+ Svar på diskusjon
Viser resultater 1 til 17 av 17

Diskusjon: Angrer på barnet

  1. #1
    Uregistrert
    Gjest

    Angrer på barnet

    Nå har jeg dårlig samvittighet... for i dag angrer jeg på at jeg valgte å bli gravid... Angrer på at jenta mi ble født. Hun er ca fire og en halv måned. Hun gråter mye.Vil ikke sove. Krever så mye oppmerksomhet... Hun har grått i mange timer nå. Ikke har hun vondt noen plass. Sikker på det, for hun tier raskt når vi tar henne opp av senga igjen.

    Jeg blir sliten, lei, sint, sur og alt som hører med. Kanskje er det tennene, men mest av alt tror jeg det er at hun er sta og vil ha oppmerksomhet. Hun får iallefall nok mat, det vet jeg. Så blir det nok ikke bedre når jeg blir stresset, for det merker hun jo.

    Hva skal jeg gjøre??? Trenger noen råd... Hva gjør man når man angrer på at man ble gravid og fikk barn???
    Er det flere der ute som noen gang har angret at de har fått barn.

  2. #2
    buzziebie
    Gjest

    Sv: Angrer på barnet

    Kjenner igjen følelsen av å være desperat og trøtt. Vår gutt var ikke glad i å bli lagt ned eller latt være igjen alene da han var så liten. Det som hjalp var faktisk å ha en bæresele så en kunne gå rundt og gjøre ting uten at han følte seg alene. Noen ganger var det eneste som fikk han til å sove, bæring og atter bæring eller en tur i vogna.

    Tror forresten at alle mødre en eller annen gang er så desperate at de tenker lignende tanker som deg - og deretter får dårlig samvittighet for en elsker jo barnet sitt like fullt....om det bare kunne sove litt...

  3. #3

    Sv: Angrer på barnet

    Poden vår var veldig ulykkelig og ensom når vi la han fra oss i løpet av dagen, så vi brukte å ha ham i bæresele, og vi satt å leste (egne bøker) med ham på fanget, og gav ham mye kroppskontakt. Det gav oss en ganske grei opplevelse av den første tiden sammen med ham. Det hendte ofte jeg sovnet på sofaen med ham på brystet.
    Kansje du kan prøve å endre litt på måten dere gjør det på? ikke forvente at han/hun vil ligge så mye alene, men prøve å legge til rette for at dere kan gjøre en del sammen?
    Det går over dette her, det kommer bedre tider. Husk på det, det er bare midlertidig!
    Storebror des. 01, og Lillebror jan.07.


  4. #4
    Kirsebær
    Gjest

    Sv: Angrer på barnet

    Er man ærlig med seg selv så tror jeg de fleste tenker tanker som ikke er "riktige"
    Jeg har tenkt at jeg aldri skulle fått barn, jeg har tenkt at nå drar jeg så får pappan ta seg av barna selv.

    Men det er ikke på ekte på et vis.

    Når man kommer over den situasjonen/den perioden som ikke er noe særlig så er det som om det var noen andre som tenkte de tankene.
    Er det ingen som kan avlaste deg et døgn eller noe sånn?
    Hvis du kunne få vært bare deg selv og gjort bare ting du ville i et døgn eller to så kan det hende du får litt overskudd igjen.

    Det er vel liten trøst, men mest sannsynlig går den angerfølelsen over.

    Hvis den ikke går over så bør du kanskje søke proffesjonell hjelp.

  5. #5
    Hjerter39
    Gjest

    Sv: Angrer på barnet

    Sitat Opprinnelig postet av Uregistrert
    Nå har jeg dårlig samvittighet... for i dag angrer jeg på at jeg valgte å bli gravid... Angrer på at jenta mi ble født. Hun er ca fire og en halv måned. Hun gråter mye.Vil ikke sove. Krever så mye oppmerksomhet... Hun har grått i mange timer nå. Ikke har hun vondt noen plass. Sikker på det, for hun tier raskt når vi tar henne opp av senga igjen.

    Jeg blir sliten, lei, sint, sur og alt som hører med. Kanskje er det tennene, men mest av alt tror jeg det er at hun er sta og vil ha oppmerksomhet. Hun får iallefall nok mat, det vet jeg. Så blir det nok ikke bedre når jeg blir stresset, for det merker hun jo.

