Jeg lurer slik om dagen på om jeg og mannen kan få dette forholdet til å fungere. Det er så merkelig. Han jobber borte 2 uker om gangen og jeg føler det som en lettelse hver gang han drar. Jeg er i bedre humør og har mer overskudd selv om jeg er alene med ungene og gruer meg mer enn jeg gleder meg til han kommer hjem.
. Det er en nærhet som mangler mellom oss. Det har vært slik i mange år og jeg føler at vi ikke klarer å få det til.
Jeg blir ofte anspent i nærheten av han. Han er veldig snill på mange måter men han har en slags nedsettende måte å snakke til meg på. Hvis jeg gjør noe feil eller ikke husker ting kan han si feks, husker ikke mamma det en gang til ungene eller gjøre litt narr av meg spesielt når det er andre tilstede.Han er den typen som skal være morsom på min bekostning og familien hans er også sånn mot hverandre. Jeg har tatt det opp med han flere ganger og det har blitt bedre men helt bra blir det ikke.Det virker som om det er en del av han væremåte.
Ikke klarer vi å kommunisere skikkelig heller. Han er veldig lite flink til å snakke om følelser og det er alltid jeg som drar i gang en samtale om det jeg føler. Eneste han snakker om er praktiske ting vi skal gjøre og burde gjøre. Det er så lite liv i han på en måte og jeg synes det er gørr kjedelig og være sammen med han rett og slett. Har aldri lyst å finne på ting bare sammen med han lenger. Forholdet gir meg så lite. Føler både selvtilliten min og livslysten min blir bedre når jeg er alene. Det er vel fordi jeg er så mye alene jeg merker dette så godt.
Jeg synes det er så vanskelig. Jeg kjenner at jeg er glad i han ennå men kanskje mer som enn venn eller kjæreste. Det er en inderlighet som mangler mellom oss. Føler at jeg har gitt litt opp nå fordi det har vært slik så lenge. Jeg kjenner en slags panikk når jeg tenker på å bli alene samtidig som kjenner en slags lettelse. Det er det økonomiske jeg tenker mest på. Jeg har utdanning som legesekretær og det er ikke akkurat en veldig bra betalt jobb.
Er det noen andre som har vært i samme situasjon som kan gi meg litt råd? Hvordan går det rundt økonomisk. Er det mulig å holde en rekkeleilighet feks. Ser for meg jeg blir sittende i en liten kjellerleilighet eller noe og det er veldig lite fristende. Og så tenker jeg så klart på ungene. Hvordan de vil takle et evt brud det og hva som er best for dem. Men de har vel ikke godt av å gå sammen med foreldre som ikke har det bra sammen heller. Det er ofte en tung atmosfære når vi er sammen. Vi er ofte litt stille og i dårlig humør oftere enn motsatt
Blir glad om noen har gode råd og erfaringer å komme med
Linjærmodus
