Konsekvens

[Sirikit]

Kunne vi hatt en tråd om konsekvens? Hadde vært inspirerende å høre hvordan dere får vekk uønsket adferd ved å ta vekk et gode evnt andre metoder.

Jeg har ei jente på 5 år med jernvilje, og vi har praktisert det meste.

Vi har hatt en trappetrinn (inspirert av Nannyprogrammene) der de må ta tenkepause, noe som har virket på broren, men jenta kan si følgende; "Ja det er greit mamma, jeg liker å sitte i trappa." Evnt velge å sette seg i trappa isteden for å gjøre det hun er bedt om. Ok, virker ikke mao.

Jeg har tatt fra henne leker, og da kan hun si: "Ja det er greit mamma, jeg liker ikke den leken." Selv om dette da er yndlingsleken hennes. Jeg har ved et tilfelle tømt rommet for alt av leker, og det var nå bare helt i orden det også. Hun likte visst ikke leker, forteller hun da.... Hardt mot hardt altså. Og så lenge hun har to pinner å leke med er hun forsåvid fornøyd.

Ellers; inndraging av lørdagsgodteri, avlysning av kino eller ponnytime mm. Det virker ikke. Jenta er steinhard og jeg gruer meg allerede til hun kommer i tenårene. Det er ikke det at godene vi tar fra henne ikke betyr noe, hun spiller poker, hun bløffer, hun ser vår innsats og høyner, rett og slett. Det gjør vondt å se yndlingsleken bli tatt fra henne, men hun er en god skuespiller og skjuler det godt.

Så det jeg er begynt med nå, er noe helt annen, nemlig et belønningssystem. Hver gang de feks kler på seg klærne med en gang jeg ber dem (isteden for gnål og mas og sutring i en time), så får de poeng. Dette er poeng de selv skriver opp med stor iver i ei dagbok de har. Hver gang de gjør som vi sier eller er flinke et eller annet vi har slitt med tidligere, så får de altså poeng. Dete er poeng som på lørdag omsettes i godterier eller mynt til sparebøssa. Ja ordner det til slik at det blir høvelig likt for begge to, så de ikke blir krig. Så langt fungerer det greit, og jeg er kjempeglad for forbedringer her i huset. Vurderte ei stund å straffe ved å ta vekk poeng, men har sløyfet det helt. Kun belønning her i huset altså, funker på våre barn.

[streken]

Dette hørtes jo veldig bra ut, tusen takk for at du delte dette med oss. liker ideen...

[Dodi]

Belønning hørtes ut som en mye bedre løsning for familien deres ja. Så mye triveligere å fortjene noe enn å bli straffet.
Har generelt sansen for masse skryt for all atferd du ønsker at ungen skal fortsette med, og i størst mulig grad overse det du vil de skal slutte med. Ikke alltid like greit å gjennomføre i hverdagen når man har litt hissig temparement, men fungerer veldig godt både på store (les: mannen) og små.

[snuppa]

Vi har gått på webster stratton kurs. "De utrolige årene"
Lærte masse, men for vår familie så funker det bra med "tenkepause", "ignorering", og "belønning"

Tenkepause må eldste ta dersom han ikke lyder beskjeder eller har totalt uakseptabel oppførsel som f.eks slåing. Vi ignorerer mas og sutring, belønning når beskjeder taes med en gang. så og så mange klistremerker gir rett på en belønning, f.eks tur til svømmehallen el.

Mellomsten på snart 3 år får tenkepause når hun griser ved matbordet (hun griser MYE med vilje) og når hun spytter på gulvet,(annen uting hun har for seg nå)

[(-:]

Jeg har òg sett de Nannyprogrammene, og de er jo litt kontroversielle...heldigvis!

Straff (eller "konsekvenser" som mange kaller det), virker ikke. Det har forskning vist. Det virker bedre å behandle barna som du sjøl vil bli behandlet - med respekt. Belønning er bedre enn straff, men enda bedre er det å prate sammen om hvordan man vil ha det; snakke med barna og ikke til dem. Barn skal ikke formes - barn skal respekteres. I det ligger det også å stille krav til dem, for man respekterer dem ikke hvis man ikke tror at de klarer noen ting. Men jeg liker ikke ordrer, og det går jeg ut ifra at barna ikke gjør heller. (Nå klarer jeg ikke å holde meg helt unna, altså, men jeg jobber med saken).

De voksne skal være daglige ledere i familien, men ikke ha mer makt enn barna. De voksne har jo mer makt, men maktmisbruk gir ikke barn som ønsker å samarbeide. Barn lærer av forbildene sine. For å samarbeide med mannen, snakker vi sammen for å få vite hva den andre syns er viktig og riktig. Det samme gjelder jo for barna mine. De er ikke bare avlet frem i familien - de er jo født med egne meninger og ønsker og interesser m.m. Det spesielle med barn er jo at sjølvbildet har så langt igjen før det er ferdig formet, sånn at det er viktig å støtte dem i sin utforskning av egen vilje, egen kompetanse, egne muligheter o.l. Sterk vilje er en fordel å ha, men man skal lære å bruke den konstruktivt - med gode sammarbeidsegenskaper. Hvis mamma er sta og rigid og bruker makt, vil barna lære å bruke viljen sin på den samme måten, og det er vel ikke ønskelig?

