Blir du sint og kjefter på barnet/a dine?

Jeg synes så ofte jeg leser her inne at folk ikke blir sinte på barna sine, i alle fall ikke viser at de blir sinte eller kjefter.
Jeg kan bare ikke forstå hvordan det er mulig.
Min fireåring vet akkurat hvilke knapper hun skal trykke på for å vippe mamma av pinnen. I starten av en "episode" forsøker jeg å snakke rolig til henne, men hvis det ikke hjelper og hun strekker grensene til det ytterste kjenner jeg jo at jeg blir sint, når jeg blir sint hender det at jeg kjefter. Jeg liker det ikke, og jeg prøver å la være, men noen ganger skjer det likevel.

Jeg har inntrykk av at noen foreldre forklarer følelser uten å vise dem. Er det egentlig bra? Har ikke barn godt av å se at foreldrene også kan være sinte, lei seg og frustrerte akkurat som dem.

Nå må ikke dette bli misforstått, jeg mener ikke at barn skal være små voksne som ukritisk utsettes for voksenes følelser og problemer. Jeg mener heller ikke at de skal utsettes for raseri eller uhensiktsmessig sinne. Men litt følelser må det vel være bra at de ser? Og alder må selvfølgelig tas med i betraktningen.

Gidder ik logge meg inn bare ;-)

Javisst skjer det og jeg tror også at barn har godt av å skjønne at man kan bli sint og irritert,det er jo normalt spør du meg,av og til,men ikke slike voldsomme raseriutbrudd nei..
Det er feil å skjule følelser.. Tror barn kan bli litt sjokkert når de blir eldre hvis man har behandlet dem som glass.. Hvis dere skjønner hva jeg mener her

[Mariposamamma]

Opprinnelig postet av Uregistrert

Men litt følelser må det vel være bra at de ser? Og alder må selvfølgelig tas med i betraktningen.

Det er jeg enig med deg i. Jeg synes barn har godt av å se hele følelsesspekteret jeg; uten at det betyr at jeg synes de skal se mennesker som brøler i sinne. Om sinne/irritasjon og så videre håndteres på en ok måte, så er det vel bra at barna ser at man kan oppleve å være sinne (ol) og likvel klare å kommunisere med omgivelsene på en fungerende måte. De har godt av å se at foreldre også blir lei seg, glade, og så videre.


Jeg blir irritert av og til ja. Men jeg forsøker å klare å kommunisere med Sunniva på en saklig måte. Blir det for ille, så tar jeg meg en timeout... På soverommet. Stikker ikke av altså, hun kan fint komme etter meg. Jeg må telle seriøst til ti noen ganger, selv om Sunniva "bare" er to år. Og jeg tror det er nokså normalt?

[Væren75]

Jeg tror også barn har godt av å se at foreldrene også har følelser , men mener at barn ikke har godt av det dersom det blir for hyppig eller for intenst .
Barn lærer av hvordan foreldrene reagerer på ting , så hvis du mister kontrollen over deg selv feks flere ganger om dagen , så får du også bare en unge som får raserianfall hver gang hun skal ha frem et poeng . Syntes også du overfører for mye av ansvaret for at du mister kontrollen , på 4 åringen din .

Jeg har aldri kjeftet på jenta vår , men hun er bare litt over ett år enda , mulig jeg sier noe annet etterhvert som hun blir eldre .

[Smula]

I løpet av 6 år som mamma har jeg selvfølgelig kjeftet og vært sint. Men det er jo ikke snakk om å stille seg over ungen og brøle, akkurat. Jeg kan bli sint, og jeg forklarer da hvorfor jeg er sint. Alle har lov til å bli sinte, det gjelder barna også. Det viktige er uansett at man er flinke til å snakke sammen om disse følelsene, og at vi ikke lar dem ta overhånd. Og det synes jeg vi er flinke til. Vi kan bli sinte og kjefte litt, og så sier vi unnskyld, klemmer og blir "venner" igjen etterpå. Jeg synes også det er viktig at barn får se alle følelsene som er naturlige for mennesker å ha, men under kontrollerte former, selvfølgelig. Raseri har ingenting for seg.

[Jannamor]

Jeg er en person med MYE følelser på godt og på vondt. Jeg bærer alltid følelsene mine på utsiden.

Sånn ER jeg. Det er ikke noe jeg kan forandre eller egentlig vil forandre etterhvert som jeg har blitt voksen.

Når det gjelder sinne, er det noe jeg ikke prøver å la eskalere seg opp tydelig. Og spesiellt i forhold til Edvardt, men det hadde vært kjemperart om jeg hadde hatt alle de andre følelsene på utsiden men ikke triste/sinte følelser.

Så han får se sinne, frustrasjon, tristhet, sorg, gråt og alt. Men jo jeg er bevisst, og alle de følelsene kommer med en forklaring for han. Noe jeg synes er viktig.

[Jannamor]

Når det gjelder usakligheter, styggeord, skjellsord, og ting som ikke hører hjemme i sammenhengen er det IKKE akseptert her i huset overhodet!

et banneord kommer gjerne med da Men feks "din forbanna drittunge" er IKKE greit!

[MammaAne]

Jeg blir sint og jeg kjefter. Selvsagt!

[Kii]

Kan bli skikkelig irritert, i hvert fall. Kommer vel litt an på hva man legger i å være sint. Skikkelig sint har jeg ikke hatt grunn for å være enda, men det kommer vel nok etter hvert som barnet blir større

[marie_83]

hvis jeg sier at jeg aldri blir sint eller kjefter så lyver jeg. Det har gått en kule eller to varmt de 5 åra jeg har vært mamma