Uregistrert

Hva gjør man når man ikke lenger orker å leve, men ønsker det for barna sine? når alt blir for tøft og for vanskelig og man vet at fremtiden vil bli enda vanskeligere enn nå i dag? når man føler seg så innmari alene med alt det vanskelige og virkelig er det også?

Min familie er omtrent ikke til stede og flere av de trenger min hjelp, mine venner er vandt til at vi snakker om deres problemer og at vi snakker om generelle problemer, jeg er sikker på at de vet jeg også sliter, men tror vel egentlig de ikke orker å bry seg. De sliter selv de også.

Legen har gitt meg henvisning til psykolog, men det er så lange køer her jeg bor, får beskjed at jeg kan ringe igjen nærmere jul..

Jeg har egentlig ikke mulighet til å gi opp, og har heller ikke tid til å hjelpe meg selv, jeg aner ikke hvor jeg skal begynne, eller i hvilken ende... Akkurat nå er det barna som trenger hjelp og støtte, og jeg er så langt nede at jeg ikke vet hvordan jeg skal gi dem det.

I morgen er det nok litt bedre, jeg pleier å manne meg opp ganske raskt, det er bare at jeg vet at jeg så vidt har hode over vannet, og hvis jeg lar være å kjenne på vansklighetene så fungerer det bra.. Når jeg da sitter hos legen syns jeg som regel jeg selv har overdrevet disse følelsene, og dermed syns jeg ikke at ting er så ille alikevel.. Men legen kan jo ikke gjøre mer enn det han har gjort heller.

Jeg har nok en depresjon, men jeg er også glad inni mellom, bare jeg ikke tenker på situasjonen min, på fremtiden min, eller noe slikt, så da kan den ikke være så alvorlig?

Kanskje jeg rett og slett bare skulle tatt meg sammen og tenke positivt..