Han kunne vært 1 år imorgen...

[Christine 23]

Sitter her og tenker og savner lille gutten vår så sårt.

10.08.04 skulle termindagen min være og imorgen skulle lille gutten vår blitt 1 år.
Desverre ble han revet brått bort fra oss.

Tårene melder seg, og jeg tenker på han hver dag.

Kjære gutten min:
Jeg savner deg sånn!!!

Livet er så altfor urettferdig

[Delfinus]

Så utrolig trist og meningsløst.

[LadyBee]

Gratulerer med dagen i morgen.

Det er kanskje ikke en dag dere feirer, men det er likevel en viktig merkedato. En dag for den stille oppdagelsen av at vi faktisk er sterke nok til å klare oss uten englebarna i armene våre, så lenge de er i hjertene våre.

Og en dag for å minnes den altfor korte tiden dere fikk sammen.

Fortell oss om ham? Om det første ul-bildet? Om ansiktet hans? Om følelsen av å bli mor?

[AnneK27]

Gratulerer med dagen som ksulle vært i morgen. så utrolig trist og uforståelig.

[Sannemor]

Vet ikke helt hva jeg skal si.. Håper du kommer deg igjennom dagen i morgen.

[_Kine]

Gratulerer med dagen
trist å høre at det gikk galt
det gjør meg vondt

[karna]

Kjære Christine23!

Gratulerer så masse med 1 år`s dagen i morgen.

Livet er så ufattelig meningsløst, men jeg håper at du klarer å få en fin dag i morgen alikevel. Har dere noen planer for dagen? Kanskje dere skal ut og pynte graven til gutten deres.

Varme tanker og klemmer fra tøflus.

[Christine 23]

Opprinnelig postet av LadyBee

Gratulerer med dagen i morgen.

Det er kanskje ikke en dag dere feirer, men det er likevel en viktig merkedato. En dag for den stille oppdagelsen av at vi faktisk er sterke nok til å klare oss uten englebarna i armene våre, så lenge de er i hjertene våre.

Og en dag for å minnes den altfor korte tiden dere fikk sammen.

Fortell oss om ham? Om det første ul-bildet? Om ansiktet hans? Om følelsen av å bli mor?

jeg kan godt fortelle selv om tårene triller nedover kinnet mitt, dette er virkelig vondt.

Gutten vår ble bare 20 uker gammel.
Da jeg var 13 uker på vei kjente jeg det første livsteg fra han, og sparkingen fortsatte radig omtrent hver dag.
Tenkte jo at dette ville bli en livlig baby siden det var så liv i han, og allerede i uke 16 kunne min mann kjenne sparkene hans utenpå magen min.
Legekontrollene var helt flotte og en tåre trillet nedover mitt kinn da jeg for første gang hørte hjertelyden.
Så utrolig nydelig lyd!!!!!
Det vekket for alvor all morsfølelse.
5 mars 08.30 var den store dagen for UL, og jeg kommer aldri til å glemme den dagen.
Satt nervøse og ventet på å få komme inn og vi hadde på forhånd bestemt oss for å vite kjønnet.
Fikk ei koselig UL lege og hun tegnet og forklarte og viste oss veldig tydelig at det var en liten gutt vi ventet..han skrævet over skjermen..hehe..
Så slo lynet ned som fra klar himmel.
Legen sa at hun kunne se at ikke alt var som det skulle være.
Hun kalte inn en lege til, og sammen fant de ut at gutten vår hadde en hjertefeil, men mer enn det ville de ikke si.
Jeg ble så dårlig der jeg lå. følte som jeg skulle besvime og tårene rant!
Da jeg kom hjem satt min mann og jeg oss ned på internett og lette i det vide og det brede om hjertefeil på fostre, men ble bare mer skremt av alt som stod der.
10 mars hadde vi time på riksen, og møtte en hjertespesialist, en overlege og en student.
I halvannen time lå jeg rett ut på benken og hørte om hva som var feil med gutten vår.
Min mann satt ved siden av meg og tørket tårene mine, og holdt meg hardt i hånda.
Legene sa vi skulle gå ut og få oss litt frisk luft så de kunne diskutere legeterminologi sammen.
Ute knakk jeg helt sammen, jeg hylte og gråt og banna og var helt utafor, skjønte ikke hvorfor livet skulle være så urettferdig.
Kom inn til legen igjen og der ble vi fortalt at gutten vår hadde et syndrom som heter HVHS (hypoplastisk venstre hjertefeil)
Kan lese om det her hvis dere vil:

