Livetsvending.

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynna. I sommer ble det slutt med meg og mannen mi, vi har 3 små barns sammen og var gift. Det var pga store komunikasjonsproblemer det gikk så det gikk. Jeg prøvde å nå inn til han både med å snakke, mail og sms. Han har ikke sagt noe mer en at han er glad i meg og at det aldri blir oss igjen. Ikke en gang har han kjempet eller jobbet for å få det bedre, 1 mnd før det ble slutt sa han at han elsket meg og at det var ingeting han heller ville at vi skulle være sammen alle 5.

Vi hadde det svært vanskelig de siste åra og vi sklei mer og mer fra hverandre, tror vi begge ville men vi klarte ikke. Ingen av oss var oss selv. Jeg trakk meg unna pga kommunikasjonsvikt, han pga jeg ikke klarte gi av meg selv til han.

Jeg ble kjennt med en fyr kanskje raskt etter det ble slutt, han er fantastisk på alle måter. Jeg trodde ikke det fantes sånne gutter, han støtter meg, er der for oss, tatt ansvar for ungene fra dag en. Han vet ikke hva godt han skal gjøre for meg, unik å alle måter og vi passer så godt sammen. Ting gikk fort og han ble intens forelsket i meg og jeg i han, men han kanskje enda mer. Men det er nok pga situasjonen min at jeg ikke helt klarer å gi like mye tilbake og det har satt spor i meg etter alt som skjedde med xsen.

Jeg har først nå fått meg en knekk, sykemeldt over 1 mnd. Jeg har vært syk flere ganger og null energi og krefter. Jeg er åpen med han nye og han skjønner meg at det er vanskelig og at det vil ta tid å kome gjennom sorgprosessen. Jeg har sagt at vi er nødt til å roe ned. Jeg trenger å være litt helt aleine, men det er ikke lett for han og nå som vi har vært sammen nesten hver dag de siste mnd.

Jeg har hatt mangen drømmer om exsen, tenker at det er slik vi skulle hatt det og jeg sliter med skuldfølese for at det gikk som det gikk. Jeg anger bittert at jeg ikke prøvde mer. Jeg har sendt mailer til xsen iettertid, skrevet ned alt jeg tenker og føler og om han ikke ville gi oss en sjangse i det minste for ungene sin skuld. Han har ikke svart på en eneste mail. Jeg fikk en meld fra han i uken om at jeg måtte slutte å bruke energien på han for det ble aldri oss igjen.

Jeg mener at jeg hadde fortjent at vi tok en siste prat sammen, kommer jo ikke videre før jeg har fått gjort det. Men han vil ikke. Jeg kan heller ikke skjønne at man kan komme over noen så fort etter 8 år og 3 unger sammen, kanskje han er så stolt og spesiellt nå som jeg har truffet en annen. Men tenker om han innerst inne ville så hadde han vel sagt noe.

Jeg vet at dette er helt feil tidspungt å finne en ny og mangen ganger tenker jeg at nei jeg må være aleine, hva om jeg kunne fått eksen tilbake. Det som skremmer meg at jeg har aldri klaffet så bra sammen med noen som han nye, men jeg klarer ikke gi alt til han og sliter med dårlig samvittighet for at jeg drømmer og tenker på eksen min.

HUff jeg er helt dårlig om dagen. Det er ikke sånn det skulle bli og hva om jeg har ødelagt sjangsen for oss pga jeg traff en ny og jeg har ikke lyst å skyve unna han nye, for han er virkelig en helt spesiell person på alle måter.

Noen som har tips hva som er lurt å gjøre eller vært i samme situasjon selv?

Jeg vet jo at det er normalt å få reaksjoner og selv om jeg minnes alt det negative med min eks så vet jeg at jeg ville kjempet med nebb og klør for å være den beste jenten for han om han ville?

