Ustabil............

Vet nesten ikke hvor jeg skal begynne.. det er så mye som plager meg.. har slitt med depresjoner og sosial angst i ca 7-8 år, og brukt forskjellige medisiner og gått til samtaler.

Det siste par årene har jeg vært veldig ustabil i humøret, og i forhold til andre. Har lest en del om ustabil personlighetsforstyrrelse og om manisk-depresjon, og kjenner meg igjen i mye av det som står.

Jeg har store følelsesmessige svingninger. I det ene øyeblikket er jeg lykkelig, og alt er bare fint! Men helt plutselig ser jeg ingen mening med livet, jeg blir depressiv. Før fikk jeg raserianfall hele tiden, men det stoppet når jeg begynte med Effexor for ca 1 år siden. Etter det har jeg bare følt meg "tom" og likegyldig istedet for å få raseriutbrudd. (Brukte cipralex før det, og var likegyldig da også, bare på en annen måte)

Når jeg har de "lykke"-periodene, får jeg masse energi.. Det er da jeg rydder og vasker hus, handler, er med venner.... da føler jeg at NÅ er jeg meg selv, og at jeg har overdrevet når jeg har vært deprimert.. "ting har da ikke vært SÅ fælt!"
Men så går jeg inn i en depressiv periode, og ser ingen mening med noe, er stuptrøtt hele tiden.. jeg sovner hvor som helst - mens jeg kjører bil, mens jeg er på jobb, når jeg er hjemme med barnet mitt.. Jeg orker ingenting, huset flyter over av skittentøy og rot, kjøleskapet er tomt, fordi jeg orker ikke å handle! Jeg sovner samtidig som ungen min - i 7-tiden på kvelden, men er omtrent i koma 12 timer etter!
Når jeg er så langt nede, føler jeg at jeg har vært "falsk" i "lykke"periodene mine, at jeg ikke har vært meg selv, jeg har bare latet som at alt er bra..

Jeg er redd for å være alene.. Da det ble slutt med pappaen til barnet mitt (pga at jeg ikke hadde noen følelser for han lenger) tok det ikke lang tid før jeg fikk ny kjæreste. Jeg var egentlig ikke forelska i han (ser jeg nå), men jeg trodde det. Han måtte flytte til et annet sted for ett år, og da tok det 2 uker, så gjorde jeg det slutt, fordi jeg fikk følelser for en annen han er jeg sammen med nå.. Men har vel ikke ordenlige følelser for han heller!
Ser jo hvor latterlig dette er.. I det ene øyeblikket sier jeg til han at jeg elsker han, men plutselig føler jeg ingenting igjen! Vet jeg er redd for å være alene, blir så ensom og deprimert! Men det ender alltid med at jeg sårer de jeg er med! Problemet er at jeg vet ikke om det er tablettene som gjør at jeg blir følelsesløs, eller om det er meg!!

Har også en spiseforstyrrelse - "overspising". I det ene øyeblikket ser jeg på meg selv som feit, får dårlig selvtillitt, og jeg begynner å slanke meg! Og så plutselig tenker jeg at jeg er da alldeles ikke tykk, jeg er fornøyd med meg selv og må kose meg mens jeg kan - jeg lever jo tross alt bare en gang! (Jeg er 168 cm høy og ca 70-72 kg.. BMI'en sier jeg er overvektig, men jeg er ikke feit.. men har nok litt for mye)....


ANER IKKE HVEM JEG ER.. NÅR ER JEG MEG SELV??
Jeg er så utrolig sliten av dette... orker ikke mer.. vet aldri hvor jeg har meg selv!!
Periodene kan vare alt fra en halv dag, til et par uker.. vet aldri...

Har fått henvisning til psykolog/psykiater flere ganger, men det er ventelister, og når jeg endelig får komme inn, så føler jeg at alt er flotters, jeg trenger ikke hjelp, og avbestiller timen! Men ikke lang tid etterpå, trenger jeg det alikevel, men da må jeg stille meg i kø igjen!
Skal til legen på slutten av mnd.. aner ikke hvilket "humør" jeg er i da... men det er uansett vanskelig å få sagt alt.. har prøvd å skrive ned ting jeg har følt, men det ender meg at jeg kaster det, fordi jeg tenker at jeg bare overdriver når jeg er på den "andre siden"...

Forstå det den som kan.. jeg skjønner hvertfall ingenting!! Ble sikkert bare rot dette, men måtte bare prøve å få ned noen tanker..

Må bare skirive litt til... :P

Kom over dette på denne siden: http://www.nettpsykiateren.no/article.php?sid=14

"En annen tilstand i det bipolare spektrum er såkalte blandede former ( Mixed mania) eller nedstemte manier ( Dysforisk mani)Ved disse tilstandene har ikke pasientene opplevelsen av oppstemthet og tilfredshet slik en ofte ser ved mani. I stedet kan de være plaget av økende grad av irritabilitet, lavere frustrasjonstoleranse og sinnesutbrudd. En stor grad av indre uro og ubehagsfølelse er vanlig. Pasientene beskriver seg som både oppstemte og nedstemte samtidig. Ved disse tilstandene har stemningsstabiliserende medikamenter av " anti-epileptika-typen" en sentral plass."

