Jeg blir sannsynligvis engle tante

[muffin]

Uff, så vondt å komme inn hit. Jeg blir sannsynligvis engle tante, og har derfor hodet fullt av spørsmål.

Min søster har fått dårlige nyheter, ul viste mange tegn på en alvorlig kromosonfeil, ikke forenlig med liv. Hun er nå 20 uker, og venter på den endelige bekreftelsen på fostervannsprøven. De velger å avslutte svangerskapet skulle legenes mistanke vise seg å stemme.

Hun har fått beskjed om at hun må føde babyen, og dette synes jeg høres så forferdelig brutalt ut. Så grusomt det må være å føde et barn som enten dør under eller rett etter fødselen. Jeg kan ikke helt forestille meg smerten, og lurer veldig på om det virkelig er vanlig å måtte gå igjennom en fødsel i uke 20? Vet dere i tilfelle hvorfor?

[Pelle]

Uff, så leit.

Å føde barnet gjør det hele mer virkelig, og det er viktig for sorgen og for å komme seg videre.

Selv hadde jeg mye rare følelser etter veldig akutt keisersnitt, der jeg ikke så barnet på to døgn etterpå, han var fraktet bort til annet sykehus da jeg våknet. Ikke var jeg klar for barn mentalt (var jo mange uker igjen), ikke husker jeg det ble tatt ut og ikke var det noe barn der da jeg våknet. Ganske bisarr opplevelse, som har satt dype spor mht tilknytning.

Vil tro mye av det samme gjelder når babyen er død. De vet nok hva de driver med på sykehuset mht at man bør føde barnet, det er jeg sikker på. Man får imidlertid alt som finnes av smertestillende, for det er jo ingen fare for at det skal gå over til barnet.

[Effie]

Uff, det må være utrolig tøft for søsteren din, og det preger selvfølgelig dere andre i familien også

Jeg fødte min lille englegutt i 17. uke, og man sier at man skal komme fortere over sorgen da. Vel, jeg kommer nok aldri over sorgen over å ha mistet lillemann - men jeg er utrolig takknemlig for at jeg fikk føde han og se han. Man får et nærmere forhold til sorgen, om du skjønner hva jeg mener..

[Junimor]

Jeg måtte også føde vanlig da jeg mistet i MA i uke 17.
Når fosteret er over 12 uker i sv.skapsuker, må man som regel det.
Grunnen er at det beste for moren (både fysisk og psykisk) å gjennomgå en vanlig fødsel.

Jeg fikk panikk da jeg forsto at jeg måtte føde, men i ettertid er jeg VELDIG glad for at jeg fikk oppleve den lille, men dyrebare stunden sammen med lille englejenten min.

Veldig leit å lese om søsteren din...
Sender en varm til dere begge to.

[Mariposamamma]

Så trist å høre om tantebarnet ditt Muffin.. Det er like vondt hver gang et barn ikke kan fortsette livet her hos oss..

Etter svangerskapets uke 12, så er det i de fleste tilfeller ikke mulig å utføre abort i narkose. Da må fosteret fødes. Ved dødfødsler så vil de at mor skal føde barnet, det er det beste for mor både fysisk og psykisk.

Det høres brutalt ut, og det er jo på mange måter det. Men det som mange har vanskelig for å forestille seg, det er at det også er vakkert. Vakkert på verdens mest grusomme måte, for det er så meningsløst at et barn dør. Samtidig så er fødselen tidspunktet da en får møte sin lille, selv om det ikke ble som man trodde.

Jeg har selv født et dødt barn. Vår lille, store Johanna. Og selv om hun var død, så er jeg uendelig takknemlig for at jeg fødte henne. Og fødselen "hennes" var like fin som lillesøsters fødsel, men helt annerledes selvsagt..på alle mulige måter.

Jeg har ikke så mange råd å komme med, annet enn at de får forsøke å bruke tiden godt..ta vare på tiden..og de altfor få minnene..

