Vi hadde ingen direkte rutiner så tidlig, men vi gjorde et par ting som jeg nå tror var lurt (jaggu bra det var noen slike også!

).
I begynnelsen hang Sunniva i puppen hele kvelden til jeg la meg ca 22:30. Da la vi henne i sengen hennes tett ved siden av meg (jeg trodde kanskje hun kom til å ville ligge ved siden av meg, vi hadde til og med kjøpt større dobbeltseng av den grunn, men hun sov best i sin egen seng).
Natt"rutinen" vår var da: Så lenge det er natta, så er vi på soverommet. Hun fikk trøst og kos, mat og nærhet, og ny bleie om hun trengte det. Men det foregikk på soverommet (bortsett fra bæsjebleier). I korte perioder satt jeg i sofaen på stua og gav henne mat, men det skjedde alltid i mørket.
Senere, når vi la Sunniva tidligere på kvelden, så fortsatte vi med å holde nattrutinene på soverommet. Vi gikk inn om hun gråt, og tok henne opp og trøstet, gav mat og generelt det hun trengte og ønsket. Men vi gikk ikke ut av soverommet, med mindre det var noe spesielt.
Dette føler vi har ført oss inn i gode nattrutiner nå når Sunniva bare blir større. Hun vet at når hun legger seg, så er det natt. Av og til er hun urolig, og da er vi hos henne, men det er sjelden et "problem". Jeg ser for meg at Sunniva kunne vært vanskeligere å roe i sengen på kveldstid om hun visste at hun kunne få stå opp igjen..uten at jeg vet det sikkert selvsagt..