Jeg har ikke familie her og det er utrolig godt å ha han nye og familien hans her, ungene er blitt så glad i han og alt. Huff jeg aner ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg hadde satset på han nye! Virker ikke som det er håp på ex-fronten, og jeg tror du gjennomgår en slags reaksjon på bruddet. Dere har hatt 8 år og har faktisk 3 barn sammen, og dere vil jo derfor for alltid være knyttet sammen på en måte. Jeg hadde ikke gitt slipp på denne nye fantastiske mannen, som både du og barna liker kjempe godt! La sorgen få gå sin gang over tapet som var, prat om det med din nye kjæreste og så skal du se det nok sakte men sikkert går over

[Sissywish]

Kos deg med han nye. Sorgen, savnet og de gamle vanene med han gamle vil roe seg og blekne med tiden. Dette er garantert! Husk, man kan ha en tendens til å glorifisere fortiden. Nyt livet nå og sørg for en fin framtid.

[Eplejenta]

Jeg er enig med de andre. Ta en dag om gangen og kos deg med det du har, ikke bruk mer energi på det du ikke lenger kan få. Jeg mener: du ber om en ny sjanse hos eksen, mens det eneste han verdiger deg med er at du skal slutte å tenke på det for det blir aldri dere to igjen. Du vil LIKEVEL møte han og prate. Hvorfor? Tror du at du kan snakke han i senk og overtale han til å prøve likevel, selv om han ikke vil? Det kan da ikke være noe du ønsker selv? I tillegg, fra din eks sin side, så virker det noe merkelig å be han om dette all den tid du i tillegg har en ny. Ville du gjort det om situasjonen var motsatt? Ville du ikke sett mer seriøst på det dersom han kvittet seg med den nye først? (Ikke at jeg foreslår at du skal gjøre det altså)

Føler du at du trenger tid til å roe ned, så må du be den nye mannen om det. Det er helt naturlig at sånt tar tid, du har sikkert masse følelser og tanker som skal ryddes opp i og sånt tar tid, og det går fram og tilbake i perioder.

Det virker som du har funnet en flott fyr nå, og som jeg leser innlegget ditt tenker iallefall jeg at det er dumt å forlate noe som er flott for både deg og ungene, for å gå tilbake til noe som ikke fungerte. Jeg vil tro barna har det bedre med to glade foreldre på hver sin kant, enn at de bor sammen og ikke fungerer.

Jeg skjønner at det ikke er lett, og ønsker deg masse lykke til

Opprinnelig postet av Eplejenta

Jeg er enig med de andre. Ta en dag om gangen og kos deg med det du har, ikke bruk mer energi på det du ikke lenger kan få. Jeg mener: du ber om en ny sjanse hos eksen, mens det eneste han verdiger deg med er at du skal slutte å tenke på det for det blir aldri dere to igjen. Du vil LIKEVEL møte han og prate. Hvorfor? Tror du at du kan snakke han i senk og overtale han til å prøve likevel, selv om han ikke vil? Det kan da ikke være noe du ønsker selv? I tillegg, fra din eks sin side, så virker det noe merkelig å be han om dette all den tid du i tillegg har en ny. Ville du gjort det om situasjonen var motsatt? Ville du ikke sett mer seriøst på det dersom han kvittet seg med den nye først? (Ikke at jeg foreslår at du skal gjøre det altså)

Føler du at du trenger tid til å roe ned, så må du be den nye mannen om det. Det er helt naturlig at sånt tar tid, du har sikkert masse følelser og tanker som skal ryddes opp i og sånt tar tid, og det går fram og tilbake i perioder.

Det virker som du har funnet en flott fyr nå, og som jeg leser innlegget ditt tenker iallefall jeg at det er dumt å forlate noe som er flott for både deg og ungene, for å gå tilbake til noe som ikke fungerte. Jeg vil tro barna har det bedre med to glade foreldre på hver sin kant, enn at de bor sammen og ikke fungerer.

Jeg skjønner at det ikke er lett, og ønsker deg masse lykke til

Tusen takk for tilbakemeldinger alle 3.

