Ha dere vært med på sorggrupper?

[Nuta]

I morgen starter sorgruppa mi opp på sykehuset, må si at jeg er veldig spent/nervøs.
Men jeg tror det er viktig for oss og kunne snakke med andre som går igjennom det samme.
Har dere fått tilbud om sorggrupper og synes dere det var en fin ting?
Hvordan foregår sånne sorgrupper?

[Liten]

......

[Stini]

.....

[Nellemor]

Vi har gått i sorggruppe siden september ifjor - 5 måneder etter at vi mistet vår lille datter. For oss har det vært utrolig viktig og lærerikt å være med i den gruppen og særlig det første halve året var godt for oss begge. De siste gangene har det vært mer prat om "dagligdagse" ting og da har jeg ofte tenkt at jeg foretrekker å snakke mer om de vi har mistet. Grunnen til det er at det er et av de få stedene hvor det er helt naturlig å snakke om den lille engelen vår, hvor ingen blir fryktelig lei seg elller ille berørt over vår tøffe historie - og et av de få stedene jeg fullt ut blir akseptert som mammaen hennes. Andre steder føler jeg sånn press for å komme videre i livet mitt, "være glad for de barna jeg allerede har", tenke positivt osv. Velmenende, men helt meningsløse råd for meg og mannen min.

Som hos de andre var det første møtet en presentasjon av de andre og deres, til tider beintøffe og hjerteråe historier. Etter det har vi snakket om ting som høytider, minnedager, familien rundt, søsken i sorg, dumme kommentarer fra andre, tilbake til jobb, gravplassen, å få flere barn, hvordan takle vanskelige situasjoner, osv. Vi har også tatt med bilder av barna våre og det var en sterk opplevelse.

Lederen vår har tatt et kurs om ledelse av sorgupper og mistet selv et barn for tre år siden. Vi er den første gruppen hennes og hun er egentlig ikke profesjonell, om man kan kalle det det. Men hun er dyktig og veldig nær oss følelsesmessig - fordi det ikke er lenge siden hun opplevde dette selv.

Dert som har gjort at gruppen vår har forandret seg litt de siste månedene er at alle fem parene inklusive lederen er gravide/har født nylig! Det er bare vi og et annet par som er ufrivillig barnløse som ikke er gravide! Derfor har fokuset endret seg litt og det medfører at jeg regner med at vi og noen av de andre slutter etter det neste møtet i august. Dessuten skal vi prøve på en til høsten og da tenker jeg at jeg ikke vil gå i sorggruppe da. Men det er sånn jeg føler det nå - det kan jo hende vi fortsetter.

Lykke til - det er et viktig steg videre i sorgprossesen din at du har meldt deg inn i en sorggruppe.

For oss fungerte det ikke for lite og for sent. De ansvarlige virket ikke som de hadde peiling på dette. Hele greia var flau og ekkelt. Jeg følte meg værre. Men jeg vet dette fungerer for veldig mange. Tror bare vi var uheldig med de som holdt den.

Vi hadde derimot fantastik hjelp av psykolog. Sykehuset her henviste til familievernkontoret. Psykologen hjalp oss til å forstå hverandres reaksjon og ikke minst til å tørre å kjenne på følelser og å skynde oss langsomt. Han har også fulgt oss i dette svangerskapet og det har vært spesielt viktig da jeg var plaget av rare drømmer osv. Kan ikke få fullrost dette nok!!!

[LuckyGirl]

Hei

Vi har også vært i sorggruppe på SIR. Vi møttes hver tirsdag i 5 uker, deretter ønsket alle kontakt etterpå, så da har vi utvekslet telefonnr. og adresser. Dette har gitt meg og samboeren utrolig mye. Det var, som de andre her sier, ganske tøft de første gangene, men etterhvert vi lærte hverandre og kjenne, så føltes det godt å kunne være sammen med andre mennesker som deler felles skjebner. Vi ler og vi gråter i sammen. Og det er så godt, fordi alle vet hvilken sorg vi bærer på. Vi har mange ganger de samme opplevelser og følelser rundt det, og det er veldig godt å kunne dele dette sammen med dem. Tre av oss parene er nå på ny prøveperiode, og ingenting hadde vel vært bedre om vi hadde klart det på omtrent samme tid...er ikke så lett det da. Men det hadde vært så godt å ha hverandre, vi som vet hvor tøft neste svangerskap kommer til å bli.

Lykke til.

