Må bare ha ut litt frustrasjon...

Jeg skriver det har, så har jeg hvertfall fått det litt ut på måte... Saken er den at jeg er så forferdlig lei meg for tida... Det er masse som skjer i livet mitt nå, og masse positive ting, men jeg går rundt med en følelse av å bare ville skrike ut så høyt jeg kan. Klarer ikke å sette fingern på om jeg er sinna, deprimert, lei, eller bare rett og slett veldig sliten.

Jeg hater meg selv for tiden. Syns aldri jeg har vært så stygg som jeg er nå. Jeg har alltid vært kjent for å være "pen", men nå kan jeg ikke fordra meg selv. Hvertfall ikke håret. Vurderer å klippe meg, men jeg vil ikke gjøre det uten å vite om det er fordi jeg trenger forandring eller vil markere forandring...

Mannen min er veldig glad i meg, og han syns jeg er veldig pen og flott. Jeg elsker mannen min vanvittig høyt. Men noen ganger er alt jeg hører "hvorfor har du ikke gjort sånn?" "hvorfor gjør du det på den måten, og ikke denne?" " Hvorfor må jeg gjøre alt?" "kan du ikke lære deg å høre etter?" osv....
I sånne perioder som nå er hodet mitt så fullt at jeg lett kan misforstå eller unngå å høre ting uten at jeg vil det. Som regel går det over på få dager, men det er hardt når det står på, både for meg og mannen min.

Jeg hadde gledet meg så veldig til i dag. Nå har dattera mi begynt i barnehagen på 100% og da skulle jeg ta med sønnen min på småbarnstreff. Jeg har ingen venner, og føler det er på tide å få noen før jeg blir inkompetent til å føre en normal samtale. Da jeg ankom der det skulle være, var det ingen der. Hun som "har det" var ikke det, og det var ingenting som tydet på at det skulle være heller... Da fikk jeg bare gå hjem da. Og føle meg ensom.

Jeg pleier ikke være som jeg er nå, dette har bare vært de siste dagene. Helt siden jeg fikk vite at jeg bare har under en mnd igjen av permisjonen. Egentlig skulle jeg vært hjemme til 1 november men pga av feilinfo fra TK, har alt bare gått til helvete. Å stå der på TK med en liten baby på magen og få vite at man må tilbake i den jobben man HATER om under en mnd.... Jeg ville heller skåret av meg begge beina!

Jeg er under utredning for diverse plager og det er stor sjans for at jeg blir sykemeldt etter permisjonen, men jeg vil jo ikke være sykemeldt. Man blir så vanvittig låst... Jeg vil... Jeg vil... Jeg vil slutte i jobben min, jeg vil søke midler til å starte opp bedriften min på en ordentlig måte, jeg vil gå på småbarnstreff og bli kjent med snille andre damer som også er hjemme, jeg vil klippe håret mitt, se frisk og fin ut og mest av alt vil jeg være hjemme med sønnen min ett år til. Jeg vil være den kvinnen og konen mannen min fortjener, og den mammaen barna mine fortjener. Ingen av dem klager slik det er nå, så hvorfor føler jeg at jeg ikke duger til NOE????