Negative tanker om å bli mor tidlig?

[Isa]

Nå har jeg sittet og sett på unge mødre her, og kom til å tenke på en ting.

Jeg syns fler av disse jentene, og særlig hun som er gravid (og gravide i forrige sesong, danske serien osv) hele tiden snakker om at de er hun unge til å få barn, at barn ikke kan få barn, at andre kommer til å se dumt på henne, at hun knapt klarer å ta vare på seg selv, osv.

For min del så høres det jo veldig negativt ut, og for de aller aller fleste så går det jo veldig bra. Rundt om i verden, og også i Norge før, så er det jo helt normalt for en 18 åring å få barn.. (men såklart, samfunnet har jo mye å si da). Men kanskje det er lett å tenke sånn for meg, fordi jeg kjenner fler unge mødre, og hører om mange her inne, som det går utrolig bra med.

Men alså, jeg tenker at om man hele tiden går og tenker sånne negative tanker om det å skulle bli mor, så må det jo bli utrolig slitsomt og deprimerende, i steden for å tenke at dette skal jeg klare, og dette kommer til å bli en fantastisk periode i livet mitt, det må jo være sååå mye bedre.


Så, er det tanker som kommer helt av seg selv, eller er det tanker som kommer fordi man merker at det forventes fra de rundt seg på en måte?

[MammaAne]

Det er helt klart at som med alt annet så blir det det du gjør det til!
Man kan såklart eliminere sånne enormt ødeleggende kommentarer og tanker fra livet sitt, men da risikerer man at mennesket forsvinner fra livet sitt.. (Pappa er et sånnt negativt menneske, som ikke klarer å la være.. Så vi prater ikke mye sammen.. )
Men vil man ha et så negativt menneske i livet sitt uansett?
Det går faktisk "merkelig" bra med oss alle sammen!

[Isa]

Men av det som ble vist, så var det jo kun hun selv som sa dette, ikke noen andre som sa det til henne.

[MammaAne]

det er jo rett å slett holdningene hennes som må gjøres noe med da.. Hun trenger støtte og en dose selvtillit.. blir fort sånn at hvis man ikke får høre det positive, så tenker man det negative..
I allefall i mitt hormonelle hode!

[Isa]

Ikke sant!
Det er det jeg tenker og, at hun må prøve å tenke positivt.

[Venna]

Jeg kan bare si at det programmet gir meg IKKE høye tanker om unge mødre....

[Venna]

Opprinnelig postet av Venna

Jeg kan bare si at det programmet gir meg IKKE høye tanker om unge mødre....

Og ja, jeg vet at de bare er en brøkdel, og de jeg kjenner som ble mødre unge, har et veldig mye mer reflektert syn på livet og verden.

[linepetrine]

Dette er en debatt jeg burde delta i. Som mange her inne i forumet vet, skriver jeg en bok om det å være mor i alderen 15-25 år. Dette er IKKE samme konsept som unge mødre, som etter min mening er en latterliggjøring av jenter som havner i en vanskelig situasjon og dessuten kommersielt.

Selv ble jeg mor i en alder av 23, ikke ungt biologisk, men i dette samfunnet blir jeg det. Problemet med å ta dette valget, er at du lett blir sett på som en kvinne uten ambisjoner. Jeg måtte forsvare valget i noen sammenhenger da jeg var gravid. Det finnes kulturer i samfunnet som ser på barn som så stort hinder at du skal utsette det lengst mulig. Her har jeg merket noen dårlige holdninger, men det er bare snakk om engangshendelser. Man kan ofte risikere å lese om eldre mødre som uttaler: "det er ikke bra å bli mor i en alder av 22, ingen barn har godt av bitre mødre" i avisen. Akkurat som om det er en etablert sannhet i dagens samfunn at dersom du velger å bli mor tidlig, kommer du til å angre i ettertid.
Mine intervjuobjekter i alderen 20-24 år, altså i den mest ideelle alderen å bli mor biologisk sett, merker presset, men i varierende grad. For det første virker det som om presset er større i byene enn på landet. Det er dessuten forskjell på om man får støtte fra sine nærmeste eller ikke. Dersom familie og venner stiller opp om valget, vil det ikke nødvendigvis være så problematisk å hele tiden lese "vent med barn" "et offer å bli mor" osv.

Når det gjelder intervjuobjektene som er tenåringsmødre, opplever de mange stygge kommentarer, og det legger sten til byrden i en vanskelig livssituasjon. De kan dessuten oppleve å få stygge blikk og peking under svangerskapet sitt.

Samtidig, mens jeg har skrevet boken, kom jeg over en undersøkelse som heter "Barn et fritt valg" av Malin Noem Ravn. Dagens norm er at du skal ønske deg barn, men du skal ønske deg barn til riktig tid. Dersom du er i begynnelsen av 20-årene skal du ikke innrømme åpenlyst at du ønsker å stifte familie. Da blir du sett på som en kvinne uten ambisjoner. Samtidig viser undersøkelsen at dersom du når en viss alder i 30-årene og sier at du ikke ønsker deg barn, blir du sett på som en egoist. Denne normen plasserer kvinnen på en syltynn linje av politisk korrekthet.