Klem fra meg

[Delfinus]

Har tenkt på deg idag, hvordan gikk det i sorggruppen???

[Nuta]

Nå er vi vel tilbake fra sorggruppa, så hyggelig at du tenkte på meg Gazelle

Jeg synes det var knalltøft!!
Historiene var veldig forskjellig fra vår, de tre andre parene hadde alle barn som var født fra uke 20 og oppover.
Men gud så godt det er og få ut føleleser og kunne prate om det.

Sånn i hverdagen blir det ikke til at vi prater så mye om hvordan vi føler det, jeg kjenner at det var godt og få "tømt" seg litt i dag.
Vi på gruppa gikk veldig godt overens og det er jo også viktig!

Godt og prate om Odin og følelsene rund det uten og føle at du "bryr" noen med det. Og at de andre er omtrent der du er i sorgen.
Jeg setter utrolig pris på og kunne snakke med vennene mine, men de kan aldri helt sette seg inn i hvordan vi har det.

Så nå ser jeg frem til neste møte i august

[Hope]

Når vi mistet vår sønn, var vi midt opp i en traumatisk periode med tvillingsøsteren hans. Denne traumatiske perioden varte i godt 4,5 måneder, og det passet liksom aldri å gå i sorggruppe, siden vi holdt på å miste lillejenta så mange ganger. Snakket med presten på SiR om dette, og han var enig om at det hadde vært feil å ha vært med pga. de alvorlige komplikasjonene lillejenta vår fikk samtidig.

Men jeg angrer litt på at vi ikke ble med i en slik gruppe. Jeg grått nesten hele tiden hver eneste dag, både om lillejenta og om englegutten vår ... mens mannen min dro på jobb og klarte å tenke på andre ting. Det ble mange ensomme måneder uten at jeg hadde noen å snakke med som forsto hvordan jeg hadde det.
Jeg leste nettopp innlegget om paret som var med i en sorggruppe men som nettopp mistet den andre tvillingen også. SÅ BRA at de ble med i en sorggruppe og at de nå får støtte fra de andre i gruppen, når de trenger det mest.

Jeg for min del har savnet det å kunne snakke med andre, "face to face", både om det å ha mistet et barn og om hva fremtiden vil bringe. Men nå er det vel for sent. Denne websiden ble på en måte min sorggruppe.

Lykke til videre alle sammen.

[nre]

Jeg fikk veldig bra oppfølging av barneavdelingen på sykehuset, siden Helene så ofte var pasient der. Hadde samtale med støttesykepleieren hennes, og ei annen person fra en institusjon vi hadde mye med å gkøre. I førsten var jeg der hver uke, så annen hver uke, så en gang i mnd... og til slutt ca hver 3. mnd i ca to år. da ble jeg "kastet" ut... Ville ikke slutte i grunnen, for jeg hadde veldig godt av disse timene! Men de mente at jeg var "kurert"... Etter ca 1 år (etter at Helene døde) begynte jeg i en sorggruppe her som heter "Vi som har et barn for lite". Gikk der en gang i mnd ca i et halvt år. Da ga jeg meg. Følte ikke at det ga meg noe i det hele tatt... Er enig at sorg er sorg.. men kjente meg ikke igjen i noen av de andre. Jeg var den eneste som hadde mistet et barn som hadde levd lenger enn 1 uke... Var ingen å sammenligne meg med, på en måte. Jeg var den eneste som var alene, de andre var par.. Alle var endel eldre enn meg, og de hadde alle andre barn... Så jeg sluttet å gå fordi det ikke ga meg noe. Vi snakket ikke noe særlig om soren heller, mer om dagligdagse ting... Ble på en måte en syklubb...
Nå er det 3 1/2¨år siden Helene døde, og jeg kjenner at jeg savner samtalene på sykehuset! Nå i denne graviditeten har jeg heldigvis fått oppfølging av jordmor-psykolog på sykehuset! Det har vært godt å få prate om det igjen, for det blir jo aldri borte, selv om man slutter å prate om det... Godt å få gråte ut om sorgen, og få beskjed om at det er helt greit, selv om det er lenge siden hun døde, og vi endelig vil få en ny baby i huset... Ikke mange forstår at det fortsatt gjør vondt, og kommer til å gjøre vondt resten av livet...
Mulig at sorggruppe hadde hatt en bedre virkning på meg, hvis det hadde vært andre personer med, som jeg kunne identifisere meg med... vet ikke...

Nre