Min kjære gutt har hatt et HELVETE på skolen!!!

[IMAK]

Min kjæreste Kristoffer har hatt et helvete siste året!! Jeg må få det ut, og velger derfor å skrive om det her. Vi ble helt tatt på sengen da vi oppdaget hva han har gått igjennom ... trodde ikke så tøff mobbing var noe som eksisterte i 1. klasse!!! Skriver derfor og forteller om det her, så hvis andre her inne har barn som skal begynne i 1. klasse - kan de kanskje være mer forberedt enn meg. Dette er et langt innlegg ... har prøvd å korte inn så godt jeg kan.

Han begynte i 1. klasse august 2005. Han var da 5 1/2 år. Han hadde gruet seg litt til å begynne, men falt rimelig fort til ro etter noen uker. Ut på høsten begynte han og forandre seg hjemme. Han begynte å bli ukonsentrert og hørte ikke etter når vi snakket med ham. Dette tiltok hen i mot nyttår. Vi prøvde å spørre ham om det var noe, men han sa alltid at det var ok. Han fortalte aldri noe fra skolen, sa som regel "husker ikke" eller "det har ikke skjedd noe i dag".

Vi fikk fra november tilbakemeldinger fra skolen på at han hadde vært innblandet i en del krangler og erting av andre medelever. Dette tok vi alltid opp med ham. Forklarte ham at det var strengt forbudt å erte andre, og at dette var noe vi forventet å aldri høre igjen. Han hadde aldri noen kommentarer til dette. Det bare gjentok seg. Lærerne definerte ham som "ukonsentrert og utfordrende atferd i form av at han ikke gjør som han får beskjed om". Jeg spurte dem flere ganger om det kunne være tilfelle at han hadde vært utsatt for noe, men det sa skolen at de hadde observert i så fall.

I slutten av januar skulle han dusje hjemme en kveld. Jeg så plutselig at han hadde et kraftigt mørkerødt merke som gikk fra like over lysken, og helt opp til brystvorten. Jeg ble helt forskrekket, og spurte ham hva dette var. Først sa han at han ikke husket, men når han så at jeg ikke ga meg begynte han og gråte og sa at jeg ikke måtte si noe på skolen. Jeg lovet ham verken det ene eller andre, og ringte skolen neste morgen for å høre om de visste noe. Det hadde ikke vært observert noe som helst, og de ante ikke hva det kunne være. "Han har sikkert bare dunket seg litt under lek" - var svaret jeg fikk. Han kom hjem fra skolen senere, og jeg så utover dagen at han hadde smerter. Jeg tok ham på legevakten, hvor det ble konstantert brist i ribbein. Da presset vi ham ganske hardt, og til slutt sprakk han; han fortalte at det var noen som pleide å true ham til å enten erte andre eller at han ikke skulle gjøre som lærerne sa. Hvis han nektet pleide han å bli lagt i bakken. Så ble han holdt fast av en eller to, og så var det en som satt på ham (på brystet). Han ble også truet med juling. Det var helt forferdelig!!! Å se sin lille gutt sitte og si "mamma - du sa jeg ikke måtte erte andre - men jeg vil ikke bli mobbet selv, og orker ikke bli slått mer". Min mann som ellers ikke pleier å gråte, gråt seg sammen med meg gjennom den natten. Det har vært mange tårer siden ...

Neste dag slo jeg full alarm på skolen. Jeg forlangte at han skulle kunne føle seg trygg, og de lovet å sette inn ekstra ressurser.

Vi var så naiv at vi trodde at det var trygt nå, inntil han kom hjem med kroppen full av blåmerker igjen noen uker senere. Ny runde med skolen, som lovet at det ikke kom til å skje noe som helst med ham mer nå. Dette sa vi til ham. Jeg sa "Kristoffer - nå er det trygt. Nå kommer lærerne til å passe på deg. Nå kommer ingen til å gjøre deg noe vondt mer".

