Vet ikke helt om jeg tør presentere meg her inne, men føler at jeg bør det for i det hele tatt å ha lov til å kommentere andre/selv skrive innlegg her inne. Fant først ut om dette forumet for 2 dager siden, og ble utrolig glad over at der finnes mange flere som har det som meg..
Har hatt problemer med nerver helt siden 1992, men ikke fått noen hjelp eller diagnose før for ca 3 år siden. Har hele tiden vært plaget av angst og depresjoner, og begynte hos psykolog for litt over 3 år siden. Ble førstegangsgravid i fjor høst 41 år gammel, og dette kom som et gledelig sjokk. Har ikke følt meg så frisk psykisk siden jeg begynte med nerveproblemer i 1992. Under hele svangerskapet følte jeg meg mer ovenpå, og jeg håpet at jeg kanskje var kvitt problemet en gang for alle. Men etter en traumatisk fødsel hvor det endte med katastrofekeisersnitt/fullt bevisst under store deler av operasjonen, ble tilstanden min sterkt forverret. Jeg gikk i sjokk de første ukene etter fødselen, og følte ikke engang at barnet var mitt. Nå senere har disse følelsene blitt forbedret, elsker min datter over alt på jord. Men problemet nå er at jeg bare blir verre og verre. Har angst nesten hver dag, og har begynt å få sosial angst i tillegg. Er full av spenninger som gjør at jeg har vondt i stort sett hele kroppen, spesielt nakke, skuldre og bekken. Går til fysioterapi for bekkenløsning med gangbesvær fortsatt snart 10 mnd etter fødselen, og dette er psykisk betinget.
Nå har jeg ikke vært til behandling på 2 mnd grunnet ferien til mine terapeuter, og det har nok en stor del av skylda til at tilstanden min har blitt kraftig forverret. Har begynt å få depresjoner, og har ingen energi til hverken barn eller annet. Prøver så godt jeg kan, men holder snart ikke ut lenger. Tanken på selvmord streifet meg, føler jo at jeg kun er til bryderi for alle rundt meg. Men så vet jeg også at jeg kan be om hjelp for å komme meg ut av dette. Samboeren min fikk 29 uker med full lønn for å hjelpe til etter fødselen pga at jeg ble så mye dårligere, men han begynte å jobbe igjen først i juni. Nå faller det meste på meg, og jeg føler at jeg ikke mestrer det alene lenger.
Har bestilt legetime for å be om antidepressiva selv om jeg er sterkt imot dette, da jeg selv gikk på forskjellige type medisner innen dette i over 2 år for over 2 år siden. Har vært sykemeldt lenge, gått på rehabilitering i 1,5 år, og har nå fått innvilget tidsbegrenset uføretrygd.
Samboeren min prøver å forstå, men han klarer ikke å fatte hvor syk jeg egentlig er da jeg er en mester i å spille skuespill for å holde masken. Datteren min er den som holder meg oppe. Synes bare det er så utrolig leit at jeg skal ha det så vondt nå i denne tiden hvor jeg egetlig bare skulle føle glede. Er også redd for at jeg ikke vil strekke til for datteren min der hun har behov for å treffe andre barn osv. Som det er nå, får jeg helt panikkangst bare jeg skal på helsestasjonen til kontroll med henne. Har brukt de svakeste Vival som finnes et par mnd for en prøveperiode, men dette er jo ikke holdbart. Så jeg håper at jeg kan få mer nytte av antidepressiva denne gangen, sist fikk jeg alle bivirkninger som kunne oppstå og mer til!!!! Avslutter med å si at jeg håper vi kan hjelpe hverandre her inne, og at jeg nå føler at jeg ikke lenger er alene. Klem til dere alle sammen!
Sosiale Bokmerker