Trenger kreative forslag - angst/jobb/permisjonslutt

Jeg regner med at det er relativt vanlig å grue seg til at fødselspermisjonen er over og man skal tilbake til jobb igjen. Men jeg gruer meg litt mer enn normalt. Jeg mistrivdes før permisjonen og har knapt vært innom jobben i løpet av de siste 9-10 månedene. Graviditeten føltes nesten som en redning for meg (uten at det var årsaken til at vi ble gravide), og månedene før permisjonen ble jeg stadig mer frustrert over jobben. Går ikke inn på det her. Faktum er at jeg mistrivdes forferdelig på jobb før permisjonen, jeg har latt den ødelegge mye av permisjonstiden ved å grue meg til jeg skal tilbake, og nå føles det nesten uoverkommelig. Det hjelper ikke at sjefen har gitt en annen min stilling, og tilbyr meg færre timer og at en del av oppgavene må gjøres på kveld- og heletid. Den tidligere stillingen var 8-16 på ukedager. En arbeidsgiver kan selvsagt ikke gjøre dette uten at jeg godtar endringen i stilling og arbeidstid, men av ulike årsaker så er det vanskelig for meg å nekte. Det føles også litt som at jeg blir forsøkt skviset ut, noe som ikke gjør det så lystbetont å komme tilbake.

I tillegg (og mye på grunn av jobben) sliter jeg med angst og depresjon. Jeg går fast til psykolog siden i juni, noe som har vært positivt. Jeg har begynt å få troen på at jeg kan få det godt og innimellom så er det nesten så jeg gleder meg til ting. Kanskje om ikke så lenge tør jeg gjøre andre ting enn å være innenfor hjemmets trygge vegger. Nyheten fra sjefen kom som et skikkelig slag i trynet, og jeg føler meg presset inn i et hjørne nå. Dette var det siste jeg trengte nå. Jeg har IKKE lyst til å jobbe der lenger, verken fulltid eller den prosentsatsen han tilbyr. Jeg vil i hvertfall ikke komme tilbake til en "dårligere stilling" enn jeg forlot. Jeg føler også at denne jobbsituasjonen henger over meg og gjør det så tungt å "ordne" opp i livet mitt.

Å finne en ny jobb er utfordrende i seg selv når den sosiale angsten gjør det vanskelig nok å gå på intervju, og det er begrenset med jobber jeg tør søke på (som har arbeidsforhold som jeg føler jeg kan takle). Jeg har høyskoleutdannelse, men har aldri fått brukt den da jobben har gått på helt andre ting enn det jeg har studert. Derfor er ikke den yrkesmessige selvtilliten (eller selvtilliten i det hele tatt) så mye å skryte av. De stillingene jeg har lyst på, tør jeg ikke søke på pga manglende erfaring/for lenge utenfor miljøet. Pga barnehagesituasjonen vår så kan jeg ikke søke fulltidsstillinger (og helt ærlig så hadde jeg foretrukket noe redusert stilling uansett barnehagesituasjon), men jeg vil jo helst få en annen jobb og vi har strengt tatt ikke mulighet til å klare oss uten min inntekt økonomisk.

Jeg har bestilt time til lege, uten at jeg helt vet hvorfor. Det er vel begrenset hva han kan gjøre, men det føles greit at han vet hvordan ståa er. Psykologen er privat og ingen andre "utenforstående" vet hva jeg sliter med.

Så hva gjør jeg? Hvem oppsøker jeg (om noen)?

(Tror jeg må ta en pause her og se om noen svarer meg før jeg skriver noe mer)

[Cassie]

Først og fremst så har ikke sjefen din lov til å gi din stilling til noen andre, mens du er i permisjon. Men jeg skjønner godt at du ikke orker å ta opp kampen når jobben har vært og er en så negativ faktor i livet ditt. Det er ikke lett å mistrives så mye på jobben som du gjør! Det vet jeg alt om. Jobb er en stor del av oss og livene våre og det er viktig at en kan trives sånn noenlunde både med arbeidet og kollegaer. Det blir nok vanskelig som du sier selv også og rydde opp i dine psykiske ting så lenge du har det med jobb hengende over hodet på deg.
Jeg har vært i en lignende situasjon selv, jobben holdt på å ta knekken på meg, i tillegg til at jeg slet med andre ting privat. Redningen for meg ble at jeg startet med samtaler hos psykiatrisk sykepleier, og med støtte fra henne sa jeg opp jobben min, og gikk på dagpenger noen måneder før jeg begynte på en høyskoleutdannelse.
Disse tingene gjorde at jeg klarte å reise meg igjen, og jeg i dag er en mye sterkere person, og trives med meg selv og livet mitt.