Like før vinterferien kom han hjem en dag. Jeg spurte om det hadde vært ok på skolen, og fikk de vanlige unnvikende svarene. Utover ettermiddagen så jeg at han satt og holdt seg veldig på høyre kinn. Jeg prøvde å spørre om det var noe, men han sa at det ikke var noe. Jeg syntes jeg kunne se at han var rød, og tok hånden hans vekk med makt. Han var illrød på kinnet. Da brøt han sammen og fortalte; han hadde blitt truet (han hadde ikke sett noen lærere han kunne gå til - de som skulle følge veldig med), og sprang ned i noen busker for å gjemme seg. Der hadde en fulgt etter ham, og kom bakfra. Han fikk stukket en pinn inn i øret, og da han snudde seg hadde medeleven slått ham hardt på kinnet med knyttet neve. Jeg raste som en ilsint okse, samtidig som jeg gråt bittert inni meg - så naiv jeg har vært!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!! Jeg kjørte rett ned på legevakten. Han kom til øre-nese-hals-spesialist, som så "tydelige sår innover øregangen, etter en skarp gjenstand. + kraftig sår på trommehinnen", men HELDIGVIS var trommehinnen ikke punktert. Kristoffer lå nå og gråt og gråt, han var helt hysterisk - og hylte at han aldri ville på skolen igjen. Og så kom hans nådestøt; "dere sa det ikke kom til å skje noe mer igjen, men det gjorde det. Dere løy for meg. Jeg skulle aldri sagt noe, det har jo bare blitt verre nå!" Dagen etter tok min mann ut sykemelding for å kunne være hjemme med Kristoffer. Jeg ringte og raste på skolen. De var "heeeeelt overrasket - kunne iiiiiikke forstååååå at det var muuuuuulig at noe sånt kunne skje. De som trodde de hadde så god kontroll". Jeg avsluttet samtalen med at nå måtte vi ha ham hjemme en stund, pga at han ikke turde gå på skolen. Spurte dem også anklagende om de kanskje nå forsto hvorfor han var ukonsentrert og ikke gjorde som de ville (.... dette er helt normale symptomer på langvarig mobbing). Senere på dagen ringte de og tilbø fastvakt, for at Kristoffer skulle vite at noen fulgte med på ham hele tiden. Vi brukte lang tid på å overtale ham til å prøve dette (hvis han var for lenge vekke, kunne vi jo risikert at han ikke klarte å prøve igjen). Vi var så naiv at vi trodde at dette måtte kunne hjelpe. Han trodde også at det kom til å være trygt nå.

Enden på historien er at skolen drev og sendte en bok hjem til oss, med rapport fra dagens hendelser. Der var de veldig fokusert på om han fulgte med, og var en lydig gutt. Noen uker senere - mens han fremdeles hadde fastvakt - kom han hjem med ny brist i ribbeinet. Vi tok ham da ut av skolen, og fikk flyttet ham til en annen skole. Dette var like før sommerferien. Jeg kan ikke si til ham at "på denne skolen blir det bra" - men det er jo lov til å håpe. Rektoren på den nye skolen har tatt dette veldig alvorlig, og det er tydelig at de følger godt med på ham. Vi har kontakt med PPT og ressurshelsestasjonen nå, hvor jeg og min mann skal gå og få veiledning på hvordan vi skal klare å holde ut i vanskelige situasjoner (Kristoffer har som en følge av dette blitt litt hyperaktiv, og sliter med konsentrasjonen. Han klarer/tørr ikke å vise følelser, som feks hvis han slår seg så står han og smiler og så gjemmer han seg vekk for å gråte i det skjulte) - og hvordan vi kan hjelpe ham til å bli trygg og gjenvinne sin selvtillit.

det var deilig å få det ut .... beklager at det ble så langt. Forstår godt hvis ikke mange leser dette. Jeg kommer til å skrive hans historie i avisen (anonymt), sånn at andre foreldre kanskje kan være litt mer obs enn det vi var.

Nå angrer jeg bittert på at vi ikke flyttet skole før. Men vi var så dum og naiv at vi valgte å stole på skolen, når de sa at det hadde kontrollen igjen ... gang på gang ...

Håper av hele mitt hjerte at Kristoffer kommer seg gjennom dette - med all den støtten vi kan gi ham - og at han som voksen ikke sitter med varige mén .... Dette tror jeg nok aldri at jeg kommer til å klare å tilgi meg selv!

[zeppelin]

For en sterk historie. Sitter med tårer i øynene og føler så med deg. Får så lyst å filleriste barn som gjør slike ting (slå, true etc) med andre......

Syns virkelig du har gjort så godt du har kunnet, og nå får jo gutten din hjelp. Du må klare å tilgi deg selv, man gjør jo så godt man kan!

En stor fra meg

Uff, jeg føler sånn med dere

Det verste når jeg leste det, var at slik svarte min sønn og i lengre perioder i fjor høst: "Jeg husker ikke" og "Ingenting". I tillegg til at han ble sett på som vanskelig i klassen.

Nå hadde riktignok skolen en tiltaksplan, og jobbet aktivt mot mobbing - etter at det hadde skjedd selvmord som følge av det, så jeg håpet jo at de ville ta tak i evt. problemer.

Løsningen på min sønns problemer, var ifølge skolen, å sende meg på "oppdragelseskurs" - siden de ikke taklet han....Men det nektet jeg.

Jeg tok han for meg en kveld, og vi snakket lenge, det kom ikke frem antydninger om mobbing, så etter å ha lest din historie, så håper jeg virkelig ikke det har skjedd heller.