Jeg har lyst å ha en samtale med han, for vi har ikke hatt det. Da dråpen rant over, flyttet han uka etter og sa ikke et ord. Jeg føler vi har masse usagt og har ikke fått avsluttet skikkelig. Jeg mener at det må man uansett og etter over 8 år samman og 3 unger, kan man ikke bare stikke uten å ha et ord å si.

Han er tupen som vil ha det bra uten å snakke. Det gjorde at jeg trakk meg unna og at vi skeli fra hverandre. Jeg angrer på at jeg ikke jobbet mer og tvang han med til fam.rådgiving. Vi er jo veldig glad i hverandre og man klarer om man vil, men det nytter ikke om det er kun den ene som vil. Jeg tror nok han ikke vil si hva han tenker/føler nå som jeg har truffet en ny og han beholder sin stolthet og kanskje det er hans måte å skåne seg selv på.

Det som er det triste er måten ting skjedde på og jeg mener man skal jobbe hardt når man har 3 barn og når det fortsatt er følelser der, men kanskje han er helt ferdig. Det er flere eksempler på at det skurrer litt, men jeg må slutte å tenke på det. Ja kanskje det hadde vært anerledels om jeg var aleine, men han har sagt flere ganger at vi hadde det så dårlig så lenge og at det var gått for langt. Ikke en ting gjorde han for å prøve Han er en flott gutt med mangen positive egenskaper, desverre har han ikke den viktigste som er å kunne snakke, men jeg mener det går an å jobbe med seg selv og bli bedre i et minste.

Skulle ønske jeg kunne latt vær å savne han og tenke på at vi skulle vært sammen. Jeg klarer ikke tanken på at noen andre skal ha han så ferdig er jeg nok ikke, men det tar nok tid. Jeg vet at vi ikke kunne vært sammen sånn som det var, men samvittigheten for at vi ikke gjorde nok sliter jeg mye med. Det er så vondt, trist og jeg er redd jeg alltid kommer til å angre, men gjort er gjort så jeg må stå for det og komme meg videre.

Jeg har gitt han mangen sjangser og han har ikke grepet noen.

Jeg føler meg heldig som har funnet en så flott fyr, han forguder meg og ungene og vil oss kun det beste og jeg vet at han alltid kommer til å gjøre det. Vi har hatt mangen samtaler i helga og grått mye, men jeg klarer ikke å gi slipp på han heller. Jeg har sagt at jeg trenger noen dager for meg selv, selv om jeg egentlig ikke vil det så må jeg det. Merker etter hver gang vi har hatt slike samtaler, til er og mer skjønner jeg hvor mye han betyr for meg.

Jeg får tenke fremover og ikke la mitt ekteskap ødelegge for meg. Ungene har det mye bedre selv om det allitd blir litt styr så sater jeg på det savnet blekner med tiden, men angre gjør jeg for at jeg ikke klarte være meg selv og der for han, men jeg kan ikke legge all skuld på meg selv. Han var ikke snill med meg det siste året og aldri har han ville snakket med meg så det er hans valg. Jeg tror nok han har det vondt selv eller er man ikke mennesklig og han kommer til å få problemer med uansett hvilken dame han treffer når han unngår konflikter å ikke sier fra. Men jeg håper ikke at jeg har ødelagt sjangsen for at vi kunne fått det bra igjen om han innerst inne kunne tenke seg å forandre seg og jobbe for oss.

Ta vare på kjærligheten, dere ser ikke hva dere har før dere mister det <3

Du sørger over det som kunne vært kjære deg.

er i det samme selv. eks med 2 barn sammen. 11 år sammen. jeg og sørget lenge selv om fant en ny. er normalt. og du føler nok både dårlig samvittiget, sorg og savn....men husk på hvorfor det ble slutt.