Jeg vil jo råde deg til å si opp jobben hvis det er så at du ikke klarer å se noe positivt med den, det økonomiske pleier å gå seg til (det gjorde det hvertfall for vår del, selv om vi bekymret oss masse)
Kjempeflott at du går til psykolog, håper han/hun er dyktig og klarer å hjelpe deg på beina igjen. Det rådet jeg fikk var å ta en og en ting om gangen og rydde opp i livet mitt, ta små steg og øv på ting/situasjoner som virker skumle (for min del, det å gå i butikken alene..)
Vet ikke om dette har vært til noe hjelp, men jeg kjente meg litt igjen i din situasjon. Lykke til videre

[Bjelle]

Kjempefint svar fra deg, Cassie! Det er flott at noen tar seg tid til å svare på spørsmål her og dele av sine erfaringer

Jeg er litt nysgjerrig på hva slags faglig bakgrunn en psykiatrisk sykepleier har. Kan man "trygt" gå til en psyk. sykepleier istedet for psykolog? Kan en slik en erstatte psykolog, og hvordan kommer man i kontakt med en psykiatrisk sykepleier?

[Cassie]

Hun som jeg gikk til hadde videreutdanning innen psykiatri. Om det er like "trygt" å gå til en slik i stedet for psykolog vet jeg ikke helt. Jeg har aldri prøvd psykolog, men jeg vil nok tro at ved tyngre psykiske ting så vil en trenge psykologhjelp. Hun som jeg gikk til var hvertfall kjempedyktig, og vi "fant tonen" nokså med en gang, tror det også er veldig viktig.
Jeg kom i kontakt med henne gjennom bestillerkontoret i min hjemkommune. Sendte inn et standard søknadsskjema, så fikk jeg besøk av en som vurderte behovet mitt, og jeg fikk da tildelt en time i uken.

Hei.. Tenkte jeg skulle henge meg på, siden jeg har et veldig lignende problem.. Jeg misstrivdes veldig på jobben jeg nå er sykmeldt fra pga angst og depresjon.. Gruet meg alltid til å legge meg om kvelden, for da var det ikke lenge til jeg måtte på jobb igjen.. Sluttet å spise i kantina og klarte til slutt ikke å være med på noe sosialt.. I begynnelsen så tenkte jeg at det var bare tullete av meg å være så redd, så jeg presset meg selv en lang stund, helt til jeg møtte veggen!! Bestillte legetime, og ble sykmeldt på dagen.. Har nå vært sykmeldt i 4 mnd og går jevnlig hos psykolog, så jeg begynner på en måte å finne tilbake til den virkelige meg..

Men det er et problem, og det er at legen og jobben har begynt å mase på at jeg må komme meg tilbake så fort som mulig.. Jeg greier ikke engang tanken på å dra dit igjen!!
Nå har jeg nettopp begynt å takle dagligdagse ting som å gå i butikken og snakke med ukjente i telefonen osv.. Jeg er kjempe stolt over meg selv for den fremgangen jeg har gjort.. Men jeg er veldig redd jeg detter rett ned igjen i det svarte hullet hvis jeg begynner på jobb igjen nå.. Skjønner virkelig ikke hva jeg skal gjøre, for jeg har ikke krefter til å kjempe imot både arbeidsgiver og lege.. Har tenkt på å finne en annen jobb, men jeg vet heller ikke om jeg greier et jobbintervju nå.. Vil bare være i fred, uten konstant mas om jobb og plikter.. For min del så trenger jeg tid, masse tid til å jobbe med meg selv..

Dette var ikke akkurat noe svar på det du lurte på.. Tenkte bare det var en trøst å høre noen med de samme problemene.. Håper du skriver hva du velger å gjøre, så skal jeg gjøre det samme..

Hilsen CT