Dette diktet, om å ha respekt for hverandre, synes jeg er nydelig.
Ord over grind.
Du går fram til mi inste grind
og eg går og fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.
Aldri trenge seg lenger fram,
var lova som gjaldt oss to.
Anten vi møttast titt eller sjeldan
var møtet tillit og ro.
Står du der ikkje ein dag eg kjem
fell det meg lett å snu
når eg har stått litt og sett mot huset
og tenkt på at der bur du.
Så lenge eg veit du vil kome i blant
som no over knastrande grus
og smile glad når du ser meg stå her,
skal eg ha ein heim i mitt hus.
(Haldis Moren Vesaas.)
Dette synes jeg også er flott. Kan man føle det slik, ikke bare som nygift, men etter et langt samliv, har man virkelig lykkes.
Haldis Moren Vesaas
FERDAMINNE FRÅ SOMMAREN 1985
Vi har fått rom i 2.etasje.
Da er det vel ingen vits
i å ta heisen?
Sei ikkje det.
Vi tar alltid heisen,
opp og ned.
Innestengd i den vesle boksen
blir vi med eitt
så inderleg to-eine
at vi alltid må kysse kvarandre
så snart heisen set seg i gang.
Korleis det er inni deg
den blunken det varer
veit eg ikkje.
Men inni meg boblar kvar gong
ei lite spenning:
Rekk vi det?
Rekk vi det før heisen stansar
og vi må ut?
Og jammen rekk vi det
gong etter gong.
Vi tar alltid heisen.