http://barnemix.no/Helse/hvhs.php

Vi fikk 3 valg på Riksen.

1: føde gutten vår og la han gå igjennom 3 operasjoner første leveår med stor døds prosent.
2: føde han og ta han med hjem for å dø
3: avbryte svangerskapet

Jeg spør meg selv: hvordan kan noen gi foreldrene et slikt valg???

Vi valgte å avbryte svangerskapet siden vi begge mente det ville være det beste.

16 mars var vi inne på sykehuset og jeg fikk abortpille.
Når jeg holdt den i hånda og jeg svalget den følte jeg meg som en morder.
Jeg visste at gutten vår ville dø av den pilla, og jeg hadde så vondt inni meg.

18 mars ble vi lagt inn på Drammen og jeg fikk 2 stikkpiller opp i skjeden som skulle sette igang fødselen.
Fødselen var lang, hele 22 timer lå jeg der, og jeg hadde da fått i meg 11 piller og 3 pethidinsprøyter.
Fødselen var full av gråt, banning, smerte og tanker.
Riene var vonde, men mannen min var utrolig flink!!!!!!
19 mars 2004 klokken 06.30 ble Simen Alexander født.
Jeg klarte ikke se han, hvordan mor er jeg som ikke klarte å se min sønn???

Men jeg visste han var død, og jeg ville ikke ha det døde ansiktet hans som et brennende bilde på netthinna mi.
Jeg vil heller huske det ene UL bilde hvor han lå og sugde på totten og "smilte" (drakk vel mest fostervann)
Og jeg husker godt sparkene hans!!!!Det er gode minner jeg har fra den tiden.

Det å bli mor er en helt spesiell følelse, men desverre har det ikke klaffet for oss enda og vi har nå prøvd i 2 år tilsammen. har hatt to SA etter fødselen.

Jeg håper bare at jeg kan få gi lille Simen en lillebror/søster en dag.

Dagen imorgen blir veldig rolig, men preget med masse tanker!!!!!!

[LadyBee]

Så flott at han var aktiv og lett å bli kjent med allerede fra uke 13! Det gir litt flere gode minner... Og så godt du beskriver ul-bildene er det tydelig at det var riktig for deg å huske ham slik. Tror ikke det er noen som kan dømme deg for at du valgte å ikke se ham etter at han var død. Har du ul-bildet på veggen?

Mine tårer triller for Simen Alexander og deg. Jeg mistet en datter samme dag som fødselen din startet, to dager etter termin, og klarer nesten altfor godt å leve meg inn i din fortelling. Kaoset av smerte, sorg og urettferdig men like ekte skyldfølelse er fortsatt en vond knute inni meg. Du sier at du følte deg som en morder da du svelget abortpillen, og jeg hulker av medfølelse og et slags raseri over verdens urettferdighet. For uansett hvor dårlig en slik sammenligning stemmer, er det vel en følelse som sitter igjen i deg. Og hvordan noen kan gi foreldrene ansvaret for en så vanskelig avgjørelse forstår jeg ikke, det måtte i så fall være ved å stole på at ingen andre enn foreldrene kan ta den utelukkende med kjærlighet til barnet sitt i tankene.

Håper du får en fin dag, med fred til tankene dine.

[Christine 23]

Opprinnelig postet av LadyBee

Har du ul-bildet på veggen?

Akkurat nå så har vi lagt UL bildene i en bankboks hvor de blir trygt oppbevart til vi kjøper eget hus.
Da skal jeg ramme dem inn.