Presantasjon?

[Tidl. bruker]

Skal vi ta en liten runde?


Jeg er mor til to, og har fått diagnosen alvorlig depresjon og moderat angst.
Diagnosen fikk jeg i Februar, da livet mitt raset helt sammen etter at samboeren min reiste i militæret og jeg ble alene med våre to barn.
Begeret rant over, og livet ble svært vanskelig.
Jeg bruker ikke medikament, har klart meg uten til nå, men skal til lege og få resept til uken etter å ha innsett at jeg faktisk kanskje trenger det alikvel.
Går til samtaler 1 gang i uken, har ikke vært i samtale siden slutten av Juni nå og det merkes.
Skulle egentlig trappe ned, men det er nok fortidlig.
Jeg har og hatt noen panikk-angst anfall siden 2002, og i det siste har de kommet oftere og oftere.
Det skal ingenting til for å utløse de mer.
Når panikk-angsten kommer begynner jeg hyperventilere, hodet kjennes ut som det skal eksplodere, hjerter hamrer vilt, får ikke puste og må ha HJELP Til å roe meg ned.
Gudene må vite jeg ikke bør få ett anfall alene, for pr d.d har jeg enda ikke klart få kontroll på ett eneste anfall alene.
Jeg har fått meg en ekstra jobb, og samboeren min har vært hjemme å tatt seg av barna.
Det hjelper så lenge jeg jobber, og "slipper" være hjemme og tenke for mye.
Syntes det var umåtelig godt å komme meg ut av huset, å få bevist for meg selv at jeg faktisk mesterer NOE jeg også

Jeg har fått tankefelt terapi for en del av angsten min, og det har iallefall tatt min sosiale angst om ikke annet. Det var godt

[Markusmor]

Har mild depresjon som legen min sier, føles ikke sånn...
Er gift,har 2 skjønne barn og 3 stesønner, 2 av dem bor hos oss.
Har hatt depresjoner siden høsten 1999. Gått på forskjellige medisiner, men bruker ingenting nå. Gått til psykolog tidligere, akkurat nå får jeg kjempe oppfølging av fastlegen min.
Depresjonen min toppet seg nå etter 2. fødsel.

[bella76]

Jeg har depresjon og angst som jeg fikk etter at sistejenta ble født.
Har antageligvis vært deprimert noen år, men det toppet seg etter fødsel.
Går nå på medisin, og er til samtaler hos legen min ca. hver 14 dag.
Venter på psykriatisk/psykolog behandling

Det var bittelitt om meg!

[Maggie74]

Jeg sliter med depresjoner. Angsten er ikke så ille lenger. Depresjonene har gått i bølgedaler, men etter en mislykket operasjon i desember krasja kroppen helt og jeg ble deprimert til det suicidale. Heldigvis fanget legen min opp at det var så alvorlig kjapt og jeg fikk behandling. I dag er jeg noe bedre, men trives best hjemme hvor det er trygt og godt. Klarer å glede meg over livet mitt igjen.

Har nylig sluttet på piller, og skal egentlig gå til oppfølging hos legen (han vet ikke at jeg har sluttet på tablettene), men han er på et halvt års praksis på sykehuset, og vikaren han synes jeg er hypokonder, evt. takler ikke sykehistorien min, så jeg orker ikke ta kontakt for å få time hos han. Til tross for at vikaren var den legen som fikk lagt meg inn og reddet livet mitt etter den mislykkede operasjonen i desember. Får være hjemme hos meg selv til 1. januar, og deretter bestille time hos snille doktormannen min.

Det var masse om meg!

[Høst]

Jeg har hatt/har anorexi.

Den "aktive" delen var jeg ferdig med for omtrent seks år siden, men jeg kommer nok aldri til å klare å ha et helt normalt forhold til dette med vekt og kropp.

[julibe]

.....

[Nicomama]

Jeg fikk meg en alvorlig knekk i 1992. Det hele bunner i en forsinket sorgreaksjon. Har i mange år slitt med både angst og depresjon, var på vei til å isolere meg totalt. Men ved hjelp av hund og en fantastisk mann,og nå sist svangerskap, fødsel og baby,klarer jeg å holde angsten i sjakk og er fornøyd med livet.

Men sliter med fryktelig dårlig selvtillit

[Tidligere bruker]

Jeg sliter med depresjoner i svangerskap og tiden etterpå...