Jeg synes det høres ut som du trenger en bekreftelse på at du var viktig for x-en din.
Du nevner flere ganger at hen ikke kjempet for deg, alt han ikke ville/vil gi dere en ny sjanse og prøve.
Det kan jo ta selvtilliten fra hvem som helst. Har du levd med han i 8 år og så bryr han seg ikke? Du er såret og tør ikke legge like mye i forholdet mad han nye for å skjerme deg selv mot mere vondt.
Kanskeje er bruddet for ferskt og x-en for såret enda, til at han orker og snakke om det?
Eller kanskje er han helt ferdig?
Hvis dere har slitt lenge før det plutselig ble slutt, har han kanskje vært ferdig en stund?

Bare kaster ut noen tanker jeg fikk da jeg leste innleggene dine.

Hvordan samarbeider dere om barna da? Dere må jo kommunisere ift dem. Hvis du presser han for mye på at dere må snakke, at han må snakke med deg, gjør du det nok bare værre for deg selv i lengden

Opprinnelig postet av Uregistrert

Jeg synes det høres ut som du trenger en bekreftelse på at du var viktig for x-en din.
Du nevner flere ganger at hen ikke kjempet for deg, alt han ikke ville/vil gi dere en ny sjanse og prøve.
Det kan jo ta selvtilliten fra hvem som helst. Har du levd med han i 8 år og så bryr han seg ikke? Du er såret og tør ikke legge like mye i forholdet mad han nye for å skjerme deg selv mot mere vondt.
Kanskeje er bruddet for ferskt og x-en for såret enda, til at han orker og snakke om det?
Eller kanskje er han helt ferdig?
Hvis dere har slitt lenge før det plutselig ble slutt, har han kanskje vært ferdig en stund?

Bare kaster ut noen tanker jeg fikk da jeg leste innleggene dine.

Hvordan samarbeider dere om barna da? Dere må jo kommunisere ift dem. Hvis du presser han for mye på at dere må snakke, at han må snakke med deg, gjør du det nok bare værre for deg selv i lengden

Takk for svar allesammen.

Du har kanskje rett i det du skriver. Vi hadde slitt lenge, men han sa til meg 1 mnd før han flyttet at han elsket meg og at han ville for alt i verden at det skulle være oss. Jeg har nok fått reaksjonen først nå etter holdt masken utad i flere år. Jeg kan ikke for at jeg savner han, skulle gjort alt for at vi kunne finne tilbake og det var nok ikke det lureste at jeg fant en ny så tidligt. Jeg har sendt et par meld med han idag. Vi samarbeider helt greit ovenfor ungene. Han vil ha minimalt med kontakt med meg. Det er jeg som tar intiativ til kommunikasjon, sender han bilder av ungene og forteller hva de har gjort på og hvordan det går. Jeg må selv ta kontakt om jeg lurer på noe. Han vil nok ha minst mulig med meg å gjøre. Jeg har prøvd å sakkt det til han, hvor tirst jeg synst dette er og at vi er nødt til å ha en greit tone å samarbeide, seps siden vi har ungene annenhver uke. Savnet etter ungene er enormt den uka jeg ikke har de, trodde det skulle bil bedre med tiden, men det blir bare verre.

Han sier igjen at det aldri blir oss og at nå har jeg funnet meg en kjempe mann og at han håper jeg har det fint. Jeg sier til han at han nye vet om mine føleser og tanker om han og at jeg vil virkelig at vi skal gi det en sjangse og at jeg ikke skjønner at han vil det. Det hadde vært det beste for oss alle og jeg vet at vi kunne visket bort det vonde og starte på blanke ark om vi vlle begge to. Han svarte aldri på dette. Jeg sa til han at jeg føler han vil stenge døra for godt, men det hadde ikke noe med det å gjøre sa han, men at det aldri blir oss. Jeg skulle ønske det var pålagt å ha rådgiving før og både etter et brudd at vi brukte spetrasjontiden til å finne ut og i de minste lære oss å snakke pga samarbeidet mellom ungene.

