Skal vi presentere oss?

[Sultana]

Vet ikke hva jeg skal skrive...
Føler annå at det er for tidlig for meg å skrive noe her. For sårt.
Nå har jeg lest igjennom denne tråden og grått og gjenopplevd min egen opplevelse. Det er så uvirkelig å miste et barn...og så ufattelig trist å lese om og tenke på dere andre som også desverre har vært igjennom det.



Etter å ha prøvd å få barn i over ett år, ble vi også endelig gravide. Både sjokket og gleden var stor da vi tidlig fikk vite at det var TO små mirakler der inne...
Det var så herlig å være gravid, og jeg hadde et perfekt svangerskap uten plager. Elsket å kjenne at de to guttene levde der inne.
I uke 27 fikk jeg plutselig rier og fødselen var igang. Dagen etter at riene hadde startet, kom Leon og Philip til verden ved keisersnitt.
Jeg kan ikke gå i detaljer om de første dagene, for selv om vi har snakket gjennom det mange ganger, så er det så mye jeg ikke husker. Guttene hadde infeksjon, og det var mer kritisk for Philip enn for Leon. Leons tilstand var ganske stabil, mens Philips tilstand vekslet mellom stabil og ustabil hele tiden. Den 9. mars ble guttene våre døpt. Etter en veldig slitsom natt til 10. mars, døde Philip i armene mine, bare 3 dager gammel. Jeg håper så inderlig at han kjente varmen min og hørte hjerteslagene mine i sine siste minutter. Vi var sammen med han etter at de hadde fjernet slanger og stelt han, og det er vi glade for nå. Han var så ubeskrivelig nydelig og uskyldig.
Sorgen over å ha mistet Philip er så forferdelig stort, og våren var også fyllt med bekymringer i forhold til Leon. Men uten Leon vet jeg ærlig talt ikke hvor jeg hadde vært hen idag. Han er magisk.

Jeg har det for det meste bra, takket være lille Leon! Men Philip er alltid i tankene mine, og jeg lurer sånn på hvordan sorgen vil utvikle seg og hvordan det vil være å bli evig påminnet det som har skjedd, gjennom Leon. Jeg håper sorgen går til savn, og at savnet ikke gjør så umåtelig vondt...

Tenker på dere alle og sørger med dere ...

[gurgle]

.....

[Sarelle]

Hei hei... Melder meg inn jeg også ...

Mistet min lille sønn i krybbedød oktober 2002, han ble bare 6 uker gammel. Var alenemamma, så har måttet jobbe med tapet av sønnen min alene... Det har vært noen tøffe år, men har verdens beste kjæreste og er nå blitt mamma igjen.. Lille Per Joakim kom til verden nov.-05 og er verdens skjønneste og vakreste lille gutt. Vi er en lykkelig liten familie, men det vil alltid mangle en.....

[surfelil]

