holdepunkt til hvorfor de er der... Jeg klarer heller ikke helt å slippe han helt innpå meg. Han har kjempet og kjempet mot muren jeg til stadighet bygger opp, og han har klart å rive ned mer enn noen andre før han. Og jeg oppriktig elsker gutten. Er så redd for at jeg ødelegger alt det fine vi har...
Dette ble langt... Og jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette... Nå får jeg tørke tårene å prøve å sove litt... Hvis du vil skrive noen ord tilbake, så gjør det gjerne. Jeg vil gjerne ha innspill fra andre som kjenner seg igjen, eller han noen løsningsforslag til hvordan jeg får kvittet meg med demonene mine....
Natta....
Jente 2001, Gutt 2006 og 
.
Linjærmodus
