det er en jente i magen!! var på ul
Vi er sååå lykkelige begge to nå.. At alt står bra til med lille prinsessa.
Gleder oss!!
det er en jente i magen!! var på ul
Vi er sååå lykkelige begge to nå.. At alt står bra til med lille prinsessa.
Gleder oss!!
Opprinnelig postet av kaisa76
det er en jente i magen!! var på ul
Vi er sååå lykkelige begge to nå.. At alt står bra til med lille prinsessa.
Gleder oss!!
Så herlig at alt sto bra til der inne!
Og tenk at dere skal få en liten pike! Gratulerer så masse!
takk!
Er så lykkelig!
Rart, men jeg føler allerede hvor mye lille prinsessa vil bety for meg..
Er selv stemor til en gutt på 9 og har to felles barn på 3 og 1. Kjenner igjen en del av følelsene dine ja. Og ting blir sikkert lettere etterhvert for deg også. Men reagerer på det du skriver om at det skal bli mer spesielt for far med dette barnet? Det høres ut som du ønsker at han skal bli mer knyttet til deres barn enn til sønnen sin? Jeg mosforstår deg vel kanskje?Ja, det er nok sant som du sier...
Trenger å høre at det BLIR mer spesielt, og ikke bare føle at alt med meg er nr. 2...
Jeg er sikker på at de fleste blir mer knyttet til de barna som de har hver eneste dag, og som man oppdrar sammen - med den man elsker.
Er ikke det alt egentlig dreier seg om, at det spesielle er å få en familie?
Men tror iallfall at det viktig for deg å tenke på at stesønnen din er en akkurat like viktig del av familien som det deres felles barn blir.
DU har sikkert tenkt masse over det. Men jeg vet av erfaring at det ikke er enkelt. Og alt blir ikke bra straks man får egne barn heller...jeg ønsket innerst inne at jeg og sambo skulle sitte å beundre vår nyfødte "hele tiden".....men i denne peroden trengte også storebroren far sin ekstra mye. ikke lett å plutselig skulle dele oppmerksomheten for en som har vært enebarn....slik var det iallfall her. Og da var det ikke bare lett å være hormonell nybakt mor med barseltårer....Det var en veldig vanskelig og for meg en situasjon jeg ikke var helt forberedt på. Nå er ting mye lettere. Storebror og småsøstrene har et alle tiders forhold. Stemor har svelgt en haug med kameler, men vi har en familie som alle føler seg som en viktig del av! Fortsatt synes jeg det er godt når stesønnen drar til mor. Han bor 50-50. Men heldigvis gleder jeg meg også til han kommer tilbake. Og det er en god følelse. Lykke til!!!!!
Gratulerer med prinsessen i magen
Håper ting går bedre for deg nå med tanke på det du skrev i starten på denne tråden. Alle graviditeter, fødsler og barn er ulike men en ting er sikkert : vi elsker de alle like myeHan vil elske dette barnet like mye som han elsker det han har fra før.
Blir nok morro for din stesønn å bli storebror også !
Jeg er stemor til en herlig gutt på 5 og han er faktisk mest stolt over lillesøsteren , Turbo er ok, men det er jo en bror og det har han jo hjemme som er 2 år (x'en har fått et barn til ) .
Jeg mener ikke det. mener vel bare at alt skal bli litt mer spesielt for mannen da vår baby er en del av MEG som han elsker. Og dette blir vårt kjærlighetsbarn. At VI er foreldrene. Må vel ha litt mer å si enn å være helgepappà?
Først - gratulerer med jente i magen!
Hvordan vet du hvor fantastisk og spesielt dette er/ikke er for ham da? Ikke misforstå meg, men kanskje han syns at dette er nettopp like flott som du syns fordi han har en fra før og vet hvor fantastisk det er?
Hva med oss som får barn nr 2, 3, 4 og oppover med samme mann? Det er jo ikke mindre fantastisk selv om vi har opplevd det før, sant?