Jeg var ufrivillig barnløs i 10 år da jeg var så heldig å bli gravid.
Ett perfekt svangeskap alt gikk fint.
Men da jeg etter noen år ble gravid begynte jeg å miste..så alt ble snudd på hodet.
Fra å ikke bli gravid til bare å miste....mistet 1 i uke 6 og 1 i uke 8 i 2002.
La barn på hylla en stund det ble for tøft.
Så bestemte jeg meg for å prøve igjen og ble gravid før det var gått 3 mnd.
Etter 7 uker mistet jeg men tenkte at jeg kanskje skulle prøve igjen bare ta en liten pause.
Ble gravid momentant uten mens og ble overrasket over hvor fort jeg ble gravid nå.
Var redd og engstelig men pustet lettet ut da jeg kom over 12 uker.
I 15.uke blødde jeg litt og ringte legen som bare ba meg se det an.
Blødningen stoppet dagen etter men jeg følte noe var galt.
1 uke etter skulle jeg reise meg for å vaske opp da jeg kjente en diger klump som lissom rant fra magen og nedover.
Løp på do og rev ned buksa og det bare fløt med blod og store svarte klumper...ambulanse ble ring og jeg ble kjørt avgårde i full fart.
Fikk se på UL alt var fint med den lille de så ikke hvor blodet kom fra.
Lå der til dagen etter og ble skrevet ut da blødningene minket og alt var bra med babyen.
Hjemme var jeg i dårlig form måtte bare ligge og når jeg måtte reise meg blødde det mye,stoppet litt opp når jeg la meg osv. i en uke.
På natta etter en uke fikk jeg vondt visste det var rier men hadde time til legen dagen etter så jeg lå å ventet.
Da jeg kom til legen ble jeg sendt rett til sykehuset vi kjørte egen bil.
På veien sa det plopp i magen...så merkelig sa jeg da.
Fremme skulle jeg gå ut av bilen da alt bare rant ut av meg i en foss,jeg trodde det var blod og tenkte nå dør jeg.
Etter noen minutter stoppet det og jeg karret meg inn i luka og de hjalp meg på do.
Bindet var vått ikke noe blod...da visste jeg at vannet hadde gått.
Ble undersøkt og fikk beskjed om at jeg blødde i livmora men de fant ikke ut hvor,barnet levde men jeg hadde prematur vannavgang slik at fødselen var i full gang.
Måtte ligge og vente på å føde mange fæle timer...morkaken kom ikke ut av seg selv så jeg fikk utskrapning etterpå.
Ungen skulle bli lagt på minnelunden og jeg valgte bilder orket ikke se den lille gutten min.
Fødte han i uke 17+4 og sa aldri mer nå vil jeg ikke prøve å få flere barn.
Ble enige med lege om å sette inn spiral når mensen kom...den kom ikke.
Tok da ny test som var positiv,jeg trodde det var en spøk.
Men nei sitter her 12 uker på vei nå....er livredd for at det samme skal skje igjen.
Har vært til to tidlig UL der alt har vært fint og skal tilbake til uka.
Jeg følte siden jeg ikke orket å se han at jeg ikke fikk sagt farvel så på julaften dro hele familien ut på minnelunden og la på blomster og lys.
Det var tøft men hjalp at jeg hadde nytt liv i magen.
De fant aldri ut noen årsak og det bekymrer meg tenker mye på at det kan skje igjen selv om jeg prøver å være så positiv jeg kan.
Da jeg hadde tidlige SA tenkte jeg at det var naturen som ordnet opp og tok det bra men dette føles som om jeg har mistet ett barn og jeg sitter og har en liten engel nå.

[Blondie]

Melder meg inn her jeg også...

Jeg er 27 år, gift og har tre flotte barn. Ei jente født i 1999, en gutt født i 2001 og lille Sigurd som ble født og døde i 2005.

Historien om Sigurd begynner allerede i januar 2004. Jeg luftet ideen om barn nummer tre for en ikke helt klar Blondiemann. Jeg la saken på is, men gleden var stor og overveldende når han i mai kom og spurte når jeg skulle ta ut spiralen!
Jeg meldte meg inn på SnartGravid i juni 2004 og den spennende prøvingen begynte!
Etter 8 prøveperioder viste den positive testen seg i januar 2005 - nøyaktig et år etter at tanken om en graviditet unnfanget seg i mitt hode...
Svangerskapet var tøffere enn de to foregående. Jeg var konstant sliten, hadde et kranglete bekken og slet med vonde tanker om at vi umulig kunne være så heldige å få nok ett velskapt barn.
Lettelsen var derfor stor da det i mai viste det seg på ordinær UL at vi ventet en perfekt liten gutt!

Svangerskapet var fremdeles fryktelig vanskelig, men som jeg alltid har sagt: "Jeg er villig til å gå gjennom nærmest hva som helst for å få en så fantastisk premie!"

8 uker før termin ble jeg hastesendt til føden. Det samme skjedde forøvrig på samme tidspunkt i forrige graviditet - det var tegn på at fødselen var igang!
Jeg husker så godt at vi satt på venterommet utenfor nyfødt intensiv og det eneste som lå der for å lese på var brosjyrer om det å miste et barn. Vi var livredde da, men så utrolig lettet når det viste seg at ting roet seg av seg selv igjen..

