Det kommer til et punkt hvor du bare må ta tak i det. Dersom du føler at du ikke når frem til samboeren din, og at ting ikke blir bedre så er det bare en ting du kan gjøre. Ta deg av deg selv og barna, og så får samboeren din ta ansvar for å ta seg av seg selv. Det er vel ganske lenge siden du skrev det første innlegget i den tråden her, så nå er det vel på tide å handle?
Mirra og-08
Ja har prøvd en stund nå. Over ett år side jeg startet denne trådenOpprinnelig postet av Mirra
Men har jobbet med dette enda lengre enn det...
Sikkert derfor jeg har følelesen av å sitte fast. Rådløs, aner ikke hvordan fixe dette.....
Hva om det er han som har rett, jeg får "fixe hodet mitt" så vil eg ha mer sex dermed er problemt hans løst?????
Kjenner det tar lengre og lengre tid å "komme over" periodene hans enn det gjor før......
For jeg vet at om ikke lenge er han helt vekke igjen
Ja jeg vet aatdet bare er jeg som kan fixe for meg selv her...... men venter enda på behandling.......
Tror ikke jeg klarer eet uten veiledning.
Har så lyst å kutte
Planlegger det hele tiden når jeg skal få sjangs og hvordan......
"Heldigvis" har minsten vert syk noe dager og holdt meg fokusert på h*n.
Men nå er det hverdag igjen.....
Men det eneste problemet deres er jo ikke mangel på sex? Og prøv å tenke på det at uansett hvem sin feil det skulle ha vært så har dere det ikke bra sammen. Jeg skjønner at det er vanskelig å ta steget med å gå fra han, men hva med å gjøre små forberedelser, slik at det blir enklere hvis du bestemmer deg for å gå? Dersom du vet litt mer hva du går til føles det kanskje litt tryggere? Se litt på det økonomiske for eksempel. Hva vil du få av stønader? Hvor kan du bo? Kjøpe/leie? Kan du få lån alene, hva er leieprisene på osv. Om dere skulle klare å finne ut av ting, slik at du ikke vil gå fra han vil ikke disse forberedelsene ha gjort det noe verre mellom dere
Mirra og
Takk for kjapp tilbakemld.
Skjønner hva du mener. Har vel egentlig begynt forberedelsene inni hode.....
Men synes det er fælt om vi sku komme til det punktet......
Men det virker avogtil som en befrielse...
Men igjen er jo ikke bare å pakke å flytte.....
Ikke har jeg jobb eller penger....
Ungene, har de det bedre i dag enn om vi flytter fra hverandre?
Blir så mange spørsmål..... skummelt....
Men jeg er helt med på tanken din.... har bare ikke bevisstgjort meg selv at det kan bli aktuelt og da er det greit å vite hva som eventuelt skjer......
Dette innlegget er jeg helt enig i.
Tror ikke det er bra for barna heller å leve sammen med to foreldre som stadig gnisser mot hverandre.
Dere har ikke hatt det bra som samboere i laaaaaang nok tid nå H.I. så nå er det på høy tid med store forandringer.
Å ta steget å flytte fra samboer er stort.
Føler det er for stort for meg.
Om ikke jeg vil bo med han pga hans væremåte må jeg tenke på barna. De må jo bo med han. Jeg får jo ikke automatisk fult foreldreansvar så da blir det vel delt........
Føler jeg kan beskytte barna bedre med å bo sammen...... ellers aner jeg jo ikke hvordan de har det.
Ble selv utsatt for incest av min alkoholisert far da de var flyttet fra hverandre........
Så er veldig var med barna, og føler stort behov for kontroll og oversikt i familien.....
Samboer har gått med på å gå sammen til samtale.
Har prøvd familievernkontoret en gang men de kunne ikke hjelpe oss. Det sa hun tilogmed selv..
Vet ikke helt hvor vi kan få hjelp....
NåNå ble saken med redselen din for å flytte alene med barna mye klarere.
Når du har hatt slike opplevelser som incest av din far når foreldrene dine skilte lag og fikk delt foreldreansvar, så forstår jeg veldig godt at du klamrer deg til at samboerskapet ditt.
Men hva slags grunn har du for å tro/mistenke at samboeren din skulle kunne gjøre det din far gjorde mot sine barn.
Skulle alle mødre tenke slik om barnefedre ville det være dypt urettferdig synes jeg.
Mannfolk kan være drittsekker på mange måter, men det er heldigvis få som lar det gå ut over barna sine.
Nei jeg sier ikke jeg misstenker han for noe slikt. Men jeg er altid redd for at noe skal skje......