Begynte da jeg var gravid med poden 2002 og jeg ble endel bedre da han var 1,5 ca. Så har jeg blitt gravid igjen... og igjen er jeg deprimert.

Skal prøve å ta det opp med jordmor på neste kontroll(dersom hun blir friskmeldt snart)...
Tok det opp med legen jeg går til kontroller hos i forrige svangerskap, men han henviste meg til en jordmor samtale med beskjed om at jeg hadde fødselsangst... Så der var det 0 forståelse. Selv om jeg sa rett ut at jeg er deprimert og føler det sånn og sånn.... han spurte om jeg var redd for å føde... jeg sa at det er vel allle, jeg gruer meg litt, men det er naturlig det er ikke noe som plager meg på den måten.


Så nå håper jeg at jeg klarer å prate med jordmor om dette slik at jeg kan få hjelp, for jeg går ut ifra at hun kan henvise meg til noen som kan hjelpe meg...

[hm80]

*****

[LilleLeo]

Jeg har slitt med depresjoner siden 1998, og angsten har kommet krypende etterhvert.
Nå er det ikke så gale, men nå har jeg jo vært hjemme i over ett år,
først fordi jeg var dårlig i svangerskapet og var plaget med bekken,
og så i permisjon. Skal nå begynne i ny jobb, hvor de ikke vet noe om noe som helst.
så jeg er veldig spent på åssen det vil gå.
Mens jeg har vært hjemme har det forsåvidt gått ganske greit,
jeg går på anti-depp, men jeg er veldig urolig for åssen det vil gå i den nye jobben.

Når jeg får et 'anfall', så blir jeg veldig skjelven, kjempe svimmel, tørr i munnen,
hjertet går i 190 og jeg blir kvalm og begynner å gråte.
Det er lenge siden sist, og de gangene det har kommet, så har det vært
mens jeg har vært på jobb. I en jobb som jeg ikke trivdes i vel og merke.

Dette var litt om meg.

[Tidl. bruker]

Jeg har også hatt en periode som best kan beskrives som å møte veggen. Det var ting som skjedde rundt meg som utløste dette. Jeg ble sykemeldt i en måned, og gikk til psykolog i en periode, noe jeg hadde godt utbytte av. Det var snakk om antidepressiva (psykiateren anbefalte det), men det endte med at jeg ikke tok det. Har god erfaring med å være åpen om det jeg har opplevd, det viser seg at de fleste sliter med ting og tang. Jeg fant ut at bare i min nærmeste vennekrets var det to som gikk på antidepressiva og en som hadde anoreksi.
Jeg sliter fremdeles i perioder, ettersom forholdene som utløste depresjonene den gangen til en viss grad fremdeles er til stede. Benytter meg fremdeles av gratistilbud jeg har som student (enten psykolog eller psykiatrisk sykepleier). I blant blir det bare for mye til at man kan bære det aleine.

[Lottiz]

Har selv opplevd å møte den berømte veggen i en alder av 21 år!
Drev egen bedrift sammen med mannen min, i et typisk stressyrke.
Men drifta begynte å bli tøff økonomisk og det var utrolig masse å holde styr på. Vi måtte stå på 160 % begge to for å holde utgiftene nede. Og som om jeg ikke hadde nok å gjøre; jeg tok på meg enda en jobb innenfor det feltet jeg egentlig er utdanna... Men så sa det stopp; jeg begynte å slite med å komme meg på jobb - ville bare ligge hjemme der det var rolig og trygt, dårlig matlyst, til tider svimmel og rar i kroppen.... Og oppi alt dette ble jeg gravid igjen....
Tilslutt klarte mannen min å jage meg til legen (etter et par mnd i tåka) og jeg ble sykemeldt på dagen "situasjonsbetinget ubalanse" hvor jeg skulle unngå alle former for stress. Var sykemeldt i hele svangerskapet, og 2 år etterpå har jeg begynt i jobb igjen. Men heldigvis med noe helt annet, helt uten stress. Men jeg merker at jeg sliter mer med å takle stress etter dette.

[Nuta]

Litt om meg også
Jeg har etter første graviditeten vært deprimert, egentlig i gangske liten grad...den gang så liten at jeg ikke skjønnte at jeg var deprimert.
Men etter at vi mistet Odin i 03 og det påfølgende svangerskapet med Tinde ble det mye værre, det tok (desverre) lang tid før jeg gikk til legen min og snakket med han.
Da fikk jeg tabletter(som jeg går på enda) og henvisning til psykolog(som jeg enda ikke har benyttet meg av).
Nå er ting mye bedre, men det går i bølgedaler.