Lite ante vi hva som ventet oss...
Fødselen startet ordentlig på morgenen torsdag 13. oktober. Jeg var livredd for at riene skulle stoppe igjen og gjorde husarbeid til den store gullmedalje!
Halv tre reiste vi til sykehuset. På CTG-registrering ble jordmor bekymret over at han hadde vedvarende høy puls, noe han også hadde hatt på registrering noen dager tidligere. Det var jo litt merkelig, men ingen grunn til uro.. Etter noen tøffe timer ble vår herlige lille veslegutt født: 13. oktober 2005 kl. 19.15. Han var mindre enn storesøsknene sine, og hadde en fot ute av stilling, men han var så uendelig vakker!
Ordene jeg sa til jordmor når hun påpekte foten, har brent seg fast i hjernen min: "Hvis det ikke er noe verre som feiler han, så skal jeg være sjeleglad"

Vi hadde halvannet bekymringsløst døgn med Sigurd...

Andre levedøgn ble han svært syk og overført til nyfødt intensiv. Vi var selvsagt livredde, men det datt oss aldri inn at han virkelig kunne dø! Det var bare såvidt de reddet ham den dagen, men det registrerte vi knapt. Sjokket over å ha fått et sykt barn overskygget det meste.

Etter to uker på intensiven, ble vi sendt til Rikshospitalet for hud og muskelbiopsi. Det var den eneste måten de kunne finne ut av om han hadde denne sykdommen de mistenkte og som gjorde blodet hans så surt...

19. november fikk vi foreløpige svar: Sigurd led av en sykdom i sykdomsgruppen mitokondriepati og prognosene var horrible. Hvis han i det hele tatt levde lenge, så ville han ha store fysiske og/eller psykiske handikapp..
Vi reiste hjem fra sykehuset den dagen, ønsket om å ha han hjemme litt var så sterkt!

I begynnelsen av desember ble vi lagt inn igjen på barneavdelingen. Han gikk ned i vekt og hadde det legen kalte "ernæringsvansker". En nesesonde ble lagt ned og det roet seg en stakket stund.
Vi fikk veldig god oppfølging på sykehuset og de la alt til rette for oss. og var mye på besøk og vi koste oss mye sammen. Blondiemannen og jeg bestemte oss tidlig for at vi skulle kose oss med han mens han var her og heller sørge siden.

11. desember ble han døpt i en privat seremoni i kirken med den nærmeste familien rundt seg.

Etterhvert ble det klart at tarmer og lever var svært affisert av sykdommen og det var tunge dager. Sigurd gikk ikke opp i vekt på tross av at vi matet ham med livet som innsats. Det var tungt å få tilbakeslag gang på gang...

Mye skjedde på denne tiden og akkurat nå husker jeg antageligvis ikke halvparten... Dog husker jeg at når legen begynte å skrive "ekstreme ernæringsvansker" i journalen så skjønte jeg jo at han antageligvis ikke ville bli så mye som tre år...

19. desember måtte vi gjøre et av de tøffeste valgene i livet vårt. Sigurd trengte en CVK (en nål de opererer inn i en vene- for å kunne gi litt mer solid kost intravenøst enn en veneflon kan) for å få tilstrekkelig næring, men de var usikre på om han ville tåle narkosen.
Vi valgte å dra inn til Rikshospitalet for å legge den inn - vi ville ikke gi opp uten kamp og uten den ville han nok sultet ihjel - magen tålte så lite som 3 ml melk i timen...
Operasjonen gikk mot alle odds bra og han slapp til og med å ligge på respirator etterpå! Det var som en gudesendt julegave på forskudd!!!

Julaften fikk Sigurd og jeg reise hjem noen timer og dagen var fantastisk! Han var i så god form og det var så deilig å ha han hjemme igjen!!

1. juledag ble han verre. Det viste seg at han hadde fått en infeksjon i inngangen til CVKen og strakstiltak ble iverksatt. Jeg la meg den kvelden og var egentlig ikke noe særlig mer nervøs enn vanlig.
Om morgenen våknet jeg imidlertid til at han var koblet til oksygen og puls-registrering. Jeg ble sint, siden jeg ettertrykkelig hadde sagt at jeg ville informereres når slikt skjedde på natten. De ville selvsagt at jeg skulle få hvile og sove ordentlig, men jeg ville jo være informert!
Legen kom og kikket på ham, siden han stønnet så mye. Det ble bestemt at det skulle tas ultralyd av magen hans for å se etter vann den dagen - og at han skulle få morfin.
Jeg besluttet å reise i juleselskap til moren min, siden UL viste at han ikke hadde noe særlig mer væskeoppsamling i buken enn tidligere. Blondiemannen var hos ham på sykehuset den dagen.

