Dere som har mistet etter uke 13.

[mariflyfly]

Har dere i ettertid fått flere barn?
Hvor lenge ventet dere før dere prøvde på nytt?
Mistet dere flere ganger?

Var dere redd for å miste i neste graviditet?
Var det noen forskjell på om dere fikk samme kjønn igjen eller motsatt?

Nå er det snart 1 år siden min MA i uke 16. Og vi har bestemt at vi ikke skal prøve igjen...Har tre barn og det holder jo egentlig rikelig. Alle tre er gutter så jeg savner jo sårt en jente!

Men for hver dag som går savner jeg den lille jenten vår som ikke fikk leve, mer og mer.
Og får mer og mer lyst til å prøve igjen....
Men jeg er livredd at jeg skal miste igjen, noe jeg vet at jeg ikke ville takle......

Hverdagen med tre barn er jo ganske travel, og fire barn er jo en ganske stor forskjell, og en del ting må endres...trenger større bil, ungene må dele rom, flere og større utgifter...

Så tenker jeg: er det værdt det, vil savnet gi seg eller bli bedret av den grunn at jeg får ett barn til?

Vil det bli det samme også om det blir nok en gutt, da det var jenten jeg mistet?

Eller skal jeg bare jobbe med å bearbeide sorgen, og håpe det blir bedre etterhvert?

[Electronica]

Jeg vil bare gi en liten støtte.

Jeg tror nok savnet ditt vil være der hele tiden, fordi dere har et barn for lite, selv om dere skulle få barn nr.4. At det var en jente dere mistet, var jo en tilfeldighet, og kunne jo vært en gutt også. Skulle dere velge å nr.4, så må dere i alle fall ha jobbet med hvilke forventninger dere har, og og kanskje forsøke å forutse hvilke følelsesmessige utfordringer dere vil stå over. Et nytt barn vil nok ikke ta fra deg følelsen av å ha mistet noe, men i seg selv være en glede og en gave på sine egne premisser. Det bør uavhengig av kjønn, bli sett på som en positivt forøkelse av familien.

Håper dere finner ut av dette.

[Inagh]

Vi mistet lille Vår rett før uke 24. i juni 2001.

Vi valgte da å vente et års tid før vi begynte å forsøke og få et barn til.
Vi ville vente til den verste sorgen hadde lagt seg,
og vi ville vente til vi var virkelig klare til å ta i mot et nytt barn for den han/hun var,
og ikke som en slags erstatning for Vår, om du forstår meg...

Jeg var livredd under hele svangerskapet med Storebror.
Heldigvis fikk jeg kjempeoppfølging på sykehuset -
jeg var hos lege/jordmor en gang i uken fra uke 23 - og jeg fikk UL hver 14 dag.

Da jeg gikk gravid med Lillebror slappet jeg mer av.
Jeg hadde stadig tilbudet om ekstra oppfølging -
og to ganger ringte jeg og ba om å få komme på ekstra kontroll/UL.
Det var aldri nei å få - og jeg ble møtt med full forståelse.
Ellers valgte jeg å følge de vanlige kontrollene denne gangen.

Jeg har faktisk opplevd at savnet etter Vår har tatt seg litt opp i det siste -
antakelig fordi hun ville vært fem år nå om hun hadde fått leve.
Jeg tenker mye på hvordan hun ville ha vært, hva hun hadde likt og slik.

Jeg tror nok det har litt med at jeg har to gutter nå også.
Når jeg shopper guttetøy, så ser jeg med vemod på kjoler og stæsj...

Men jeg forsøker å tenke litt kynisk for å holde motet oppe -
hadde vi ikke mistet Vår - så hadde vi ikke hatt de to fine guttene våre i dag...
En fæl tanke egentlig... men det stemmer jo...

Jeg er glad jeg har guttene mine - jeg elsker dem over alt på jord...
Jeg er lei fordi vi mistet Vår...

Jeg skulle vel egentlig ønske jeg kunne hatt i pose og sekk...

Lykke til med valgene dere må ta videre!

