Åsem: Joda, jeg skjønner den siden av saken, også.
MEN! I denne saken her fabrikkerer jo mormoren et kompleks, som hun tildeler den stakkars lille ungen som har HELT fine ører! Det er mormoren som mobber! Og den mormoren burde skamme seg, og heller se at hennes oppgave er å støtte og oppmuntre, styrke og trygge sine barn, barnebarn og oldebarn.
Det er ingenting i veien med barnets ører, og om det så hadde vært det, og ungen hadde verens største flagrende dumbo-ører, ville det unasett ikke vært noen løsning å operere dem. For dette handler i bunn og grunn om hvilke oppgaver vi har overfor hverandre som familie og venner, om å ta vare på hverandre og gjøre hverandre sterkere.
Jeg har selv en mormor som snakker stygt om min mors kropp. Og sin egen. Og min søsters. I beste mening, tro det den som kan, men hun tror altså dette selv. Hun gikk og knep meg i sideflesket i den perioden etter fødselen jeg var så overvektig, for å "sette fokus på problemområdet", liksom. slik at jeg skulle skjerpe meg. Nå gjorde jeg jo det, av egen maskin, ved hjelp av en kraftig livsstilsendring. Men min mor har gjemt seg langt inni fetthylsteret fo å få være i fred fra mormors evige kritikk. Og poenget er at denne kritikken begynte mormor med LENGE før mor var det minste overvektig, dette har hun sagt alltid, for at mor skulle "passe seg" for å bli tykk, noe mormor tror hun selv er og har komplekser for. Hun lar ikke meg helt i fred heller, og kommenterer kroppen min titt og ofte. For å "hjelpe meg".
Sosiale Bokmerker