Jeg var på vei til å reise fra selskapet når jeg fikk telefonen. Jeg måtte kjappe meg til sykehuset. Alt blodet forsvant fra hodet mitt og jeg kjente at beina forsvant under meg. Heldigvis hadde jeg en snarrådig svoger som kjørte meg og halvveis fikk jeg telefon igjen - de hadde fått start på hjertet igjen. Det hadde stoppet, tilfeldigvis og heldigvis når Blondiemannen tok ham opp for å stelle ham...

Jeg kom på sykehuset og vi fikk en god time med ham før han sovnet stille i armene våre. Det var godt å se ham hvile, men forferdelig tungt å ta avgjørelsen om at vi ikke skulle legge ham i respirator. Surhetsgraden i blodet var ikke forenlig med liv og de klarte ikke stabilisere den. Heldigvis hadde vi en lege vi stolte på der og han hjalp oss å ta de riktige valgene. Jeg er glad for at vi fikk den gode stunden sammen med veslegutten hans før han forsvant for oss 2. juledag 2005 kl. 18.20...

Den natten overnattet jeg på sykehuset med Sigurd ved siden av meg i senga. Jeg var ikke klar for å reise tomhendt fra sykehuset og heldigvis lot de meg være i fred med ham så mye jeg ville... Det var godt å se ham, inntullet i teppet sitt, så fredelig og uten alle slangene som hadde preget ham i det korte livet.

2005 var hans år. Han ble unnfanget, født, død og begravet da. Vi andre måtte gå videre inn i 2006, men vi glemmer han aldri og vi er fremdeles fem i familien.

Vi har fremdeles ikke fått noen eksakt diagnose, men det viser seg at han fikk sykdommen fordi mannen og jeg har samme type genfeil.
Det betyr derfor også at vi aldri kan tørre å bli gravide igjen og det blir en ekstra sorg.. Vi har hatt usannsynlig flaks som har to friske barn også, men det gir oss ikke babyen vår tilbake!

[Mari]

Jeg har jo egentlig presentert meg nedenfor i tråden der historien til Martin står.
Men vi mistet vår lille gutt 27. mars 2006. Etter et knirkefritt svangerskap og ingen feil oppdaget. Da jeg kom til uke 34 var jeg urolig på grunn av lite aktivitet i det siste og null de to siste dagene. Der ble det oppdaget hjertesvikt hos gutten. Han ble forløst med hastekeisersnitt og døde en time senere. Det viste seg at gutten manglet helt hjerteklaffer på høyre side + en del andre feil på hjertet. "Uforenlig med liv" som legene sier.

Martin har en storesøster, Marte født i mai 2004. Og vi håper på å kunne gi dem et lillesøsken eller to om en stund. Men fortsatt er dette for ferskt...

[Lindy]

Hei!
Noen av dere kjenner meg fra Englesiden,men her kommer en presentasjon for de som ikke gjør!
Jeg er Lindy,og er gift og har en jente på 18mnd og enenglegutt som er hennes tvillingbror.
Vi mistet Iver i uke 20,mens lillesøster ble igjen i magen i 8 uker til før hun ble født. Historien deres kan leses på www.freewebs.com/adelesofie

Det er så innmari vondt å miste et barn,ingen skulle oppleve det!
Klem

[Klump]

Det er bare de siste to månedene jeg har snakket med noen om englebarna mine. Jeg synes det har vært vanskelig å dele dem med noen, så det er bare de aller nærmeste som i det hele tatt har visst om dem.

