Hvordan overleve....?

[Utslitt]

Det ønsker jeg hjelp med

Samboeren min har depresjoner som kommer og går i tider og utider...
Han har fått ny medisin det siste halv året.

Men jeg sliter veldig med overlevelsen når det er ned-turer.
I over 6 år nå har jeg bitt tenna sammen og stått på.
Merker jeg blir mer og mer uttafor/sint/lei når ned-turene hans kommer.
Tenker ofte hvordan skal jeg klare dette igjen...

Vi har 4 barn sammen, det minste er snart 1,5.

I sommer prøvde vi familieterapi, men der kunne de ikke hjelpe oss.
Vi fungerer veldig bra ellers, men er tidene han er nede som er vanskelig.
Fikk råd om å spørre på DPS.
Men finner ikke noe info der for pårørende.....

Jeg slet med selvskading da jeg var yngre pga div ting jeg ble utsatt for.
Dette har kommet igjen de siste årene. Jeg kutter for å føle noe annet når han er nede
Hvordan få stoppet dette før det blir for mye?

Takker for at du enda leser

[Bimbeline]

Vanskelig å svare på. Men tenker at du først og fremst må fokusere på å få hjelp til deg selv.

Hvis hans problemer påvirker deg så mye at du skader deg selv, trenger du hjelp.

[solrik]

Dette høres ikke bra ut nei, og hvertfall ikke med små inni bildet..enig med deg over, du bør i første rekke tenke på deg selv. Få avlastning fra de små og bruk tiden til å tenke på hvordan DU vil leve livet ditt. Du skal ikke sitte "fanget" med en mann som er så langt nede bare av sympati og pga. Barna. Og selv om det er tøft, når du får mannen deg opp til det- snakk med mannen din om hva du tenker og gi han et lite "ultimatum". Han klarer å reise seg og stå på om han VIRKELIG vil det. Det er min mening etter å ha jobbet med pasienter med depresjoner i mange år. Gi han et spark i rumpa, og kontakt psykolog/fastlege for din egen del, og lån vekk ungene litt så du får ro til å tenke. Send meg gjerne en pm om du vil prate mer klem

[Uregistrert]

Jeg har 2 barn på 3 og 8 år. Jeg lever med en mann som er psykisk syk, men som nekter å innse det selv. Nå er det blitt så slitsomt at jeg har bestilt time hos fastlege. Noe må jeg gjøre, holder på å gå utfor stupet....
Har en venninne som vet, men ingen andre. Han forandrer seg/skjerper seg når andre er på besøk, så ingen vet hvordan han er når vi som fam er samla. Sliter på unga og meg. :-(

Vil bare gi deg en god klem og håper du har fått hjelp nå <3

[Utslitt]

Takk for svar

Sitter enda der jeg var da jeg skrev første innlegget

Har plan om å bestille meg time hos fastlege, men føler det er vanskelig. Føler det er et ork å sitte der å forklare livs situasjonen vår. Redd jeg skal bli oppfattet som klagete og suttrete.......
Og redd hva han skal foreslå, er helt tappet for energi og synes dette er skummelt å ta fatt på......
Samtidig trengs det, føler jeg står på stupet og vakkler

Med 4 unger møter vi utfordringer hver dag, som egentlig skulle vert enkle og takle, men jeg blir så tappet når jeg tar disse at jeg har ingen ting til overs....
Er arbeidsledig etter endt permisjon, og finner ikke pågangsmot og energi til å finne meg en jobb

Vi prøvde familieterapi i sommer. Vi konkluderte med at hun ikke kunne hjelpe særlig og skulle sjekke opp hos dps.
Men i etterkant har jeg tenkt gjennom møtene vi hadde. Samboer falt fort av lasset, for hun her tok fort fatt i dette med at jeg hadde holdt ut, og at jeg trengte påfyll.......
Mye av det hun forklarte kjente jeg meg igjen i, men samboer bare roste meg for å ha holdt ut i noen dager, og så var det tilbake til normalen.....
Han synes hun jabbet formye om hvordan jeg hadde det så han la liksom ikke noe mer enegi i det.
Og dermed gikk jeg samme vei som han, og tilbake til det vanlige.

Dagene han ikke har det bra, merker jeg det med en gang. Han lunter av gårde, ikke noe ekstra med ungene, SUKKER utallige ganger, omtrent som hint hint spør meg da hvordan jeg har det.
Men hver gang jeg spør og prøver prate med han sier han bare at han ikke vet. Løfter på skuldrene og sukker.
Sier han er trøtt......
Dagen før han han gjerne vert heeelt oppe, herjer med ungene og tuller hele tiden...

Kjenner jeg blir sliten bare av å få det ned her....

Om du enda leser skal du har TUSEN TAKK

Er reelt redd jeg skal kollapse og miste all kontroll på livet ;(

Hjelp!