Kjenner meg SÅ godt igjen her... føler at alt er blandet sammen.. det er ikke enten eller med matlyst/søvnbehov/energi i.f.t "hvor" jeg er liksom, sånn som jeg skrev i innlegget over... jeg misforstår ofte meg selv... men noen ganger er det sånn, men ikke alltid!
Uff.. jeg forvirrer bare meg selv...............

[baisebaisa]

Hei, høres ut som om du har det vanskelig, og jeg vet ikke om jeg er den rette til å gi deg råd... men har tydeligvis tenkt til å gjøre det uansett.
Jeg har jobbet i psykiatrien i 5 år og har flere ganger sett at antidepressiva har en tendens til å gjøre folk likeglade. Man blir ofte da også medisinert med antiepilektia for å stabilisere humøret og fjerne en del av bivirkninger.
Noe jeg ofte har erfart i min jobb er at mat, søvn og en fast timeplan kan være med på og gjøre ting bedre.
Usunn mat har faktisk større innvirkning på kroppen enn man tror, også det og spise til faste tider. Men igjen så er det sånne ting som er vanskelig og gjennomføre når man er langt nede. Et forslag er at du i de periodene du har det vanskelig ikke setter deg for mange mål. For man blir ofte mer deprimert når det er ting man gjerne skulle ha gjennomført men ikke klarer.

Nå vet ikke jeg om du har familie du kan få hjelp av og hvor gammel barnet ditt er, men har du mulighet til å få avlastning av famillien så gjør det. Det er på ingen som helst måte et nederlag og få hjelp til å ta seg av barnet sitt. Det er bedre at den tiden du tilbringer med barnet ditt er positiv enn at det bare er et ork for deg.

Uansett bør du benytte deg av de tilbudene du får om hjelp fra psykolog/psykiater. Hvis du syns det er vanskelig og fortelle dem hvordan du har det så ta en kopi av det du har skrevet her og hvis dem. Send det gjerne til dem før du har time. Jeg syns ihvertfall at det er en god beskrivelse av hvordan du har det.

Håper du får den hjelpen du trenger og at du får det bedre fremover. Mine tanker er med deg.

Stor klem fra meg

[Amèlie]

Hei!

Stakkars deg, det høres vanskelig ut!
Jeg har litt erfaring fra psykiatrien, og vet det er mange som har det som deg. Mange, flotte, oppegående mennesker, som du også er (ser på måten du skriver at du er svært oppegående).

Skjønner det er veldig vanskelig å ordlegge seg en kjapp legetime, lett for at du leter etter muligheter til å bagatellisere det hele i siste liten. Men du har skrevet mye her som du kan printe ut og levere til legen /psykiateren din.

Jeg har 2 venner som sliter med lett mani/lett nedstemthet, begge har selv lurt på om de har en bipolar lidelse, men ingen har vel fått diagnosen.

Uansett venninnen min har blitt mye bedre etter at hun begynte å trene yoga, nå trener hun yoga daglig (10 min) og har mye mer energi, er mye mer positiv (uten å overdrive, slik det ofte er når man er oppstemt eller manisk) og er mer stabil i humøret. Hun har også blitt kjempemyk i kroppen, heller ingen uting.

Min andre venn har også fått et mye mer stabilt og rolig sinn etter at han begynte å trene kampsport, yoga/meditasjon og inntak av Omega-3. Fettsyrer sies å ha en positiv effekt på sinnet, og kan visstnok forebygge depresjoner/gi mer følelsesmessig stabilitet. Du kan lese mer om det HER og her og her:


Dette er altså alternativer til medisiner, og kan dessverre ikke alltid erstatte medisiner. Men det kunne være verdt å prøve, mens du venter på time hos psykolog/psykiater. Det ville iallefall jeg gjort. Jeg syns det er kjempeinteressant. Kanskje du kan kontakte

Stor klem til deg!

[HunkyDory]

Hei! Til tross for at du skriver at du forvirrer og misforstår deg selv, synes jeg innlegget ditt allikevel bærer preg av en ganske god selvinnsikt! Det er IKKE lett å se sin egen situasjon utenfra når man er langt nede, ei heller å finne konstruktive løsninger på hvordan man skal mestre hverdagen. Det er derfor man har hjelpere! Tror det er viktig at du møter opp hos psykolog/psykiater neste gang du får time, du har alt å vinne . Også synes jeg at du skal være forsiktig med å diagnostisere deg selv. For å si det litt overfladisk, så har vi alle "små snev av alt", det at man f.eks er ustabil, trenger ikke å ha noe med verken bipolare lidelser eller personlighetsforstyrrelser å gjøre!

[Blesha]

Hva med å ta dette du har skrevet her, skrive det ut og gi det til legen din? Lever det gjerne i en konvolutt på legesenteret så snart som mulig, så legges det i mappen din, og legen din kan lese det og ta det frem når du har time der. På den måten unngår du å ødelegge/kaste det du har skrevet, og legen får forstå hvordan du egentlig har det. Syns du beskriver veldig godt hvordan du opplever svingningene.