[Smulamor]

Jeg har fått svar!! takk til Kristoffer Rønneberg for raskt svar!


Jeg svarer deg på mail, så får du heller videreformidle det til forumet.

Det er ikke jeg som har vært på reportasjetur til Afghanistan. Som det fremgår av saken, er dette noe jeg har hentet fra nyhetsbyrået AP (Associated Press).

Problemstillingen din er likevel svært interessant for meg. Hva gjør man som journalist når man kommer over mennesker som lider? Jeg har selv barn, og merker selvsagt et empatisk stikk i brystet når jeg tenker på denne ettåringen i Afghanistan.

Men jeg må likevel presisere at en journalist jobber med informasjon, ikke bistand. Jeg har selv reist veldig mye i fattige land gjennom jobben, og har sett mer lidelse og nød enn jeg liker å tenke på. Å hjelpe alle jeg møter, er selvsagt umulig. Det vi som journalister kan bidra med, er å videreformidle historier til et bredere publikum. Journalisten som besøkte den opiumsavhengige familien i Afghanistan, kunne ikke hjelpe dem direkte. Men han gjør det indirekte ved at svært mange mennesker får høre om lidelsene deres. Kanskje dette på sikt bidrar til å bedre forholdene for afghanerne, om ikke nødvendigvis denne konkrete familien.

Dette kan høres både kynisk og idealistisk ut på samme tid. På den ene siden sier jeg at journalister ikke skal blande seg inn, og på den andre siden øyner jeg et håp om at journalistikken på sikt kan føre til generelle forbedringer. Det er ikke lett å forklare.

Et siste poeng er dette: De fleste journalister som jobber med slike saker opparbeider seg en naturlig forsvarsmekanisme der man stenger inntrykkene ute. Dette høres kanskje enda mer kynisk ut enn det forrige poenget, men det er rett og slett snakk om selvbeskyttelse. Dersom man skulle engasjere seg følelsesmessig i alle man traff som hadde det vondt, ville man ikke vært i stand til å gjøre jobben sin skikkelig.

Mvh

Kristoffer Rønneberg