+ Svar på diskusjon
Viser resultater 1 til 5 av 5
  1. #1
    Uregistrert
    Gjest

    lei_seg Hjelp, jeg skjønner ikke hva det går av meg!

    Dette innlegget blir jo veldig delt på et vis, for først og fremst lurer jeg egentlig bare på om det er noen her som har hatt eller har angst og/eller depresjon som har opplevd kort- eller langvarige synsforstyrrelser, typ i form av "fluer" i synsfeltet der man ser prikker eller streker/tråder som daler sakte?? Eller lignende??

    Jeg kan legge ut i det vide og brede, men forsøkt kort fortalt så fikk jeg nok en aldri så liten psykisk knekk da jeg ble gravid med nummer to. Under svangerskapet var jeg mye svimmel, trøtt og i elendif form både psyksk og fysisk. Jeg hadde mange turer til legen fordi jeg trodde jeg var syk; jeg fikk petekkier (veldig små) og trodde jeg hadde fått leukemi, jeg hadde en runde der jeg trodde jeg hadde hjernesvulst, jeg var redd for svangerskapsforgiftning osv osv. Fikk også brystsmerter som stakk godt og satt i lenge, redd for hjertet, men det ga seg da legen min konkluderte med at det var muskulaturen i brystet som slet litt pga. voksende og tyngre pupper. Ting roet seg veldig og jeg hadde en lang bra periode etter fødselen i sommer, men så fikk jeg nok en kraftig psykisk knekk etter at min far brått ble alvorlig syk i høst. Etter det har jeg støtt følt meg i ulage og vært redd for både det ene og det andre av alvorlige sykdommer igjen både hva gjelder meg selv og barna mine, og andre rundt meg. Er det ikke den ene så er det den andre ... Min far har alltid vært hypokonder, og tidvis har jeg følt det er som hysterisk hypokonderi selv, men det har liksom også gått så mye lenger. For det er akkurat som om jeg maner så lenge på ting at jeg får symptomer på det aller meste, etter tur. Henger meg veldig fort opp i ting og tenker det værste hele tiden. Fant en kul i armen i januar og da var jeg helt på at jeg nok hadde kreft i skjelettet inntil undersøkelse ga svar om at det var en forkalkning. Viste seg videre at jeg hadde en senebetennelse som nok hadde bygget seg opp siden november/desember, og jeg hadde mye smerter i venstre arm og bryst. Livredd for brystkreft og fant "kuler" stadig vekk. Fikk til slutt kur med Voltaren og ble bra av betennelsen, så godt som, men fikk en del bivirkninger, deriblant plagsom svimmelhet. Sluttet på Voltaren og svimmelheten forsvant. Følte meg i god form før jeg tok innover meg om en småbarnsmor som døde av hjernesvulst etter et par år med diverse plager, og etter noen dager satt jeg med akkurat de samme symptomene selv. Alt har nå gitt seg, foruten synsforstyrrelser som jeg har gått med i et par uker. Jeg ser klart og alt det der, ingenting av synsfeltet er borte, men jeg ser disse trådene og av og til prikkene som daler litt sakte forbi når jeg flytter blikket. Kommer best til syne på hvit/lys bakgrunn, men det kan irritere meg litt ellers også, samtidig som det kan gå en stund hvor jeg glemmer det og ikke legger merke til det. Men jeg tenker jo på det og har inntrykk av at det blir værre jo mer jeg maner på det ... Jeg føler meg litt tung til sinns, det har jeg gjort lenge, og jeg er bare så redd - for alt mulig, men akkurat nå tenker jeg jo mest på at jeg kan være alvorlig syk, ikke får oppleve ungene mine vokse opp og alt som følger med. Jeg er livredd for å skulle undersøkes på noe vis, og tenker vel innerst inne at jeg er fryktelig irrasjonell her og kroppen reagerer på mitt sinn med å gi meg følelsen av å være syk på en eller annen måte, fordi jeg er så redd for det og enspora i tankegangen.

    Ofte har det vært nok at legen min eller andre har fortalt meg at alt er bra, så forsvinner liksom symptomene som dugg for solen og jeg har noen gode dager før jeg er på´an igjen. Det er så vondt, helt jævelig for å være ærlig. Enda værre er det at jeg samtidig føler meg som en liten lus, en svekling som i det hele tatt kan "synke så dypt" og bli så paranoid, om man kan kalle det. Hadde aldri trodd at det skulle skje meg, og jeg synes det er flaut. Jeg er sinna på meg selv for at jeg ikke klarer å tenke positivt, og jeg er dritredd for at jeg faktisk kan være alvorlig syk (les: hjernesvulst ol.) selv om det gang på gang viser seg at jeg bare innbiller meg ting og at alt er bra.

    Jeg er helt fortvilet jeg og håper jo inderlig at noen igjen kan fortelle meg at synsforstyrrelsene mine som pt. er den eneste plagen jeg har, også er uyskyldig og antakelig en følge av at jeg er så på bærtur som jeg er fortiden. Jeg kan liksom fint tenke meg dette selv, men jeg klarer allikevel ikke å overbevise meg selv. Jeg er så delt; kan tenke veldig fornuftig, men samtidig er jeg jo utrolig negativ og irrasjonell!!

    Jeg skjønner ikke hva det går av meg og jeg vil så gjerne bare ha det bra uten skumle, vonde tanker og dritt!


  2. #2
    Uregistrert
    Gjest

    Sv: Hjelp, jeg skjønner ikke hva det går av meg!