Vår løsning er klisjéen om at "Barn staver kjærlighet T-I-D" + å prate mye med dem. Ja, ikke at vi får alt til, men vi forbedrer oss litt og litt. Ja - og pratingen gjør vi helst utenom konfliktsituasjonene. Når alle parter er sinte, er man gjerne ikke så konstruktive...

Konsekvenser, sånn jeg tenker på det, er naturlige konsekvenser. Det fins ingenting naturlig å miste lørdagsgodtet sitt fordi man er for treig til å kle på seg om tirsdagen. En naturlig konsekvens er at hvis man kaster lekebilen sin i sjøen, så får man den antagelig ikke igjen. Hvis man er for treig til å avslutte leken (forhåpentligvis etter å ha fått beskjed mer enn ett minutt før), så når man kanskje ikke begynnelsen av barne-TV.

[Sirene]

Faren med for sterk bruk av belønning og ros er at barnet blir avhengig av ytre påskjønnelser eller reaksjoner for å motivere seg til å gjøre noe, og mister den indre motivasjonen. Straff gjennom konsekvens er absolutt ikke en bedre løsning. jeg har tro på snakke, snakke, snakke og ignorere. Jeg tror at ungene vil samarbeide med os, og at det betyr uendelig mye det vi som foreldre sier til dem. Jeg prøver å ikke bruke makta mi for å få dem til å opptre som jeg vil, men overtalelse via samtaler.

[snuppa]

Kan legge til at vi hver eneste dag legger inn minst 10 minutter til lek med hvert av barna. Da har de vår fulle oppmerksomhet. Vi leker på deres premisser. Ros og skryt er også en naturlig del av hverdagen.

[Alva]

Straff (eller "konsekvenser" som mange kaller det), virker ikke. Det har forskning vist. Det virker bedre å behandle barna som du sjøl vil bli behandlet - med respekt. Belønning er bedre enn straff, men enda bedre er det å prate sammen om hvordan man vil ha det; snakke med barna og ikke til dem. Barn skal ikke formes - barn skal respekteres. I det ligger det også å stille krav til dem, for man respekterer dem ikke hvis man ikke tror at de klarer noen ting. Men jeg liker ikke ordrer, og det går jeg ut ifra at barna ikke gjør heller. (Nå klarer jeg ikke å holde meg helt unna, altså, men jeg jobber med saken)

Signerer denne, det var godt skrevet.
Jeg lurer også på hva som er uønsket oppførsel?

[ElinM]

Jeg er helt enig med (-:. Jeg er ikke tilhenger av straff, og heller ikke av belønning. Jeg ønsker å behandle barna mine på samme måte som jeg selv ønsker å bli behandlet. Du verden så maktesløs, eller provosert, jeg ville blitt om jeg ble tvunget til å sitte i en trapp fordi jeg gjorde elle sa noe mannen min hadde mislikt. Og heller ikke ville det vært noe bedre for selvfølelsen min dersom han ga meg poeng når jeg oppførte meg etter hans ønske. Det høres merkelig ut å skulle behandlet voksne slik, så hvorfor skal det være greit å behansle barn slik?

Nei, barn skal møtes med respekt og forståelse. Respekt må de faktisk lære fra oss voksne, og dersom vi ikke møter dem med respekt og forståelse, hvordan kan vi forvente at de skal vise andre respekt og empati?

[Sirikit]

Jeg lurer også på hva som er uønsket oppførsel?

Det er vel meg du spør, og i vårt tilfelle er det slike ting:

- Bæsje seg ut på trass
- Løse uoverensstemmelser med storebror med vold: biting, slåing osv
- Unødvendig skriking og roping
- Sirkus rundt leggetider

Vi har tolket det som en oppmerksomhetsadferd det der med bæsjinga, hun står i direkte konkurranse med en baby, og vil vel også bli stelt. Nå er det sikkert mange som vil mene mye om dette, det finnes sikkert mange tråder og oppskrifter på hva som er rett å gjøre. Men etter at jeg begynte å belønne henne for å klare å gå på do igjen, så har hun ikke hatt et eneste "uhell". Tror det er tre uker siden siste gang, og før det så gjorde hun seg ut minst en gang om dagen.

De krangler såpass mye mine to eldste, at jeg har brukt belønning for å være venner feks bussturen til byen, kjøreturen til butikken, mens de spiser kvelds: mao små korte perioder som de kan forholde seg til tidsmessig. Å klare å være venner mens vi spiser, det får vi til. Og så snakker de kanskje litt om hva de skal gjøre med de poengene de får (som nå blir omsatt i ukepenger). De er motivert til å slutte å terge hverandre på den måten som får den andre til å klikke, og slik har jeg fått husfred.

Og disse problemene høres sikkert merkelig ut for noen, men hva kan jeg si annet enn at vi er ulike. At metoden virker for meg er det viktigste. Men: jeg sier ikke at dette er den ultimate løsningen for alle!