Mobbing er det verste som finnes, unger er utspekulerte, både i måte å utføre det på, og å skjule det, og jeg synes faktisk at du bør sette ting på dagsordenen ved å skrive innlegg i avisa. Helst burde du jo undertegnet med fullt navn, men da er jo gjennkjennelsesmuligheten stor, og det er jo litt dumt med tanke på at han skal starte på ny skole med blanke ark.

Det skal forøvrig min sønn og, og allerede etter 3 dager på sfo, ser det bedre ut enn i fjor, han husker hva han har gjort, det sitter unger og venter på at han skal komme, han er stille og rolig, og har enda ikke hatt noen utblåsninger.

Håper virkelig sønnen din vil trives på den nye skolen!

[IMAK]

Opprinnelig postet av Hufsetufsa

Det verste når jeg leste det, var at slik svarte min sønn og i lengre perioder i fjor høst: "Jeg husker ikke" og "Ingenting". I tillegg til at han ble sett på som vanskelig i klassen.

Nå hadde riktignok skolen en tiltaksplan, og jobbet aktivt mot mobbing - etter at det hadde skjedd selvmord som følge av det, så jeg håpet jo at de ville ta tak i evt. problemer.

Løsningen på min sønns problemer, var ifølge skolen, å sende meg på "oppdragelseskurs" - siden de ikke taklet han....Men det nektet jeg.

... det er sikkert ikke noe med din sønn ... men jeg kjente meg skremmende igjen! Vi ble også anbefalt å gå på ressurshelsestasjonen for å "lære å mestre vårt barn". Vi var der faktisk en gang, men hun vi snakket med sa at det ikke nytter å gjøre noe med hans atferd, før man er 100% sikker på at han er helt trygg. Nå går vi der (henvist fra helsesøster) på et helt annet grunnlag, nettopp for å klare å trygge ham til å få selvtillitt igjen.

Tusen takk til dere alle sammen for nydelige tilbakemeldinger!!!!!

Opprinnelig postet av IMAK

... det er sikkert ikke noe med din sønn ... men jeg kjente meg skremmende igjen! Vi ble også anbefalt å gå på ressurshelsestasjonen for å "lære å mestre vårt barn". Vi var der faktisk en gang, men hun vi snakket med sa at det ikke nytter å gjøre noe med hans atferd, før man er 100% sikker på at han er helt trygg. Nå går vi der (henvist fra helsesøster) på et helt annet grunnlag, nettopp for å klare å trygge ham til å få selvtillitt igjen.

Tusen takk til dere alle sammen for nydelige tilbakemeldinger!!!!!

Ble dere anbefalt å gå på ressurshelsestasjonen for å " lære å mestre vårt barn" ?????

Det er jo snakk om helt normale reaksjoner for ett barn som blir mobbet!

Hva med å anbefale dem å gå på ett kurs i etikk, problemløsning-jobbe med egne holdninger og empatisk utvikling?

Jeg GRØSSER over at det ennå finnes slike UKOMPETENTE, IKKEVITENDE såkalte "PEDAGOGER" der ute.

Forferdelig!!! Kan nesten ikke tro at det går ann å oppføre seg sånn mot andre barn på skolen. Bor selv i Sandnes, og lurer fælt på hvilken skole det var som oppførte seg så uansvarlig ihht din lille gutt. Forstår ikke at de ikke kunne gripe inn og gjøre noe for å forhindre/stoppe fysisk mishandling og mobbing. Håper alt skal gå mye bedre på den nye skolen og sender deg og din lille gutt mange

[@llimaC]

å nå jeg fikk jeg vondt i magen nå


stakkars stakkars gutten din.. håper det går bra med han.


barn kan være vikelig stygge med hverandre, men såå grusomt??


masse

gjett om jeg ikke hadde tatt ut sykemelding og listet meg etter dem fra avstand for å ta de på fersken.Etter det hadde jeg funnet foreldrene til disse mobberene og snakket med dem.Har gjort det med min søster og det har funket faktisk..


LYKKE TIL

Opprinnelig postet av zeppelin

For en sterk historie. Sitter med tårer i øynene og føler så med deg. Får så lyst å filleriste barn som gjør slike ting (slå, true etc) med andre......

Syns virkelig du har gjort så godt du har kunnet, og nå får jo gutten din hjelp. Du må klare å tilgi deg selv, man gjør jo så godt man kan!

En stor fra meg

Signerer Zeppelin!

Veldig sterk historie, har tårer i øynene her jeg sitter.
Håper virklig at K vil trives godt i den nye skolen!

[Teofelia]

Å, guri. Nå sitter jeg her og gråter.

Jeg har ingen gode råd å bidra med, utover å applaudere at dere har byttet skole. Jeg ville bare gi deg/dere min dypeste medfølelse og sympati. Denne historien gjorde virkelig inntrykk på meg.

Jeg krysser fingrene for at Kristoffer får det bedre på denne skolen og at ting bedrer seg nå.