Jeg har flere ganger vært inne her og jeg føler så med dere som har mistet et barn. Min opplevelse er liten i forhold til det dere har opplevd, men det er rart med det, jeg glemmer ikke de to vi mistet. De var tross alt i våre liv og i min kropp.
Vi hadde to flott barn på 3 og 5 år da vi fant ut at vi skulle prøve på å få tredjemann. Vi har alltid følt at 3 barn var riktig for oss. Jeg var 4 uker på vei og fant ut at jeg var gravid. Når jeg var i 8. uke begynte jeg å blø. Etter å ha ligget i to dager kom aborten. Jeg måtte inn til utskraping på sykehuset.
Et halvt år etterpå var jeg gravid igjen. Min beste venninne var gravid og skulle ha 3 måneder før meg. Vi var begge lykkelige og nøt graviditeten. Min bror skulle bli far for første gang og hans samboer hadde termin samtidig med meg. Utrolig at det skulle falle sammen slik. Siden jeg hadde vært gjennom en spontanabort før fikk jeg UL i uke 11. Da så jeg en nydelig liten baby med armer, ben og et hjerte som slo. Jeg var så utrolig lykkelig. Endelig skulle vi få nr. 3. I uke 15 begynte jeg å blø og da jeg nesten var i uke 16 aborterte jeg igjen. Jeg glemmer aldri det ploppet i doen. Mange ganger skulle jeg ønske jeg hadde en liten grav å gå til, men kanskje det er like greit at jeg ikke har det.
I flere år etter den siste spontanaborten minnet min venninnes datter og min brors sønn meg mye om den jeg hadde mistet. Det var vondt og vanskelig, men jeg skjulte det godt. Jeg tror ikke så mange rundt meg forsto hvordan jeg hadde det. Jeg hadde jo to friske barn, men for meg hadde jeg to for lite også.
Så etter noen år turte vi ta en siste sjans på at jeg skulle bli gravid. Mannen min og jeg ble enig om at dette var siste forsøk. Jeg ble gravid og svangerskapet startet med blødninger i uke 6 og uke 10. Etter mang en fortvilelse viste det seg at babyen var i fin form. Morkaka lå for lavt og derfor blødde jeg. Dette ordnet seg etterhvert ved at morkaka vokste med livmoren oppover. Ikke før jeg var 20 uker på vei turte jeg tillate meg å glede meg over magen. Før det ville jeg helst ikke at noen skulle si noe om min graviditet. Jeg orket ikke å bli skuffet en gang til. Sommeren 2000 kom solstrålen inn i vårt liv. Hun er alltid i godt humør og har virkelig blitt en gledesspreder i livet for oss alle. Sammen med sine to storesøsken såklart. Mange ganger lurer jeg på om vår Gud sendte oss henne for å kaste lys inn i vår tilværelse.
Da hun var tre år fikk jeg brystkreft (som jeg har nevnt tidligere i NM) da var det godt å ha en flott liten gledesspreder på 3 år som ikke skjønte så mye annet enn at mamma var syk og mistet håret og puppen. Verre var det for de to eldste barna våre, men det er en annen historie.....
Det var godt å få skrevet dette. Det som er godt nå er at sorgen over de vi mistet har kommet i bakgrunnen og livet har gått videre. Når det først skulle være så galt så var det bra det skjedde såpass tidlig, selv om det var vondt. Hvordan det er å miste et barn sent i svangerskapet og ikke minst senere i livet det kan jeg bare prøve å forestille meg. Mine motganger har iallefall lært meg at vi har mer styrke i oss enn vi aner. Heldigvis.
Vil sende mange klemmer til dere alle her inne. Håper dere klarer å gå videre i livet
Alle har sin historie - og sorg kan en ikke konkurrere i. 
Små solstråler kan løfte humøret opp på et utrolig nivå på dårlige dager....
får jeg ikke fram.....
En bøller ikke med en mamma!! 
Niike 28. Mars 2005 
Elliot 16. Juli 2007! 
-05, 
-03, 
klem klem og
28.07.08
Linjærmodus
