Gruer meg litt til imorgen..
8 år er gått siden jeg mistet min lille gutt. Var nær 19 uker på vei.
Blir litt trist hvert år jeg - spesielt på den dagen da han ble født og døde.
Kommer aldri til å glemme de redselsfulle dagene alene på kvinnklinikken i Trondheim. Langt fra familie og venner...
Legene sa at han ikke ville overleve fødselen, og de ville ikke erkjenne at hjertet hans slo da han ble født - men jeg kjente det. Han fikk diagnosen alobar holoprosencephalon - alvorlig kromosom feil som medfører dårlig/ manglende utviklet hjerne. Denne diagnosen er betegnet som ikke forenlig med liv. Jeg var aldri i tvil om alvorlighetsgraden av denne diagnosen..
"Lille engelen min... savner deg veldig. Klarte nesten ikke se deg gjennom tåreflommen da du lå i fanget mitt, men jeg så verdens vakreste guttebaby.
Sov søtt lille skatt - glemmer deg aldri"
februar 04 og 
oktober 07
sept 01 
feb 04 og 
feb 07
)
Linjærmodus