    Hva skal jeg gjøre??? Trenger noen råd... Hva gjør man når man angrer på at man ble gravid og fikk barn???
    Er det flere der ute som noen gang har angret at de har fått barn.

    Hei du nybakte mamma..
    Vet du hva? Jeg tror du er fryktelig sliten. En baby krever masse, noen krever mer enn andre. Jeg har to barn selv, og vet at det er tidvis slitsomt. Å vite og forstå hvorfor en baby gråter, er ikke alltid så lett. Gråten er måten de kommuniserer på, og det er av og til vanskelig å vite hva man skal gjøre for å stille gråten.

    En 4 mnd gammel baby er ikke sta eller bevisst på at han eller hun vil ha oppmerksomhet. Når de er så små følger de primitive instinktene som vi mennesker er utstyrt med. Det de trenger er nærhet, varme og trøst. Hvis du føler deg sint, stresst eller irritert, så merker babyen din dette. Og det kan gjøre han eller hun føler seg utrygg. Da blir ikke saken lettere for deg heller. Mange kvinner blir deprimerte etter fødsel. Dette kan skyldes den følelsesmessige delen i det å få barn, noen er redde, eller har erfaringer som forsterker dette, eller at man er alene om ansvaret. (Jeg er sykepleier, og vet at dette er en virkelighet for mange kvinner).

    Ta kontakt med helsestasjonen. Vær så snill... De vet alt om dette. De har massevis av erfaring og har sett mange, mange mamma / baby relasjoner før. Du trenger hjelp til å mestre denne situasjonen, slik at det ikke utvikler seg til å bli enda mer vanskelig for deg og babyen din. Har du et bra nettverk, slik at du kan får litt avlastning? Er du alene om omsorgen for babyen?
    Fortell gjerne videre hvordan det går... Jeg ønsker deg lykke til. Selv om du fortviler nå, vil du kjenne på de gode mamma følelsene, bare vent!

    En stor trøste klem fra Hjerter39

  6. #6
    Veteranmedlem
    Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte
    Nicy sin avatar
    Medlem siden
    Feb 2004
    Sted
    Snart Vestfold
    Meldinger
    3,417

    Sv: Angrer på barnet

    Kan bare signere kirsebær.
    Jeg har mang en gang tenkt at jeg skulle ønske jeg tok et annet valg da storebror var liten baby. Jeg var/er ung (og var alene) og den gangen misunnet jeg venninner som ikke hadde barn, som var frie til å gjøre hva de ville. Han var en relativt krevende baby, noe som mest sannsynlig forsterker tankene.

    Tankene gikk over, og nå bare gleder jeg meg over begge barna. Uansett hvor tøft det er nå, så tenker jeg ikke slik lenger. Kanskje man bare trenger å venne seg til barnet, venne seg til at man er bundet.. Kanskje takler man bedre et litt eldre barn, enn et lite spedbarn.. Kanskje har man en aldri så liten depresjon.. Kanskje man ikke har fått den sterke morsfølelsen enda, som alle snakker om.. Mange grunner til at slike tanker kan komme. Trøsten er at det som regel går over, hvis ikke bør man snakke mednoen, søke hjelp..
    "Alle disse dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at de var livet"

    "Life is what happens to you when you're busy making other plans" ~John Lennon~

    Turbo høst-03 , : Snuppa vår-06

  7. #7
    VIP-Medlem
    Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte
    ~Froggie~ sin avatar
    Medlem siden
    Oct 2002
    Sted
    Stavanger
    Meldinger
    5,611
    Blogginnlegg
    1

    Sv: Angrer på barnet

    Det er vel mange ganger jeg har tenkt tanken på å stappe de inn i magen igjen for å få litt fred. Men det går alltid over.

    Storesøster 280202 og lillesøster 090104.