[Ke@]

[Utslitt]

Løfter denne litt opp igjen jeg.
Takk for

Er mye på samme sted. Men har vert hos fastlegen og han mente jeg sku bli henvist til psykolog igjen. Men ikke til DPS, for der var det så mye rot (?) sa han.
Nå er det snart 3 mnd siden. Hvor lenge pleier en vente? Har ikke fått noe brev el noe.....
Synes det er vanskelig å vente.... men vet det er mange som har det verre enn meg og trenger hjelp mer.
Men vet liksom ikke helt hvordan takle alt frem til jeg får tak i "flytevesten"

Tør ikke mase på fastlegen

[MTN]

Det er ikke å mase hvis du spør hva som skjer i forhold til søknad om hjelp. Han får til og med betalt for å snakke med deg.

[Uregistrert]

Det er ikke å mase hvis du spør hva som skjer i forhold til søknad om hjelp. Han får til og med betalt for å snakke med deg.

MTN har helt rett.
Det er jobben til en lege å hjelpe pasientene sine, så bare" MAS" du.
Det er helsen DIN det gjelder NÅ.

Ønsker deg lykke til og klem sendes til deg.

[Utslitt]

Takk for svar, enda en gang.
Vet jo legen er der for å hjelpe.

Fikk en haste time en dag jeg hadde brutt grensen min og kuttet i håndflaten
Han sku sende søknad på akutt psykriati.
Men uken etter fikk jeg brev om at de ikke hadde kapasitet. Skjønner jo den.
Er mange mennesker som trenger mye mer hjelp enn meg.
Jeg er ikke suidal.......

Nå er det ferie og legen er ikke tilgjengelig.
Klarer nok denne mnd også..
Men er så redd jeg skal handle på følelsene mine, innimellom blir jeg slik at jeg bare vi kaste meg selv av sykkelen i fart, eller kræsje bilen i fjellet.....
Vil ikke dø, bare blir skada...
Vet det høres helt teit og dumt ut....
Hater meg sel for å tenke slik og skjønner ikke hvorfor

Takk til deg som gidder lese.... vet ikke hvor ellers få ut tankene

[Uregistrert]

Hei H.I.
Bare fortsett å skrive her du, det er mange som leser her selv om de ikke legger ut svar.
Jeg vet at det er veldig viktig å få ut tankene sine når en er i en vanskelig situasjon.
Så bare skriv i vei her som jeg sier.
Her er du iallfall ikke alene med tankene dine.
Du ser jo at jeg er her iallfall.
Jeg skal tenke på deg, men du må love meg at du ikke gjør noe "dumt".
Barna dine er helt avhengig av deg vet du.

Klem til deg fra meg.

[Utslitt]

Hei H.I.
Bare fortsett å skrive her du, det er mange som leser her selv om de ikke legger ut svar.
Jeg vet at det er veldig viktig å få ut tankene sine når en er i en vanskelig situasjon.
Så bare skriv i vei her som jeg sier.
Her er du iallfall ikke alene med tankene dine.
Du ser jo at jeg er her iallfall.
Jeg skal tenke på deg, men du må love meg at du ikke gjør noe "dumt".
Barna dine er helt avhengig av deg vet du.

Klem til deg fra meg.

Takk for tilbakemelding

Forløpig hindrer tanken på ungene meg i å gjøre noe dumt..... hadde det ikke vert for dem vet jeg ikke hvilket liv jeg hadde hatt

Men er redd tankene skal ta overhånd...
Hva gjør jeg da..

[Ariadne]

Alle kommuner har psykiatriske sykepleiere - ta kontakt med de!Det er somregel et lavterskeltilbud. Noen steder må en skrive en søknad, andre bare ringe og be om hjelp.

[Utslitt]

Alle kommuner har psykiatriske sykepleiere - ta kontakt med de!Det er somregel et lavterskeltilbud. Noen steder må en skrive en søknad, andre bare ringe og be om hjelp.

Takk for godt råd...
Er så pysete blitt så tørr ikke ringe før jeg vet hva de spør om og akkurat hva jeg skal si.... har rotet meg inn i en ond sirkel her

[Uregistrert]

Hei igjen H.I.
Bare ring du og bare si som det er at du føler deg "pysete" når du ikke vet hva du skal si til dem.
Men si at du skal skrive det ned, slik som du f.eks. har gjordt her, og at du skal ta med deg det når du får en time hos dem. Og at du må ha den timen fort for du orker ikke være alene med problemene lenger.
Si rett ut at mannen din er psykisk syk og at du er helt utkjørt.

Skal, som jeg sier, tenke på deg. Håper du tar den telefonen i morgen den dag både for din del og barna dine sin del.

[Utslitt]

Hei igjen H.I.
Bare ring du og bare si som det er at du føler deg "pysete" når du ikke vet hva du skal si til dem.
Men si at du skal skrive det ned, slik som du f.eks. har gjordt her, og at du skal ta med deg det når du får en time hos dem. Og at du må ha den timen fort for du orker ikke være alene med problemene lenger.
Si rett ut at mannen din er psykisk syk og at du er helt utkjørt.