Sorgen vil nok aldri bli helt borte - men den blekner og blir med vemod...
og man lærer seg å leve med den på et vis.

[Sander's mamma]

Nå er ikke dette akkurat svar på spørsmålet ditt men.

Etter å ha lest innlegget ditt sitter jeg med et inntrykk av sorgen din på en måte er dobbel.
Sorg for det lille barnet du mistet og sorg fordi det var den lille jenta du ønsket deg.
Og at du av den grunn bør tenke deg om en gang til, men tanke på om det er et barn til du ønsker deg eller om det "bare" er ønsket om en liten jente som driver deg.
Men her kan jeg selvfølgelig ha skammelig feil.

Selv har jeg hatt en SA i uke 16.
Da var det ikke aktuelt for oss å prøve på nytt, for mellomste var 9 mnd da det skjedde.
Et par år senere ble jg gravid med minsten. Klart tankene var i hodet mitt, men ikke i nevneverdig grad. Men det kan nok til en viss gad skyldes andre ting som kunne være mye alvorligere.
(jeg var ikke klar over at jeg var gravid før i uke 8 og hadde tatt endel medisiner som jeg ikke viste om var så bra for den lille)

[Mathias sin mamma]

Jeg mistet i uke 17, men da var det ikke aktuellt å prøve igjen. Det var langt ifra et planlagt svangerskap, og jeg var midt oppi en skilsmisse osv. (dette var nesten 10 år siden, altså). Det var tøft når det skjedde og tiden etterpå, men akkurat da var det så mye som var vanskelig. eg var heller ikke klar over at jeg var gravid før jeg var 15 uker på vei, så jeg rakk ikke mer enn å venne meg til tanken. Jeg har liksom ikke helt de følelsene av å ha et barn for lite på samme måte som mange andre har.
Der VAR fælt da, men alikevel..

Siden har jo jeg og Mathiaspappaen fått Mathias og venter nr. 2 nå.
Jeg har tenkt litt på det når disse svangerskapene har kommet til rundt uke 17, men det har ikke vært noe jeg har bekymret meg veldig for. Til det har omstendighetene vært for ulike

[mariflyfly]

Opprinnelig postet av Sander's mamma

Nå er ikke dette akkurat svar på spørsmålet ditt men.

Etter å ha lest innlegget ditt sitter jeg med et inntrykk av sorgen din på en måte er dobbel.
Sorg for det lille barnet du mistet og sorg fordi det var den lille jenta du ønsket deg.
Og at du av den grunn bør tenke deg om en gang til, men tanke på om det er et barn til du ønsker deg eller om det "bare" er ønsket om en liten jente som driver deg.
Men her kan jeg selvfølgelig ha skammelig feil.

Tror nok du har litt rett der, for jeg tviler litt selv...

Det er nok mye savnet av en jente som er det værste. Selvsagt er guttene mine høyt elsket og jeg ville ikke vært dem foruten, men en liten tulle å dille med kunne jeg godt tenke meg,ja.

Men vet jo at det er jo ingen garantier på at det blir en jente neste gang.... Så må nok innrømme at jeg er nok litt "egoistisk" og litt redd også på å prøve da jeg egentlig ikke ønsker meg en gutt til .

Så det er nok som du sier, det er ikke barnet jeg savner, men jenten!

Så har vel egentlig bestemt meg på å la saken ligge, jeg har nok med mine tre gutter. Så får jeg heller sjemme ut alle venners og familiens jenter.

Har gitt bort alle babyklærene jeg hadde for å hjelpe meg selv med avgjørelsen....

