undrende

Ikke så pinlig spørsmål, men valgte å logge ut likevel.

Det gjelder det når barna vil være med hverandre hjem.
Jeg synes det er veldig hyggelig at barna mine har med seg venner hjem, og prøver å få dette til innimellom.
Det blir kanskje 1 gang i uka på hver av dem. Har ei jente på fem og en gutt på 7. Vi har også et mindre barn og jobber begge to. Har det sånn vanlig travelt som alle småbarnsfamilier.

Problemet mitt er at jeg synes det er så sjelden de blir invitert tilbake. Og barna mine er ikke noen ufordragelige skapninger, de er helt vanlig barn. Ikke spesielt uhøflige, får da høre at de oppfører seg fint både i barnehagen og på skolen.

Og min oppfatning er at man ikke inviterer sine egne barn på besøk til andre. Eller gjør dere det? Ringer og spør om "Hanne kan besøke Marte i dag." Det spørs jo selvfølgelig hvor godt man kjenner hverandre, men jeg føler jeg har en sperre der. Jeg ønsker ikke å invitere mine barn bort til andre.

Eldste her går på skolen og han har hatt med seg bestevennen sin hjem fra skolen et anntall ganger dette skoleåret. Han har aldri blitt med hjem til vennen sin. Og mammaen er hjemmeværende. Så det er ikke fordi de har det travelt. Den samme gutten og søsteren passet vi en hel dag i juleferien da foreldrene måtte i begravelse. Og de har ennå ikke invitert våre barn til dem.

En annen venn til eldste var hos oss fra tid til annen. Men da han aldri ble invitert tilbake, stoppet jeg dette. Etter over et halvt år hadde gutten vår lyst til å leke med denne vennen igjen, og vi ringte. Da han kom hit sa faren: "det var jo hyggelig at vi kunne ta opp igjen lekingen til guttene" (eller noe sånnt). ??? Hvorfor i alle dager kan det ikke gå begge veier?

Jeg undrer meg så over dette. Alle vil til oss, men våre barn får nesten ikke komme tilbake. Det er ikke det at jeg mener det skal være annenhver gang, for det holder jeg ikke styr på, men litt her og litt der må jo være hyggelig.
Og dette er noe jeg ikke klarer å ta opp med dem det gjelder.

Når barna min spør "kan ikke jeg snart hjem til hanne". Da svarer jeg at vi må se om mammaen hennes snart spør. Og så sier jeg også at hun selv kan spør Hanne, og at Hanne dermed spør mammaen sin.
Men jeg tror barna lever litt i nuet, og glemmer å spør om sånnt når de er i barnehagen og på skolen. Først når de kommer hjem finner de ut at det hadde vært gøy å leke med noen.

Vi er ikke naboer, da tror jeg ting stiller seg litt annerledels. Barna må følges frem og tilbake.

Hva synes dere om dette?
Er det jeg som gjør det vanskelig?
Hvordan har dere det? Og da mener jeg ikke naboer, for de løper vel litt ut og inn til hverandre uansett.