  8. #8
    Seniormedlem
    Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte

    Medlem siden
    Mar 2005
    Sted
    Oslo
    Meldinger
    1,615

    Sv: Angrer på barnet

    Jeg vet ikke om jeg noen gang tenkte tanken helt ut, men da småen var på alder med din baby var jeg ganske sliten og lei, ja. Da hadde han en periode hvor han var utrolig slitsom, sov dårlig og krevde oppmerksomhet hele tida, og jeg følte rett og slett at jeg ikke helt mestret situasjonen.

    Vil bare forsikre deg om at det du opplever nå ikke er hele historien om det å ha barn. Det blir bedre dager, jeg lover.

  9. #9
    Tidligere bruker
    Gjest

    Sv: Angrer på barnet

    huffa
    Det der er det nok mange mødre som har kjent på!
    Du har fått mange gode tips.
    Vil bare understreke:

    - Du må få deg litt hvile og søvn og tid for deg selv! Først litt akutthjelp, og siden må du bare sørge for at du får avlastning sånn i det daglige på fast basis.

    - Man kan bli ordentlig deprimert av for lite søvn over lang periode, så du skal ikke skjemmes over følelsene dine.

    - Snakk med helsestasjonen, som nevnt over. Der vil du få støtte og omtanke og gode praktiske råd. Ta gjerne med mannen din - så får han innspill om hva han kan gjøre for å hjelpe deg også Det fine med helsestasjonen, er at der er BARSELMOREN hovedpersonen.

    - Husk. Jenta di har BARE godt av at mannen eller besteforeldre e.l. passer henne en god del mer. Mamma er jo ofte numnmer en for mange babyer, men de er nå jammen glad i resten av familien også! De er glade i henne, og vil gi henne masse selskap - og du får din hvile.

    - Dersom babyen din gråter mer enn normalt, kan dere kanskje sjekke diverse ting på henne. Det er en mengde ufarlige ting som kan være fryktelig plagsomt for babyen og dermed får henne til å gråte mye - refluks f.eks.

    Lykke til, da!

    klem!

  10. #10
    tyren11
    Gjest

    Sv: Angrer på barnet

    Om du virkelig angrer på ordentlig (og ikke bare er trøtt og sliten), er jo adopsjon en mulighet. Men da må du naturligvis være 100% sikker på at du virkelig vil kvitte deg med barnet for evig og alltid, slik at du ikke kommer til å angre på det.

  11. #11
    Seniormedlem
    Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte

    Medlem siden
    Mar 2005
    Sted
    Oslo
    Meldinger
    1,615

    Sv: Angrer på barnet

    Hør på Line Mich, hovedinnlegger!

  12. #12
    Annfyk
    Gjest

    Sv: Angrer på barnet

    Vil bare gi deg en jeg.
    (Det kommer bedre tider...)

  13. #13
    Uregistrert
    Gjest

    Sv: Angrer på barnet

    Sitat Opprinnelig postet av tyren11
    Om du virkelig angrer på ordentlig (og ikke bare er trøtt og sliten), er jo adopsjon en mulighet. Men da må du naturligvis være 100% sikker på at du virkelig vil kvitte deg med barnet for evig og alltid, slik at du ikke kommer til å angre på det.
    Huff. Ville aldri gitt henne bort. Bare tanken på at jeg tenker at jeg angrer på at jeg fikk henne får meg nesten på gråten.
    Nå har jeg i min desperasjon kjøpt bæresele. Gleder meg til å bruke den, og håper virkelig at det hjelper.
    Jeg er skikkelig trøtt og sliten.Har foreldre som kan hjelpe litt av og til, men hun vil ofte absolutt til mammaen sin. Er visst best der. Håper ikke at jenta mi merker hva jeg tenker om henne. Prøver å forholde meg rolig (at det ikke skal synes utenpå at jeg er stresset og sint)... Håper at hun ikke merker hvor irritert jeg er.

  14. #14
    sima1
    Gjest

    Sv: Angrer på barnet

    Sitat Opprinnelig postet av Uregistrert
    Huff. Ville aldri gitt henne bort. Bare tanken på at jeg tenker at jeg angrer på at jeg fikk henne får meg nesten på gråten.
    Nå har jeg i min desperasjon kjøpt bæresele. Gleder meg til å bruke den, og håper virkelig at det hjelper.
    Jeg er skikkelig trøtt og sliten.Har foreldre som kan hjelpe litt av og til, men hun vil ofte absolutt til mammaen sin. Er visst best der. Håper ikke at jenta mi merker hva jeg tenker om henne. Prøver å forholde meg rolig (at det ikke skal synes utenpå at jeg er stresset og sint)... Håper at hun ikke merker hvor irritert jeg er.
    Bæresele er kjempesmart! Da kan jenta di kjenne nærhet fra deg og ganske sikkert sovner hun der også samt at du har begge hendene fri til andre ting!