Kos deg med Mannen din du, og gled deg over mirakelet i magen. Dere blir foreldre til ei jente sammen, det er flott det!
kjenner meg igjen i mye av det du skriver.... Ville bare si at det har blitt mye lettere og bedre for meg etter at meg og samb fikk barn sammen!!! Nå er jeg virkelig glad i stesønnen min og gleder meg til han kommer( som oftest da),og så er han så stolt over lillebrødrene sine...lykke til med graviditeten!!
04
10
Jeg bare føler at siden han har opplevd å bli far før sofia, så kan han ikke oppleve det igjen på en måte..
Men.. Jeg innser jo at å bli familiefar må være en stor forandring sånn sett..
Så deilig når du sier at du syns det er lettere nå cat78, når dere har barn sammen.
Det tror jeg også, at det vil bli mye lettere når vi får barn sammen..
Da er VI TO foreldrene til jenta vår, og bor med henne hver dag.
Mens stesønn ikke er hos oss så ofte.
Mens nå er det bare stesønn og mannen min er pappa, og det er ikke like enkelt å svelge alltid, og jeg kan føle meg utenfor, særlig siden ingen av mine venninner er stemødre,...
Jeg følte det også sånn da jeg var gravid, men det går over når dere holder jenta deres i armene
ida_snuppa
Kan nesten ikke vente..............
Har kjent endel luftbobler og lemus i magen i det siste,, Herlig!
Bare vent til sambo kan kjenne sparkene
Det der utsagnet håper jeg virkelig at jeg misforstod.... og jeg må ærlig si at jeg er glad for at du ikke er stemoren til min sønn hvis du mener det du skriver!
Min sønn er også ett kjærlighetsbarn.. selvom min og x'ens kjærlighet ikke holdt for resten av livet... Da gutten ble lagt var det MEG han elsket.. og det var HAN jeg elsket... Selvom det ikke holdt.. så er han likeså ett kjærlighetsbarn!
Og jeg håper også at hverken pappa'n til gutten min eller hans samboer noengang vil se på at deres felles barn har mer å si fordi min og hans felles sønn er "kun" hans "helgebarn"!!! Det må være forferdelig tragisk å bli sett på på den måten!
Sist endret av tinwin; 10-07-2006 kl 16:36
Verdens heldigste mamma til de vakreste i min verden
Mulig det var deres kjærlighetsbarn, men var ikke sånn for min mann.
Han var ikke klar for barn og forholdet med ex hadde hanglet lenge..
Han tenkte " ånei hva er det jeg har gjort" dagen han var på sykehuset, og det ble slutt bare noen mnd etter..
Mener bare at det er spesielt i SEG SELV at vi får et kjærlighetsbarn, som bor med oss hver dag. Ikke at det betyr at stesønn er mindre ELSKET.
Men at familie 24/7, med foreldre som elsker hverandre ikke kan sammenlignes med å være helgepappa.
Det har jeg lest flere steder, at folk har sagt, men at det kanskje er litt tabu å si det, så stemmer det.
Mannen min sier han kan ikke vente med å bli familiefar, å se datra vårs sitt første skritt, sitt første ord osv...
Han har gått glipp av mye med sønnen.
Det er jo bare trist at din mann ikke ser på sin sønn som et kjærlighetsbarn... og at han har gått glipp av så mye med gutten... Jeg vet ikke bakgrunnen for det.. så det skal jeg ikke uttale meg om!
Men jeg mener det er en ganske subjektiv påstand å antyde at "familie 24/7" er mer spesiellt enn "bare helgepappa"...
"At det er tabu å si men at det stemmer" er også en gangske subjektiv påstand! Det stemmer ihvertfall ikke for oss eller for de jeg kjenner....
Selvfølgelig er det ikke til å stikke under en stol at det er problematisk å ha barn sammen med noen man ikke er sammen med lengre.... men slik er den nå en gang.. og slik lever desverre omtrent halvparten av Norges befolkning!