Jeg ble gravid med tvillinger i 2003. Alt virket normalt, så vi visste aldri at noe var galt. Da jeg var halvveis i svangerskapet merket jeg at det var noe som ikke stemte, for det var ikke så mye liv i magen som det pleide å være. Jeg ble undersøkt på sykehuset og de fant ut at lille Isa ikke levde lenger. Fordi jeg hadde en til i magen som levde, ville de ikke gjøre noe. Det var jo egentlig ikke noe å gjøre, men jeg synes det var tungt og hadde mange tanker om hva den lille som lå der inne måtte føle. Jeg har jo lest at tvillinger berører hverandre og komuniserer med hverandre fra de er bare et par måneder gamle, så jeg tenkte at det sikkert var trist for den lille også.
6 uker senere mistet jeg mye blod og sparkene sluttet. Jeg fikk bekreftet på sykehuset at lille Noah heller ikke levde lenger. De fant ut at de begge døde fordi jeg hadde fått noen medisiner da jeg var innlagt på sykehuset mange uker før jeg ble gravid som ikke skulle gis til gravide eller kvinner som planla å bli det, men jeg ble ikke spurt om jeg planla å bli gravid, og jeg fikk ikke vite at jeg ikke burde bli det den første tiden etter, så jeg visste ikke noe om det.
Isa og Noah ble begge født 2. januar 2004. Hvert år feirer vi fødselsdagen deres sammen med de to storesøstrene deres, storebror, og lillesøster. Vi har valgt at de begge skal ha samme fødselsdag, for selv om Isa døde i magen tidligere,ble hun født samtidig med Noah og vi synes de hører sammen. De er jo tvillinger.

Nå har vi begynt å snakke åpent om dem, og søsknene deres har et veldig fint forhold til englebarna. For mamma og pappa har 6 barn; 4 barn de de kan leke med om dagen, og 2 små engler som de møter i drømmeland.

[Meo]

Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal skrive. Vet ikke en gang om jeg har rett til å skrive noe her. Jeg har "bare" mistet 2 ganger gjennom tidlig SA.
Men jeg ville egentlig bare gi dere min dypeste medfølelse. Jeg har grått til hvert eneste innlegg.... Og selvom jeg aldri kan sette meg inn i deres følelser, vil jeg at dere skal vite at jeg sender mine varmeste tanker og min aller dypeste medfølelse, til ALLE dere englemammaer...

[LeneG]

Vi mistet vår lille go'gutt, Kevin, 2.juledag 2003. Han var vår førstefødte. Han ble bare 4 mnd. og 2 dager. Han hadde en uoppdaget hjertefeil. Dette ble da påvist etterpå. Vi hadde en frisk og fin gutt uten symptomer på noe hjertefeil, så dette skjedde i armene mine da jeg var på vei for å stelle ham for kvelden.
Så forferdelig hvordan livet kan bli snudd på hodet så plutselig! Det blir aldri det samme. Det er så urettferdig at vi ikke skulle kunne leve et fint liv med veslegutten vår, uten sorg og savn!
Men vi har heldigvis fått gleder i livet igjen som gjør det verdt å leve. 10 mnd. etter fikk vi en liten datter (okt. 2004) og nå har vi nettopp fått en sønn til (mai 2007).

[Mariposamamma]

Dere som er medlemmer av Englesiden kjenner kanskje litt til meg derfra.. Men jeg er altså Mariposamamma (Mariposa fra SM). Vi mistet vår førstefødte datter, Johanna, natt til 1.juledag 2005 5 dager over termin.

Historien om Johanna ligger i "minnelunden" på Barn i magen (jeg var aktiv der i svangerskapet med Johanna), og de som ønsker å lese den kan gjøre det her.

25.august ble vi foreldre for andre gang. Vesle Sunniva har kommet med solen tilbake til livet vårt. Vi er uendelig takknemlige for å at det gikk bra denne gangen.

Savnet og sorgen over Johanna vil vi alltid leve med. Hun er med oss i alt vi gjør, i hjertene våre..

Det er så trist at vi er så mange som har mistet et barn..

[Emjo]

Da vi mistet lille Thomas:

Det var i 2000. Begynner å bli noen år siden.....
Var til ordinær ultralyd i uke 19 . Til da hadde alt virket ok og normalt, til og med kjent de første sparkene.
Men på ul fikk jeg den tunge beskjeden - guttebabyen kom aldri til å få leve. De hadde oppdaget en sjelden kromosomfeil. Ble tilbudt å få reise til utredning på St.Olavs i Trondheim på Nasjonalt senter for fostermedisin.

I Trondheim møtte jeg 2 leger og 1 jordmor som var med meg hele tiden. Undersøkelsene viste at SUS hadde rett. Diagnosen gutten min fikk var: alobar holoprosencephalon. Dette er vedlig sjeldent og derfor vet de svært lite om dette og hvorfor den inntreffer. Spesielt sjeldent var det i mitt tilfelle siden jeg var bare 23 år. Dette er en kromosomfeil som rammer hjernen spesielt, hvor hjerneinndelingen ikke finnes - slik at hjernen vokser sammen. I tillegg har de som regel en leppe- ganespalte.