Sett fra mitt ståsted: jeg føler meg ikke som en ung mor, for jeg er det jo egentlig ikke. Men jeg blir hele tiden fortalt av andre at dette er et problem. Jeg må også hele tiden lese i avisene at det å være student og mor er KJEMPEVANSKELIG, og det stemmer ikke med virkeligheten slik jeg ser det. Jeg har studert etter at jeg ble mor, og jeg har enda ikke kommet inn på boligmarkedet, men det påvirker ikke moderskapet.
Da jeg som nybakt mamma møtte opp på barselgruppa for første gang, møtte jeg kvinner som var 10 år eldre enn meg. Det var et sjokk. MAnnen min og jeg var ganske etablerte i forhold til våre venner, men plutselig var vi på bunn. Samfunnet stiller skyhøye krav som overhodet ikke har noe med foreldreskapet å gjøre. Dette kan ta pusten fra mange unge mødre, og noen sliter derfor med litt dårlig selvtillit i begynnelsen.

Heldigvis får vi ofte mye skryt fra leger og jordmødre
Det vi unge mødre trenger er en klapp på skulderen og "dette kommer til å gå bra! du trenger ikke å være så etablert, gi deg selv tid, og ikke bry deg så mye om disse kravene" i stedet for vi høre "stakkars deg, det er sikkert ikke så lett å få til..." Det er derfor jeg har hatt lyst til å gi ut en bok med fokus på alle fordeler og som handler om å leve et godt liv med barn. Å se barna som en berikelse og ikke bare som et hinder.

Takk for meg, nå må jeg jobbe

[Isa]

Opprinnelig postet av linepetrine

Dette er IKKE samme konsept som unge mødre, som etter min mening er en latterliggjøring av jenter som havner i en vanskelig situasjon og dessuten kommersielt.

Godt å høre at fler tenker sånn

Opprinnelig postet av linepetrine

Man kan ofte risikere å lese om eldre mødre som uttaler: "det er ikke bra å bli mor i en alder av 22, ingen barn har godt av bitre mødre" i avisen.

Eller at man går glipp av ungdomsstiden som man aldri kan ta igjen (for de som savner å feste og henge ute med venner dagen lang..)

Leste på SiD sidene i Aftenposten, etter at det i hele avisa hadde vært en abortdiskusjon en stund, en femtenåring som mente det var bra at 15 åringer kunne ta abort, eller så mistet de jo hele livet, hytteturer og fester og sånt.

Da måtte jeg fnise litt (kanskje særlig fordi jeg knapt har vært på en eneste fest, og aldri en sånn hyttetur, og føler jeg har hatt en super ungdomsstid, og savner det virkelig ikke!!)

Opprinnelig postet av linepetrine

Akkurat som om det er en etablert sannhet i dagens samfunn at dersom du velger å bli mor tidlig, kommer du til å angre i ettertid.

Det blir jo på en måte ett oppfølgingsspørsmål til det jeg spurte om. De som fikk barn tidlig og nå har store barn, angrer de virkelig?
Og angrer du fordi det er forventet av deg?

Opprinnelig postet av linepetrine

Samtidig, mens jeg har skrevet boken, kom jeg over en undersøkelse som heter "Barn et fritt valg" av Malin Noem Ravn. Dagens norm er at du skal ønske deg barn, men du skal ønske deg barn til riktig tid. Dersom du er i begynnelsen av 20-årene skal du ikke innrømme åpenlyst at du ønsker å stifte familie. Da blir du sett på som en kvinne uten ambisjoner. Samtidig viser undersøkelsen at dersom du når en viss alder i 30-årene og sier at du ikke ønsker deg barn, blir du sett på som en egoist. Denne normen plasserer kvinnen på en syltynn linje av politisk korrekthet.

Så sant så sant.
Skulle ønske begge deler var lov jeg da.
Å si at man ønsker seg barn tidlig, og å si at man ikke vil ha barn i det hele tatt.

Opprinnelig postet av linepetrine

Sett fra mitt ståsted: jeg føler meg ikke som en ung mor, for jeg er det jo egentlig ikke. Men jeg blir hele tiden fortalt av andre at dette er et problem. Jeg må også hele tiden lese i avisene at det å være student og mor er KJEMPEVANSKELIG, og det stemmer ikke med virkeligheten slik jeg ser det. Jeg har studert etter at jeg ble mor, og jeg har enda ikke kommet inn på boligmarkedet, men det påvirker ikke moderskapet.

Der peker du vel på det jeg spurte om. Du syns ikke det er vanskelig, men alle andre syns det. Uff.

Det var faktisk på nyhetene(?) for ca 2 år siden, en fyr som mente det gikk veldig fint å få barn mens man studerer, at det ikke var så vanskelig som folk skulle ha det til, samt at det da ofte var lettere å få seg jobb etterpå.

Opprinnelig postet av linepetrine

Det vi unge mødre trenger er en klapp på skulderen og "dette kommer til å gå bra! du trenger ikke å være så etablert, gi deg selv tid, og ikke bry deg så mye om disse kravene" i stedet for vi høre "stakkars deg, det er sikkert ikke så lett å få til..."

Opprinnelig postet av linepetrine

Det er derfor jeg har hatt lyst til å gi ut en bok med fokus på alle fordeler og som handler om å leve et godt liv med barn. Å se barna som en berikelse og ikke bare som et hinder.

Du får si ifra når boka kommer ut, for den vil jeg lese

[Isa]

Ja, det gjør jo det, og man blir vel kanskje fort moden nok når babyen kommer? Noen i alle fall.