Men jeg har fortsatt til gode å møte fedre/mødre som ikke lever sammen med sine barn.. som mener at det er "mer spesiellt" med "de nye barna" som de lever under samme tak som..
Hvor "bare" man er som helgeforelder er ofte ett valg man gjør selv (selvfølgelig finnes det desverre altfor mange tilfeller der den ene foreldreren motarbeider samværsforelderen)
Man kan få like god kontakt med sine barn selvom man ikke lever under samme tak som de... man kan være like mye mamma/pappa selvom man ikke ser barna 24/7... Det betyr ikke at man er noe mindre "en familie"....
For å sette det litt på spissen:
Hva med de som jobber på Nordsjøen og ikke ser barna sine på 2-3-4 uker av gangen... faller de familiene under samme kategori?
Eller de som er ukependlere og kun ser barna sine i helger.. faller de familiene også under samme kategori?
Hva med de som har krevende jobber og reiser stort sett mer enn de er hjemme (mannen til ei venninne hadde ifjor nesten 200reisedager.. det er nesten hele året det)... er de familiene i samme kategori?
Selvfølgelig er det å ha en 9-4 jobb der man kommer hjem til kone/mann og barn hver dag ikke "det samme" som å se de skjelden... men som jeg tidligere har skrevet.. det er det man gjør det til... og mitt syn er at man hverken blir en "dårligere" forelder eller får dårligere kontakt med sine barn.. men mindre man gjør det slik!!!
At det å ikke leve under samme tak som barnet sitt er grusomt.. uten tvil!!!
Tenk deg selv.... at du blir "avspist" (misforstå meg riktig) med å få se ditt barn annenhver helg, annenhver jul, annenhver påske osv osv...
Det hadde gått trill rundt for meg hvis jeg hadde måtte leve slik..
Og for å ta ditt eksempel med "første skritt osv osv osv.."..
Akkurat nå.. for ca 30min siden så reiste min sønn seg for aller første gang... Jeg bor under samme tak som han.. men jeg stod i dusjen så det var besteforeldrene som så det...
Hans aller første smil sendte han pappa'n sin... og første gang han krabbet gjorde han også dette hos pappa'n sin imens jeg ikke var i rommet...
Pappa'n til min sønn har i hans levetid fått flere ganger i uken oppdateringer på hvordan gutten har det... "snakket med han på tlf".. "sett han på web-kamera" og fått utallige mms bilder.. andre bilder og video....
Vi har begge jobbet hardt for at vi skal fortsette å være en familie selvom vi ikke lengre har "den kjærligheten mellom oss"...
Men vi vil alltid dele en sønn.. vi vil alltid ha like mye kjærlighet til den sønnen... uansett hvor vi bor.. og det vil alltid gjøre oss til en familie!!!
Jeg vet også om utallige andre situasjoner der foreldrene som bor under samme tak som barna sine ikke har vært de som har fått med seg "barnas aller første" av diverse grunner.. det være seg at de tilfeldigvis ikke er i rommet idet det skjer.. barnehage.. dagmamma ol.... Og igjen, det er hva man gjør det til!
Dette sier jeg i absolutt beste mening Kaisa76: Dine innlegg vitner om en ganske stor usikkerhet og utrygghet... og hadde du vært min venninne som kom til meg med slike tanker.. ville jeg absolutt anbefalt deg å få hjelp!
Få noen å snakke med som kan hjelpe deg sortere disse tankene og hjelpe deg se på situasjonen fra en annen side.. (ja, det hjelper sikkert å skrive her inne)... men her inne er det tross alt ikke spesial utdannede mennesker som fokuserer kun på deg og ditt problem!
Jeg sier ikke det ikke er spesiellt at dere får deres kjærlighetsbarn.. og jeg betviler ikke at både du og din mann kommer til å bli veldig gode foreldre og få enorm glede med dette barnet..... men utifra innleggene dine virker det som om både du, din mann, deres kommende felles barn og hans sønn/din stesønn vil potensiellt ha stort utbytte i fremtiden som familie.. hvis dere kommer nærmere hverandre.. og kan klare å se på dere alle fire som en familie.. under samme tak eller ikke!!!