Mange klemmer til dere alle.

[marsmamma78]

Jeg fikk "panikkangst med agorafobi" i 2001, etter en laaang periode hvor jeg leste til eksamer og ikke gikk ut av huset. Ble satt på antidepressiva og hadde samtaleterapi i halvt år. Ble meget bra, sluttet med tbl. og ble gravid. Under graviditeten merket jeg ingenting men etter at jeg fikk snuppa ble jeg gradvis dårligere, sliter noe innmari med angst nå, ikke panikk som før men mer generell, klarer ikke å spise, har gått masse ned i vekt, sover dårlig, orker ingenting. Skjønte det først nå at jeg muligens har "liten fødselsdepresjon" som kan være årsak til angsten. Begynte med tbl. nå og har det fremdeles meget dårlig.Lurer på en ting, er det flere som sliter med å svelge maten? Den vil ikke ned, stopper opp i halsen, det opplever jeg i de dårlige periodene, nå har det pågått en god stund.Håper at tbl. begynner å virke snart, for nå har jeg det dårlig. I tillegg sliter jeg med dårlig samvittighet da jeg ikke klarer å glede meg over ungen min slik "alle de andre" gjør.Jeg er redd for å være alene med henne så med en gang mannen går noen sted må jeg ut av huset og besøke folk. Høres rart ut men jeg er rar.Dessverre.

[Andrine]

Her er min historie...

[Shanti]

Kanskje dette kan være min psykolog?
Jeg har rett og slett hatt en helvetes oppvekst, uten at jeg utdyper det mer her og nå. Var temmelig utagerende i tenåra, og har slitt med "moderat spiseforstyrrelse" og "moderat depresjon". Utover i 20-åra har jeg fått det bedre og bedre, men fikk en voldsom knekk da jeg brått mistet moren min i fjor vår. Har akkurat sluttet med antidepressiva (igjen) nå i sommer. Til tross for mange traumer, har jeg av en eller annen grunn alltid vært veldig sterk, på grensen til det kyniske. Men jeg lever og har det faktisk veldig godt, og det prøver jeg å huske når livet nok en gang ikke blir bedre.

[stinems]

Har ikke fått med meg dette forumet, men joiner inn..

Kan begynne med å si at jeg er 23 år og alenemor til en jente på 1,5 år

Jeg har slitt gjennom hele oppveksten i større eller mindre grad. Kort fortalt så har jeg vært deprimert med en langvarig innleggelse på samvittigheten og ørten terapeuter (har vært svært uheldig). Går fremdeles i terapi hos en dyktig psykolog som jeg "trives" hos, sånn ca hver 14 dag. Har innsett det siste året at angsten er den som henger hardest i meg. Det tok mange år og fornektelse å innse/godta det - men nå er det altså ute i det åpne og klart til å motarbeides

Livet mitt just nu er greit. Jeg er ikke deprimert, men jeg merker at min psyke og alenemortilværelsen ikke er verdens beste kombinasjon. Stress og søvnmangel gir meg angst, og angst gir meg angst.. også er ballen i gang. Har hatt det litt stritt i det siste, men føler jeg er over kneiken nå..

[Tryll-Tryll]

Jeg er ei Trondheimspie på 27 år, har ei nydelig datter på snart 15 mnd og har samboer.

Jeg har panikkangst og går til behandlig på smerteklinikken.
Det hele startet da jeg begynte på ungdomskolen og ble mobbet og banket opp hver dag. Mobbingen er ikke ennå over....
Sliter med en rygg som aldri blir bra og har ikke vært ute i jobb på 5 år.
Jeg prøvde meg i jobb i okt-00, jobbet i 12 dager og på den tiden hadde jeg 2 hjertestans med et friskt hjerte.

Går nå til behandling for å takle smertene i hverdagen og prøve å komme meg ut i jobb i levende live.

Jeg er livredd for å oppleve hjertestans igjen og gruer meg masse til ut i jobb.

Dette ble litt rart forklart, håper dere skjønte noe av det iallefall.

[Tidl. bruker]

.....

[Tryll-Tryll]

Nå er jeg blitt enda mere deppa.... Hadde en SA på søndagen ....