De satte igang fødselen i Trondheim siden de skulle obdusere ham der (jeg godtok det slik at de en dag kan gi svar). Fødselen varte i 10 timer. Fikk det jeg ønsket av smertestillende. Kl 22 den 05 august 2000 ble gutten min, Thomas, født. Legene sa at siden han var så liten ville han ikke overleve selve fødselen. Jeg kjente på hjertet hans med en gang han ble født - det slo. Sjekket mange ganger - etter 10 min slo hjertet hans ikke mer. I de 10 minuttene hørte jeg lyder fra munnen hans, som om han prøvde å puste - og gjett om jeg gråt. Så fortvilende at ingen kunne hjelpe ham!

Vi begravde ham 1 uke senere og jeg besøker graven jevnlig. Hjelper i sorgprosessen.
- Vi glemmer aldri - sov søtt lille skatt

[Tidl. bruker]

I slutten av 2005 bestemte vi oss for å prøve å bli gravide for første gang. Vi var heldige og fikk raskt klaff. Det ble uker med kvalme, men glede over lille babyen i magen. Du var første barnebarn på begge sider, og både vi og hele familien var stolte og forventningsfulle. Kvelden før vi reiste på påskeferie kjente vi spark for første gang, masse små dult som til og med pappa kunne kjenne.

Magen vokste seg ganske stor etterhvert, så selv om sjokket var stort var vi likevel litt forberedt da jordmor fortalte at det var to der inne på ordinær UL. Ei frisk jente og en frisk gutt. Helt perfekt! Pappa ble så glad at han begynte å gråte, holdt mamma i handa og knipset i vei på ultralydrommet. Mammas første tanke - midt i den gledelige overraskelsen - var "Å nei, vi har ikke bil og ikke har vi råd til det heller!". Mamma bekymret seg litt underveis for dette med at dere var to, leste bøker om tvillinger og tvillingsvangerskap, men hele tida med utgangspunkt i at dere skulle vokse opp hos oss. Vi var så stolte av dere og vi gledet oss sånn! Den dagen vi fant ut om dere bestemte vi også hva dere skulle hete - Eskild og Sigrid - de to fineste navnene i verden.

Selv om mamma prøvde å ta det med ro og følge alle råd, var det likevel noe som ikke stemte. Mamma fikk rier 19.mai. UL kunne vise at fødselen hadde startet. Mamma ble lagt flat, fikk lungemodningssprøyter og drypp for å stanse veene, men det klarte ikke å stoppe det. 20.mai omkring kl.23.30 ble dere født, Sigrid først, med et skrik, og så Eskild, med et klynk. Kuvøser og annet utstyr var klart, sammen med de 10 personene som var kommet for å hjelpe - de beste legene på sykehuset. Terminen var nemlig 3 måneder unna, og dere så små.

Dere ble straks flyttet over til Nyfødtintensiven, der flinke sykepleiere og leger gjorde alt de kunne for dere. Mamma og pappa fikk bruke mye tid sammen med dere mens dere var der. Vi så på dere, holdt på dere og syntes dere var verdens vakreste små. Bittesmå, men perfekte! Vi ble fortalt at det var mange skjær i sjøen, men at vi hadde grunn til å håpe - og håpe gjorde vi! Håpet var det vi hadde å gi dere. Vi håpet på et helt vanlig liv sammen med dere. Et helt vanlig barn var det vi hadde ønsket oss, og det var det vi håpet på - ikke noe ekstraordinært.

Begge våre to møtte skjær i sjøen som ikke var til å komme forbi. Sigrid levde i 6 dager og Eskild i 11 dager. Korte liv, men liv som har forandret mamma og pappa for alltid. Sporene etter dere i hjertene våre kan ikke viskes ut. Vi håper fortsatt, men det er ikke et håp for dette livet...

Nå har dere fått en lillebror. Han er vår store glede, men samtidig minner han oss om alt dere også skulle vært i livene våre. For hver dag ser vi mer av det vi mistet da dere døde. Han er like vakker og perfekt som dere var, og likner dere begge to.