Skal, som jeg sier, tenke på deg. Håper du tar den telefonen i morgen den dag både for din del og barna dine sin del.

Takk for at du prøver hjelpe meg, setter veldig stor pris på det

Jeg skjønner greien, og høres overkommelig ut.... men har en sperre på å si eg må ha en time hos dem...... tenker bare på dem som trenger den timen mer enn meg......
Ka om mine problemer bare er bagateller i forhold til hva de vanligvis møter.
Og om det er en/ei som går nedenom og hjem fordi jeg ba om time der til mine fille problemer jeg ikke klarer håndtere :
sukk:

[MTN]

Takk for at du prøver hjelpe meg, setter veldig stor pris på det

Jeg skjønner greien, og høres overkommelig ut.... men har en sperre på å si eg må ha en time hos dem...... tenker bare på dem som trenger den timen mer enn meg......
Ka om mine problemer bare er bagateller i forhold til hva de vanligvis møter.
Og om det er en/ei som går nedenom og hjem fordi jeg ba om time der til mine fille problemer jeg ikke klarer håndtere :
sukk:

Det er ikke bagateller det du beskriver. Tankene dine om at alle andre er viktigere eller har det verre en deg er en del av det du sliter med. Å si at jeg er verdt å få hjelp er en del av det å gjøre noe med hvordan du har det. Du fortjener hjelp, du trenger hjelp og du er verdt å hjelpe. Ta kontakt ��

[Uregistrert]

Takk for at du prøver hjelpe meg, setter veldig stor pris på det

Jeg skjønner greien, og høres overkommelig ut.... men har en sperre på å si eg må ha en time hos dem...... tenker bare på dem som trenger den timen mer enn meg......
Ka om mine problemer bare er bagateller i forhold til hva de vanligvis møter.
Og om det er en/ei som går nedenom og hjem fordi jeg ba om time der til mine fille problemer jeg ikke klarer håndtere :
sukk:

Nå er det sånn at de problemene som VI snakker om her er de som DU kjenner på kropp og sjel, og det er de DU skal prøve å få has på.
Og derfor skal DU ringe å be om en samtaletime, for DIN egen skyld og for BARNA DINES SKYLD.
Hva andre har av problemer må de prøve å få has på selv.
Er du ikke enig med meg i det da?
Vi vil jo selvfølgelig at alle skal ha det bra, og vil så gjerne hjelpe alle som kanskje har det verre enn oss, men vi må ta vare på oss selv og barna våre først og fremst.
Det er faktisk det vi må som foreldre, ikke sant.
Nå ville jeg bli kjempeglad om du kan fortelle meg at du har tatt den telefonen i morgen.

Du vet jeg tenker mye på deg!
Håper du fortsetter å skrive her!

[Uregistrert]

Hei.

Hvordan går det med deg/dere?

Tenker fortsatt mye på deg, og håper du har det bedre.

[Utslitt]

Hei.

Hvordan går det med deg/dere?

Tenker fortsatt mye på deg, og håper du har det bedre.

Ferien er i gang.... det startet bra. Men så må jeg ha sagt noe sambo ikke likte og dermed BOOM så var det som iskalt og bare surmuling. Ikke noe munter prat med hverken meg eller resten av reisekompaniet

Skjønner ikke hvordan jeg skal klare holde ut!!
For å gjøre historien kort:
Han har altid vert hekta på sex, og maser mye om det. Enten med slibrige komentarer eller å klå....
For noen uker siden fortalte eg at jeg hadde det trasi for tiden, derfor klarte jeg ikke fokusere serlig på sex.
Dette viste han forståelse for, og det roet seg litt.
Så begynte han igjen.... hver kveld når vi la oss ble det mas Så fikk jeg mensen og plutselig var det ikke mas i det heletatt. Noe som var deilig.
Så plutselig igjen så kaster han seg over med med klåing hver gang han er i nærheten. Ikke bare kos og klem. Men antydninger om sex greier hele tia.
Så kommenterte eg at det var så rart, kontrasten var så stor. At eg nesten ønsket ha mensen hele mnd.
Dette var jo ment som spøk på en måte siden eg er så sliten at eg ikke orker tanken på sex.... men etter dette ble han helt fjern. Nekter snakke om det im eg tar det opp, bare ser lei ut og alt det derre

Så føler ferien er ødelagt.... alt snor seg liksom der han er i humør.
Må late som ingen ting for de andre vi ferierer med.
Føler jeg snart kræsjer
Blir så frustrert for jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å takle det lengre.
Føler det er som en fødsel..... en gleder seg til babyen kommer og ide fødselen starter innser du at hele babyen skal ut et visst sted og ser for deg at det virker heeelt umulig. Men nå er det forseint. En kan ikke ombestemme deg midt i fødselrn. Må bare stå det ut.
Slik er det der jeg er nå..... kan ikke stoppe opp, er bare nødt å fortsette...

Dette ble jo ikke akkurat kort men...