Sier som Jessica at jeg føler ikke at jeg har så mye å deppe for (se signaturen min), men endog......Vi fikk ei frisk og fin jente september 2000. Etter noen år med studier og jobb ville vi prøve igjen. Jeg ble gravid etter 4 mnd og KJEMPEGLAD. Ei venninne skulle få omtrent samtidig, bare dager i forkjell...Så i uke 8-9 begynte jeg å blø. Jeg fikk konstatert komplett spontanabort og slapp utskrapning. Heldigvis slapp min venninne noe slikt, men det var tøft å møte henne. Jeg klart å "parkere" aborten litt bak meg. Også da beskjeden kom om at hun hadde fått en frisk og fin gutt. Helt til en kollega på jobb spurte meg om dagen var litt tung med tanke på SA`n jeg hadde og så beskjeden jeg fikk....Det var jo godt ment, men det "slo" meg midt i ansiktet....Begynte å hulke der jeg sto, heldigvis tok kollegaen rundt meg og bare holdt meg!
Bare uker etterpå hadde samme kollega en SA, noe som igjen ble tøft, men jeg valgt å være den støtten hun trengte.....Dele erfaringer.......
Også etter nye tre måneder ble jeg gravid igjen. Klarte ikke å slappe av, følte hele tiden at det var "noe".........på UL i uke 18 så de at jenta vår har ei defekt nyre
.......i ettertid har jeg skjønt at det ikke er noe krise og at det ikke blir noen forringelse av livskvaliteten. Men det har vært tøft! I og med at det blir operasjon av Lea, enten før eller etter fødsel, så får jeg ikke til å slappe av før jeg har henne i hendene! Klarer ikke å kjøpe klær til henne engang......Og nok en gang har ei annen venninne termin bare dager etter meg...
-05, 
-03, 
Linjærmodus