( Men kommer det ett barn til, samme hvilket kjønn, er det alltids velkommen! )

[Snøhvit]

Jeg hadde en MA i uke 17, det var en grusom opplevelse! I uke 16 var jeg hos legen som da ikke fant hjertelyd, han mente det var bare å vente....1 uke senere uten å ane fare, var vi på ultralyd sammen med vår første datter som da var 5 år, det var ikke liv..
Grusomt..Jeg husker den dagen som om det var i dag. Jeg ble sendt hjem, kjørte 20 min fra sykehuset iom at min samboer og jeg kjørte hver sin bil til sykehuset. Husker ingenting fra den turen! Neste dag kom vi tilbake og da, ja.....
Vi var fast bestemt på at vi ville ha ett barn til, vi prøvde i 2 år, men ble bare skuffet, endelig var jeg gravid og nå har vi 3 flotte barn.. Uansett tenker jeg ofte på den lille som nå ville vært 5 år snart.
Var liv redd hele graviditeten gjennom, var så redd for at det skulle skje igjen...!

[Thyresse]

Babyen vår døde da den var 15 uker gammel. Dette ble oppdaget på den ordinære UL'en. Vi ventet til jeg hadde fått menstruasjonen tilbake og så prøvde vi å bli gravide igjen. Lille I kom etter seks prøveperioder og er vår solstråle. Jeg var redd halve svangerskapet, men da hun ga livstegn fra seg daglig, kunne jeg senke skuldrene og slappe av.

Sorgen er bearbeidet og jeg personlig føler at det var en mening det som skjedde. Livet har lært oss noe om verdier, medmenneskelighet og hvordan man kan takle sorgen. Så selv om lille I fyller sin storebrors plass, så fyller hun også helt sin egen.

Det er kanskje annerledes dersom man har barn fra før.

Man opplever nok dette veldig forskjellig. For min egen del har jeg nettopp mistet tvillinger i uke 13. Vi har en jente fra før, men jeg har ingen store preferanser for kjønn på evt kommende barn. Siden jeg ikke har fått mensen igjen enda, vet jeg ikke hvordan jeg føler det når kroppen blir klar. Mentalt er jeg ikke klar for noe nå. Legen min følger Rikshospitalets anbefalinger og sier at man bør helst ha 2 sykluser før man prøver igjen. Dere har jo langt flere enn det, så rent kroppslig er du sikkert fit for fight.

Når det gjelder jenten dere mistet, så tror jeg at savnet vil være der uansett, selv om det sikkert blekner med tid. Jeg håper at hvis dere velger å bli gravide en gang til at du da har kommet til konklusjonen om at du vil bli like glad for å få en gutt, selv om en jente ville vært stas. Jeg aner ikke hvor stor forskjell det blir i hverdagen hvis man øker fra tre til fire unger, men innbilder meg at dere er over den grensen allerede, siden eldstemann og kanskje nesteldsten etterhvert blir mer selvstendige.

Ønsker dere lykke til i alle fall, og håper at avgjørelsen ikke blir for vanskelig å ta.

[Jea]

Trist at du mistet!

Jeg mistet det første barnet mitt MA i uke 19. Jeg var knust og var langt nede. Kom ikke opp igjen før jeg ble gravid på nytt 9 mnd senere. Jeg var redd hele svangerskapet, men jeg kom meg ut av de mørke tankene og savnet etter den nye tilværelsen. Jeg hadde da ingen barn fra før og visste ikke helt hva jeg "savnet", jeg visste bare at ting egentlig skulle vært annerledes og at jeg ønsket meg barn. I tillegg var jeg redd for at jeg ikke kunne få barn. Etter det har jeg fått to flotte barn. Savnet etter den første er ikke så stort for jeg kjente det ikke. Jeg måtte ikke føde det og jeg fikk aldri vite kjønn eller et godt svar på hvor stor han eller hun hadde rukket å bli. MEN hele situasjonen, alt det vonde jeg opplevde og alle de vonde følelsene de er der ennå.

For deg er det jo litt annerledes på den måten at du har tre flotte barn. Jeg er enig i at det er viktig å snakke mye om forventninger til et evt nytt svangerskap. Hvis det er for å få en jente som man jo ikke har noe garanti for, så er det jo viktig å være klar over at man kan bli veldig skuffet.. samtidig kjenner jeg til følelsen av å ville prøve igjen fordi noe har blitt borte og man ønsker det tilbake...

Jeg håper dere finner ut av det.