Jeg tenner et lys for tantebarnet ditt muffin..og sender dere alle en

[Jannis]

Først og fremst, mine tanker går til søstra di, men også til hele familien. A føde et barn som er dødt eller man vet kommer til å dø raskt høres helt umenneskelig ut, men når man får ting litt på avstand så er det likevel det rette å gjøre.

Englegutten vår døde i magen min i uke 24. Han fikk navlestrengen rundt halsen. Dette ble oppdaget på en fredag, da jeg ringte sykehuset og ønsket en ekstra ul på lite bevegelse den dagen. Vi kom inn til ul, og det ble konstantert at han var død. Jeg gikk faktisk rett i gulvet da av sjokk da jeg reiste meg opp fra ul-benken. Vi avtalte med legene at vi skulle møte på sykehuset søndag morgen for å sette i gang fødselen. I utgangspunktet synes jeg det hørtes helt forferdelig ut å måtte gå med englebror i magen i 2 dager før fødselen ble satt i gang. Disse dagene var grusomme, og jeg grudde meg hinsides til søndag morgen og fødsel. Jeg fikk føde på gyn. avd, da jeg NEKTET å føde på fødeavdelingen. Jeg ønsket IKKE å verken se eller høre andre nyfødte, levende barn. Fødselen ble satt i gang, 3 timer og 45 minutter etter første modningspille, ble nydelige englebror født. Han var helt perfekt, så nydelig og fredfull. Han så rett og slett ut som han sov. Vi fikk holde han, ta bilder og kose med han så lenge vi ville.
For å gjøre en lang historie kort: der og da virket det fryktelig å måtte føde han, men nå som det er godt snart 4 år, vi har fått sorgen litt mer på avstand, den er der fortsatt, men ikke like sterk. Livet må gå videre uansett, men han vil alltid ha en spesiell plass i familien vår, og bildet av han henger på familieveggen vår sammen med bilder av søskenene hans. Det er en selvfølge for oss. Han er en del av familien.
For å oppsummere her: i ettertid er jeg veldig glad for at jeg måtte vente 2 dager før fødselen ble satt i gang og at jeg måtte føde han. Det er en viktig del av sorgprosessen, når sorgen skal bearbeides og livet må leves videre. Dette er hvertfall min erfaring.

Håper dere fikk noe ut av å lese innlegget mitt, at det kan klargjøre og hjelpe søstra di gjennom det verste hun noensinne må gjennomgå.

[Mamma til go'guttene]

Det var trist å lese om tantebarnet ditt Muffin.
Selv har jeg opplevd dødfdsel 10 dager før terming og måtte føde under normal vaginal fødsel!
Det hørtes vedlig brutalt ut der og da men i ettertid føler jeg også det var det eneste riktige.

Opprinnelig postet av Pelle

Å føde barnet gjør det hele mer virkelig, og det er viktig for sorgen og for å komme seg videre.

Signerer. Det er tøft, men det er jo et barn, ikke en ting som bare kan "fjernes" og glemmes. Det hjelper jo mer man må forholde seg til det, tror jeg. Og fødselen blir også et minnne man kan ta med seg videre.

Vær der for dem. Gi dem praktisk hjelp og støtte. Snakk med dem. Hjelp dem til å sette ord på hva babyen betyr for dem og å fortelle om minner. Vær tålmodig. Sorg tar laaaang tid.

[Berta]

Det er en viktig del av prosessen å gå gjennom en fødsel selv om barnet er dødt eller vil komme til å dø. Det kan høres brutalt ut, men det er faktisk en mening med det. Flere tenker at det er brutalt å bli tvunget til å føde i den situasjonen, men de fleste sier etterpå at det hadde en mening for dem.
Det er sjelden det blir gjort keisersnitt på døde barn eller barn som vil komme til å dø rett etter fødselen.

[minni]

Hei Muffin.
Det er nok sant at din søster må føde barnet. hun har kanskje allerede gjort det? Jeg fikk samme valg da vi ventet første barnet vårt. Det ble født i uke 21. Mye morfin og flere modningspiller.
Jeg tror jeg også fødte på gynekologisk avdeling, med akuratt slike detaljer husker jeg ikke.. Vi ble anbefalt å se barnet og ta farvel. Det gjorde vi på rommet.