Sikkert ingen som trodde min far sku gjøre slik han gjor heller.
Alle fortalte hvor snill og grei han var, gjor aldri en flue fortred......
Å flytte fra samboeren din er et veldig stort steg, det har du helt rett i. Og det er tungt og vanskelig, og ikke minst vondt. Men sånn du har det nå så har du det nok både enda tyngre, vanskeligere og vondere. Du skriver at du ikke har jobb. Kanskje det kan være det første steget? Å prøve å skaffe deg en jobb. Det vil jo være positivt i alle tilfeller.
Jeg skjønner redselen for hvordan barna får det hvis du går fra han, men jeg kan love deg at barna har det bedre dersom de har en mor som ikke har det sånn som du har det nå. Og jeg skjønner også at du er redd for å miste kontrollen når barna er hos faren sin med den bakgrunnen du har, men du kan ikke la det stoppe deg. Da kunne ingen gått fra mennene sine uansett da, i frykt for at de skal misbruke barna. Sånn kan man ikke tenke.
Mirra og
*dobbel post*
Mirra og
Veldig enig med Mirra her.
Og til deg H.I.
Du er på en måte blitt renskrapet for alt som heter selvtillit dessverre med alt som har skjedd/skjer.
Du må prøve å få hjelp til å finne igjen den personen du egentlig er inni deg.
Ja venter jo på hjelp til å få rydda opp.....
Men har bare kommet til hos en mann, og ønsker egentlig en kvinnelig psykolog.
Enda en kamp...
Men det ordner seg vel på et vis.....
En mannlig psykolog må du ikke ha noe mindre tillit til.
De kan sine ting de også, så ikke la det skremme deg.
Flott at du har kommet i gang.
Ja har enda ikke avbestilt. Lurte på å prøve om jeg ikke får svar fra hu andre.....
Men kjenner jeg gruer meg ekstra siden det er mannlig...... kan ikke sette fingen på akkurat hvorfor men bare kjenner det er ekstra vanskelig....
Jeg har vært hos både dame og mann og jeg synes jeg fikk best hjelp hos han som var mann.
Han forsto liksom mine problem bedre.
Hm...
Er litt redd det ikke skal funke og at jeg må ta det helt fra starten av igjen hos en ny igjen....
Huff!!!!!!!!!!!
Gruer meg !
Har bestemt meg for å avbestille og håpe og vente på at jeg kommer til hos den kvinnelige.......
Nå graver du deg litt ned synes jeg. Dra på timen du har med den mannlige psykologen. Kanskje du finner ut at dere har god kjemi, og at han kan hjelpe deg allikevel? Skal du klare dette må du ta din del av ansvaret og fullføre de vanskelige tingene også. Om ikke for din egen del, så for barna dine sin del! Fortjener ikke barna dine en mamma som har det bra?
Mirra og
Jeg synes ikke du skal avbestille.Har bestemt meg for å avbestille og håpe og vente på at jeg kommer til hos den kvinnelige.......
Nå er det noen som kanskje kan hjelpe deg, la nå han få en sjangs da.
Det er nå en gang sånn at en kan ikke bare velge og vrake her i livet, men gjøre det beste ut av det man får.
Prøv den mannlige å se hvordan det går.
Hei.
Nå har jeg endelig fått meg en ny pc etter at den gamle kollapset.
Har savnet "å snakke med deg" her.
Ser at det har vært aktivitet fra deg H.I. og det er bra.
Det som jeg ikke synes er så bra er å høre at du vil avbestille timen din hos den mannlige psykologen.
Det må du for all del ikke gjøre.
Du vet jo hvor vanskelig det er å få en time, og hvor lang ventetid det kan være, så du må ta den timen du har fått for å komme i gang.
Du må nok ta ett oppgjør med deg selv om du møter det du synes er vanskeligheter den veien også. (valg av psykolog)
Hvorfor har du ikke tro på en mannlig psykolog?
Fordi om du har dårlig erfaring med din far og din samboer så må du ikke være mistenkelig mot menn generelt.
Det blir feil vet du.
Du har en vei å gå mot bedre tider, ikke sant, det vet du selv også.
Så det er NÅ du er på den veien.
Du vil nok se at du kommer til å møte både motbakker, skarpe svinger, og utfordringer av andre slag, men du kommer til å finne medgang og mye i positiv retning også.
Så kom igjen nå da jente, vis hva du duger til, DETTE KLARER DU!!!
Vi snakkes!!
Hilsen meg.
Regler for innlegg
Vis Profil
Se foruminnlegg
Se bloggmeldinger
Se artikler
Svar med sitat
Sosiale Bokmerker