Jeg føler meg utakknemlig over for han nye, han vet ikke hva godt han skal gjøre. Han viser meg sider jeg aldri trodde det fantes i en mann, men innerst inne vil jeg ha eksen tilbake, de gjør så vondt. Jeg har bedt om tid, men samtidigt klarer jeg ikke gi helt slipp på han. Selv om det er kanskje det jeg burde. kanskje eksen trenger tid, kanskje han ikke har fått tid til å tenke eller savne meg og spes nå som han vet at jeg har en ny. Nei det er ikke godt å vite og det er ikke normalt å flytte fra hverandre uten å si et eneste ord.

Opprinnelig postet av Uregistrert

Takk for svar allesammen.

Du har kanskje rett i det du skriver. Vi hadde slitt lenge, men han sa til meg 1 mnd før han flyttet at han elsket meg og at han ville for alt i verden at det skulle være oss. Jeg har nok fått reaksjonen først nå etter holdt masken utad i flere år. Jeg kan ikke for at jeg savner han, skulle gjort alt for at vi kunne finne tilbake og det var nok ikke det lureste at jeg fant en ny så tidligt. Jeg har sendt et par meld med han idag. Vi samarbeider helt greit ovenfor ungene. Han vil ha minimalt med kontakt med meg. Det er jeg som tar intiativ til kommunikasjon, sender han bilder av ungene og forteller hva de har gjort på og hvordan det går. Jeg må selv ta kontakt om jeg lurer på noe. Han vil nok ha minst mulig med meg å gjøre. Jeg har prøvd å sakkt det til han, hvor tirst jeg synst dette er og at vi er nødt til å ha en greit tone å samarbeide, seps siden vi har ungene annenhver uke. Savnet etter ungene er enormt den uka jeg ikke har de, trodde det skulle bil bedre med tiden, men det blir bare verre.

Han sier igjen at det aldri blir oss og at nå har jeg funnet meg en kjempe mann og at han håper jeg har det fint. Jeg sier til han at han nye vet om mine føleser og tanker om han og at jeg vil virkelig at vi skal gi det en sjangse og at jeg ikke skjønner at han vil det. Det hadde vært det beste for oss alle og jeg vet at vi kunne visket bort det vonde og starte på blanke ark om vi vlle begge to. Han svarte aldri på dette. Jeg sa til han at jeg føler han vil stenge døra for godt, men det hadde ikke noe med det å gjøre sa han, men at det aldri blir oss. Jeg skulle ønske det var pålagt å ha rådgiving før og både etter et brudd at vi brukte spetrasjontiden til å finne ut og i de minste lære oss å snakke pga samarbeidet mellom ungene.

Jeg føler meg utakknemlig over for han nye, han vet ikke hva godt han skal gjøre. Han viser meg sider jeg aldri trodde det fantes i en mann, men innerst inne vil jeg ha eksen tilbake, de gjør så vondt. Jeg har bedt om tid, men samtidigt klarer jeg ikke gi helt slipp på han. Selv om det er kanskje det jeg burde. kanskje eksen trenger tid, kanskje han ikke har fått tid til å tenke eller savne meg og spes nå som han vet at jeg har en ny. Nei det er ikke godt å vite og det er ikke normalt å flytte fra hverandre uten å si et eneste ord.

Vet du..........dette kjenner jeg meg veldig godt igjen i.

Ikke forhast deg nå. Mulig det du savner er tiden som var og i tillegg en stor posjon såret stolthet. Min kjæreste og jeg hadde det som dere (vel og merke uten barn) - ikke et bra forhold og jeg trivdes ikke. Og da det ble slutt og jeg ble kjent med en som virkelig passet meg på alle måter mistet jeg helt hode. Ville ha eksen tilbake for envher pris. Gjorde so deg- sendte sms med liknende spørsmål som deg. Omsider ,etter 1 år, ble vi sammen igjen. Og det jeg hadde fortrengt som årsak til at forholdet ikke fungerte kom tilbake for fullt. Så satt vi der (og nå med barn) Vi passer i grunnen ikke. Og drømmemannen jeg kunne fått kastet jeg på båten for min daværende eks. Jeg var rett og slett blind i øyeblikket. Hadde jeg summet meg litt burde jeg lyttet til magefølelsen min om at min mann og jeg egentlig ikke passer så godt sammen. Drømmemannen som jeg ble kjent med hadde nok vært mer den rette for meg.