    Jeg tror jeg vet akkurat hva du er rammet av: helseangst. Jeg opplevde det samme etter at første barnet mitt ble født. Jeg hadde hatt noen slitsomme måneder med lite søvn. Jeg var stresset. Og hadde akkurat opplevd at faren min fikk kreft. Følte meg veldig sårbar og redd for å dø fra barnet mitt. Den nye ansvarsfølelsen tynget veldig.

    Jeg har de samme prikkene/fluene i synsfeltet. Jeg har fått bekreftet fra optiker at dette er noe alle har i større og mindre grad. Det er små partikler i øyevesken som svever rundt, så vidt jeg forstod. Det er ett av mange symptomer på mange sykdommer jeg har trodd jeg har hatt. Prikkene kommer særlig når jeg er trøtt og ikke fokuserer ordentlig, og det er derfor jeg tror jeg ikke har merket dem noe særlig før de siste årene, pga våkenetter med barn. Og det er noe man fort henger seg opp i når man stadig leter etter tegn på noe som er galt.

    Jeg kan nevne i fleng de symptomer og sykdommer jeg har trodd jeg har hatt. Men jeg er nå så godt som over helseangsten min, ved egen hjelp. Jeg kjenner etter hvert meg selv så godt at lite søvn og lite trening og for god tid til grubling, gjør at jeg begynner å lete etter symptomer på alt som kan være galt. Jeg hadde en periode kontakt med en nybakt mamma med akkurat de samme tankene som meg. Det hjalp utrolig. Da kan man se at man ikke er alene, og til og med le litt av det hele.

    Jeg vet hvordan du har det, det er forferdelig vondt. Mitt råd er å kjenne igjen sin egen tankevirksomhet. Hvordan hver lille smerte føler til en intens leting etter symptomer. Og hvordan man gang på gang opplever at man er helt frisk. Prøv å trene litt. Få god og sammenhengende søvn. Finn på noe annet å gjøre når de onde tankene melder seg. Så er mye gjort.

    Man er dødelig. For meg som er kontrollfreak er ikke dette lett å akseptere. Men det er nettopp det man må gjøre for å være mer opptatt av å leve enn å holde seg i live.

  3. #3
    Seniormedlem
    Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte
    Itoshigo sin avatar
    Medlem siden
    Jun 2005
    Sted
    Sølvbyen
    Meldinger
    1,693

    Sv: Hjelp, jeg skjønner ikke hva det går av meg!

    Disse rare tingene med synet har jeg også hatt endel av.Ser ut som "lysende" objekter,har nesten noen ganger lurt på om det er noe fra "den andre siden" jeg ser.He he he. Godt å høre det er helt normalt!!

    Helseangst ja.....Kjenner meg igjen i mye.Ikke hatt så mange tilfeller av "sykdommer" men er nokså ofte redd for de.For ei stund tilbake,mens jeg var gravid med 2.mann,oppdaget jeg litt blod i urinen.Søkte på "symptomer+blod i urin" og ble helt overbevist om at jeg hadde blærekreft. Satt på toalettet og gråt over at jeg ikke skulle få se barna mine vokse opp. Denne "diagnosen" hadde jeg i flere dager inni hodet mitt før fornuften seiret. Jeg VET jo at jeg er katastrofe-tenker når det kommer til min og barnas helse,så jeg prøver nå så godt jeg kan å styre disse negative tankene nettopp ved å fortelle meg selv dette.(Føler for å fortelle at jeg nok ikke er så hardt rammet av dette,så det kanskje er enklere for meg å "la fornuften seire"?!)

    Men altså,jeg ville tro det finnes medisiner som vil dempe denne sykdommen som jo hypokonderi er.(?) Siden din far har det er det jo ikke utenkelig at det er det som er din faktiske diagnose. Snakk med legen din,det må jo være noe denne kan gjøre siden problemet ditt påvirker hverdagen din i så stor grad?!

    Håper det ordner seg.Er slettes ikke godt å gå rundt anspent og redd,det i seg selv kan jo gi mange rare og ubehagelige utslag på kroppen.

    Velsignet med 3 herlige barn!!
    Storebror,aug-05
    Lillesøster,okt-07
    Minstesøster,jan-09

  4. #4
    VIP-Medlem
    Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte
    julibe sin avatar
    Medlem siden
    Jul 2004
    Sted
    Akershus
    Meldinger
    5,311

    Sv: Hjelp, jeg skjønner ikke hva det går av meg!

    Disse flekkene i synsfeltet som daler, er helt vanlig. Jeg har snakket med optiker om det, og også blitt undersøkt for å utelukke at det er noe annet.
    Heter visstnok "floater", og er noe alle har i større eller mindre grad.
    Kommer gjerne om man er trøtt og sliten.
    Ikke farlig, bare plagsomt!

    At du sliter psykisk er noe du bør ta opp med lege. Medisiner kan hjelpe deg til å få det bedre, gjerne i kombinasjon med samtaleterapi!
    Storebror f. 2004
    Lillesøster f. 2006


  5. #5
    Supermedlem
    Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte Rykte
    Theamor sin avatar
    Medlem siden
    Oct 2005
    Meldinger
    1,379

    Sv: Hjelp, jeg skjønner ikke hva det går av meg!

    Det høres slitsomt ut kjære deg! Jeg har ikke hatt det slik som deg men har brukt lang tid på å godta at det ikke er alt jeg kan kontollere!
    Jeg vil gjerne anbefale boken "Livet er et usikkert prosjekt" Lykke til!!

    Livet er et usikkert prosjekt
    Theamor & prinsessene 05 og 08



Stikkord for denne diskusjonen

Sosiale Bokmerker

Sosiale Bokmerker

Regler for innlegg

  • Du kan starte nye diskusjoner
  • Du kan svare på meldinger/diskusjoner
  • Du kan ikke laste opp vedlegg
  • Du kan ikke redigere meldingene dine