    Når det er sagt bør du virkelig høre på det som er sagt over her og snakke med helsesøsteren din! Og dersom du føler du ikke får den hjelpen du trenger der, bør du bytte helsesøster! Det er i situasjoner som dette de skal være behjelpelige med sin kunnskap!

  15. #15
    Supermedlem
    Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte
    dBy sin avatar
    Medlem siden
    Jun 2004
    Meldinger
    1,195

    Sv: Angrer på barnet

    Ville bare forsikre deg om at du ikke er alene om å tenke sånn.

    Samtidig vil jeg råde deg til å skjekke om hun kan ha låsninger i nakken for eksempel som kan plage henne.

    Marius hadde låsning i nakken som gjorde at han hadde vondt når han ble lagt ned. Jeg vet hvor frustrert en blir av for lite søvn, og en baby som bare gråter. Det er fortvilende.

    En behandling hos osteopat var alt som skulle til for oss før vi så bedring.

    Jeg trodde heller ikke at han hadde vondt da han tidde så fort han ble løftet opp.

    Håper du finner ut av det, og hold ut. Det blir bedre
    dBy
    M 04 & A 07.







  16. #16
    Supermedlem
    Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte
    Leaena sin avatar
    Medlem siden
    Sep 2004
    Sted
    Oslo
    Meldinger
    706

    Sv: Angrer på barnet

    Sitat Opprinnelig postet av Uregistrert
    Jeg er skikkelig trøtt og sliten.Har foreldre som kan hjelpe litt av og til, men hun vil ofte absolutt til mammaen sin. Er visst best der.
    Kanskje mamma er best, men da er pappa/besteforeldre nestbest. Og nestbest er jammen bra det også! Det er nok også en vanesak for dere alle sammen. Hvis det er praktisk mulig, så la foreldrene dine passe henne et annet sted enn du er. Enten på et annet rom, eller gjerne en trilletur. Så sovner hun kanskje hvis hun er trøtt, og etterhvert som du får erfaringen med at det går bra, så slapper kanskje du også av litt mens hun er borte.

    Syntes selv at perioden 4-6 måneder var den mest slitsomme. Håper du får litt hvile snart.
    Leaena, L -03 og M -09

  17. #17
    Uregistrert
    Gjest

    Sv: Angrer på barnet

    Jeg tror ikke du oprinnelig angrer på det.
    Jeg har vært der selv og hadde et kollikkbarn som skreik bokstavelig talt døgnet rundt.

    Ungen kunne for min del bare dra dit pepper'n gror... Jeg angret virkelig og var helt utkjørt.

    Da barnet var ca 6 mnd, kunne jeg endelig si at jeg hadde morsfølelsen.

    Slike tøffe situasjoner kan få en til å tenke sånne tanker. Og også få en ytre betinget fødselsdepresjon fordi man har det så tøft.

    Jeg hadde mer enn nok med å holde hodet over vannet og klarte ikke se til neste dag.

    Redningen for meg ble min helsessøster. Hun fanget oss op og hun var min container for alt jeg satt inne med. Hadde ukentlig kontakt med henne.

    Det første du nå trenger, er noen å snakke med, samt litt avlastning.
    Har du ikke familie eller kjente som kan hjelpe deg, kan man i spesielle situasjoner få husmorvikar gjennom hjemmehjelpen. Feks 4 timer 3 ganger i ukai en måned for å komme seg ovenpå

    Lykke til!

Stikkord for denne diskusjonen

Sosiale Bokmerker

Sosiale Bokmerker

Regler for innlegg

  • Du kan starte nye diskusjoner
  • Du kan svare på meldinger/diskusjoner
  • Du kan ikke laste opp vedlegg
  • Du kan ikke redigere meldingene dine