Verdens heldigste mamma til de vakreste i min verden
Det sto mye bra i dette innlegget, men dette er det jeg ønsker å signere.
Håper dere finner ut av den familiebiten. Det er ikke bare stas og moro å være steforelder, ja noen ganger er det skikkelig møkk. Man må forholde seg til x'er og man har et barn man ikke får vært skikkelig med å oppdra osv.
Men man kan ikke la seg selv spille det ut. Om man har valgt en partner med barn bør man gjøre det man kan for at barnet føler seg inkludert og tatt vare på.
Men det jeg kanskje tror, er at når du får ei snuppe om ikke altfor lenge så vil du etter en stund kjenne hvilke følelser som settes i sving av å bli forelder. Og kanskje da vil du se litt annerledes på mannen din og stesønnen også. At det vil bli enklere å innkludere stesønnen i deres felles familieliv.
Vi satser på det
Så blir dere en stor, moderne, lykkelig familie
Det å være helgepappa er ikke det samme som å være familiefar tinwin..
Det blir ikke knyttet samme type bånd.. Har jeg lest og hørt fra så mange nå at det tviler jeg ikke på.
men selfølgelig viktig å skape bånd med de barna man ikke ser så ofte, selfølgelig!
Men et barn som er laget ut av kjærlighet & bor med foreldrene 24 timer i døgnet, hvor man ser utviklingen fra sekund til sekund og gjør ting sammen som familie, det ER veldig spesielt. Og syns det er rart hvis du nekter på det. Da har vi vertfall ulik oppfatning..
Det mest ideelle er å leve sammen som en familie hver dag.
ja jeg håper det knytter meg nærmere til stesønn kirsebær, at stesønn blir store(halv)bror til våre barn..
Og vi har det ofte koselig sammen når han er med oss de helgene, men det vil ikke si at det er en dans på røde roser.. men gjør som best jeg kan.
Familiefar er mye Kaisa76... det er mitt poeng!
Dine innlegg gir inntrykk (merk! inntrykk!) av at du "trenger" at dette barnet skal være viktigere for han enn sin tidligere sønn... det er det jeg finner bekymringsverdig!
At å leve samme som en familie er det mest ideelle har jeg da ikke nektet på... men for de som starter en familie for første gang er det en knusende "skilsmissestatistikk" på nært 50%.. og for de som starter en familie for andre gang har de statistisk sett en sjanse på rundt 30% (husker ikke nøyaktige tall i hodet) til å fungere.... Det er skremmende og sånnsett ganske deprimerende... men slik er verden desverre blitt!!!
Verdens heldigste mamma til de vakreste i min verden
Noe som ei på et engelsk forum skrev at mannen gledet seg til:
* It is his first planned and wanted child
* Our baby will be the first baby he gets to raise full time
* Our baby will be the first baby he gets to participate fully in her life, without conflict or argument
* He will not have to miss anything or any important days with our child. He will be there for the first day of school, the first lost tooth, the first bike ride. He won't have to compete with anyone to be able to take part in those firsts.
* He won't have his child's other parent trying to undermine his relationship at all times
* He won't be made to feel like an inferior parent who has no choice or say in his childs life
So you can see that there are a lot of "firsts" that you will get to have with your husband. And those are the important ones. Any man can create a child. Any woman can birth a child. But your and your man will RAISE your child together. And everything about that is special and unique. You will get to call all the shots.
I know that my husband is so looking forward to having a child with the woman that he loves and that he choose to marry. He will never have to miss our baby or any of her special or important moments in life.
Dette er det jeg mener!
Sist endret av kaisa76; 11-07-2006 kl 12:51
Regler for innlegg
Svar med sitat
Vis Profil
Se foruminnlegg
Se bloggmeldinger
Se artikler
Sosiale Bokmerker