Så mine råd til deg er å la tiden gå litt. Tenk deg om. Om du og din eks blir sammen igjen er dere kanskje tilbake til der dere var og der du ikke vil være. HVa med han du har nå ??? Føles ikke det mer rett om du kjenner godt etter. Vær ærlig med deg selv !

Opprinnelig postet av Uregistrert

Vet du..........dette kjenner jeg meg veldig godt igjen i.

Ikke forhast deg nå. Mulig det du savner er tiden som var og i tillegg en stor posjon såret stolthet. Min kjæreste og jeg hadde det som dere (vel og merke uten barn) - ikke et bra forhold og jeg trivdes ikke. Og da det ble slutt og jeg ble kjent med en som virkelig passet meg på alle måter mistet jeg helt hode. Ville ha eksen tilbake for envher pris. Gjorde so deg- sendte sms med liknende spørsmål som deg. Omsider ,etter 1 år, ble vi sammen igjen. Og det jeg hadde fortrengt som årsak til at forholdet ikke fungerte kom tilbake for fullt. Så satt vi der (og nå med barn) Vi passer i grunnen ikke. Og drømmemannen jeg kunne fått kastet jeg på båten for min daværende eks. Jeg var rett og slett blind i øyeblikket. Hadde jeg summet meg litt burde jeg lyttet til magefølelsen min om at min mann og jeg egentlig ikke passer så godt sammen. Drømmemannen som jeg ble kjent med hadde nok vært mer den rette for meg.

Så mine råd til deg er å la tiden gå litt. Tenk deg om. Om du og din eks blir sammen igjen er dere kanskje tilbake til der dere var og der du ikke vil være. HVa med han du har nå ??? Føles ikke det mer rett om du kjenner godt etter. Vær ærlig med deg selv !

Vet du at den siste dagane har jeg akkurat tenkt det samme som deg. Vi hadde nok aldri klart å få det så godt som jeg og kjæresten min har det så lenge han ikke blir bedre på å snakke, noe som jeg ikke tror skjer. Vi kunne nok hatt det bra og helt greit om jeg godtok det, men det hadde vel havnet tilbake til de dårlige dagene. Får man må kunne snakke sammen. Jeg har vært på nippet til å avslutte med han nye, men det er noe inni meg som sier at det er feil og vi passer så utrolig bra sammen. Nei det er kanskje ikke riktig tidspungt og jeg burde vært aleine en god stund, men noen ganger treffer man noen som man klaffer så bra med og da kan jeg ikke kaste bort sjangsen. Jeg har bedt om litt tid innimellom og han er tolmodig og vil være der for meg i sorgprosessen. Det er nok mest vondt pga at jeg må være borte fra ungene en hel uke og når eksen helst vil unngå meg er det veldig vanskelig. Jeg savner nok at vi var sammen alle 5 og han har jo vært min i 8 år, men det er vel den vanen som man savner og man har mye sammen etter så mangen år. Men når jeg tenker meg om så var det aldri perfekt, vi passer nok ikke sammen. Da hadde han villet hatt hjelp og vi hadde komt oss gjennom det.

Som han nye sier. Ekte kjærlighet tåler alt og han mener at vår kjærlighet bare blir sterke av denne situasjonen. Han vil meg og ungene kun det beste og sier at jeg alltid skal ha det perfekt og magefølesen min sier at han kommer alltid til å være sånn. Nå har jeg kjennt han i 6 mnd og har enda ikke funnet en feil med han. Han viser masse føleser, sett han gråte mer en mannen jeg var gift med, synst de sier sitt.

Nei jeg får ta tiden til hjelp så blekner nok savnet og sorgen at vi ikke fikk det til og må fokusere på at ungene kommer til å få en trygg og kjærlig fremtid.

Tusen takk for flott tilbakemelding.