Kjære dere som har mistet - jeg trenger gode råd! - NybaktMamma

Sue · 13-09-2005, 08:19

Min gode venninnes barn døde i magen hennes i går - nærmere 30 uker på vei. De har lenge visst at det har vært små sjanser for at hun skulle overleve, men de sluttet likevel aldri å håpe! Den lille jenta måtte til slutt gi slipp på livet... De skal på sykehuset og sette igang fødselen i dag.

"Problemet" er at jeg er høygravid - 2 dager på overtid i dag. Og dette har på en måte vært mitt mareritt - at vi føder til samme tid, men med forskjellig utfall... Min venninne er veldig sterk og jeg vet at hun gleder seg på våre vegne, men dette må være umenneskelig tøft!

Klarer dere som har mistet å sette dere inn i situasjonen og komme med noen gode råd til hvordan jeg skal komme dem i møte etter fødselen? Eller har du liknende erfaringer og kan hjelpe meg? Jeg vil veldig gjerne være der for dem, men hva skal jeg gjøre?

Vimsen · 13-09-2005, 08:29

HUff dette er så fælt. Denne jenta er i min barselklubb på SM.

til deg.

Happiness · 13-09-2005, 08:39

Jeg leste en artikkel om to gravide venninner som opplevde dette i Foreldre og Barn i sommer. Juni eller juli-nummeret tror jeg.

LilleRosin · 13-09-2005, 08:49

jeg har aldri mistet et barn, og kjenner ingen som har mistet et barn. men jeg har opplevd andre tap, og har venninner som har fått barn med store skader.

min erfaring er - det aller aller verste man kan gjøre er å gjøre ingen ting. ikke vær redd for å ta kontakt. ikke vær redd for å fortelle hvor usikker du er og hvor vanskelig du synes dette er. men tilby deg å være der for henne. vær den som tar initiativ - ikke vent på at hun skal gjøre det, for det orker hun ikke. ikke på lenge. om du kan, hjelp henne med praktiske gjøremål.

og når det gjelder ditt eget barn... folk reagerer jo forskjellig, men barnet ditt vil aldri være en erstatning for lille selma. det er ikke ditt barn hun vil ha, det er sitt eget. jeg vet ikke jeg, men du får bare si du synes det er tungt, og så får hun si hvordan hun opplever situasjonen.

lykke til!

vannmann · 13-09-2005, 11:28

Skjønner godt at dette er vankelig og jeg vil bare signere på de rådene som kom fra Lille Rosin.

Selv mistet jeg min lille etter 30 uker. Og det er akkurat så grusomt som det høres ut som * 10000........
Men det er jo like mange sorgreaksjoner som det er personer, og her er det viktig å vise forståelse for at det ikke finnes noen fasit.

Tror at det viktigste du kan gjøre er å ta kontakt, ta initiativet og dersom din venninne ønsker det så hold ditt eget barn borte fra henne. Si fra om at du er usikker, ikke bli fornærmet dersom hun ikke ønsker å se ditt barn. ikke forvent noe av henne, og la henne bruke den tiden hun trenger. Hjelp henne med praktiske ting, og vis interesse for hennes barn, dra gjerne på sykehuset og se det, ta bilder av barnet og lag en liten album til henne. Du må jo selvfølgelig spørre om det er i orden. Men her må jeg bare si at i ettertid så hadde jeg ønsket at noen gjorde det for meg. At noen hjalp meg med å skape noen minner den lille tiden vi hadde i lag. minner som kunne hjelpe meg på veien videre tilbake til livet. Selv var jeg i sjokk alle de dagene jeg fikk sammen med min sønn og var ikke i stand til mye. En englemamma er også stolt over sitt barn og vil på samme måte som alle andre nybakte mammaer vise frem sitt lille vidunder.

Selv opplevde jeg det som grusomt tungt å møte andre spebarn, spesielt i begynnelsen. Det hadde ingen ting med at jeg var missunnelig, men jeg skulle bare så inderlig gjerne hatt mitt lille barn, og synet av andre nyfødte ble for vanskelig fordi det da ble så synlig hva jeg ikke fikk.

Tårene renner for din venninne for jeg kjenner så alt for godt hvilken grusom tid hun skal gjennom. Jeg har fremdeles mine stunder selv om Lillebjørn døde i nov. 2002. Å miste et barn er en sorg som er så stor at en aldri vil komme over det, det handler om å lære seg å leve med det.

"Små føtter setter dype spor"

Sitat:

Opprinnelig postet av Nellevis

Min gode venninnes barn døde i magen hennes i går - nærmere 30 uker på vei. De har lenge visst at det har vært små sjanser for at hun skulle overleve, men de sluttet likevel aldri å håpe! Den lille jenta måtte til slutt gi slipp på livet... De skal på sykehuset og sette igang fødselen i dag.

"Problemet" er at jeg er høygravid - 2 dager på overtid i dag. Og dette har på en måte vært mitt mareritt - at vi føder til samme tid, men med forskjellig utfall... Min venninne er veldig sterk og jeg vet at hun gleder seg på våre vegne, men dette må være umenneskelig tøft!

Klarer dere som har mistet å sette dere inn i situasjonen og komme med noen gode råd til hvordan jeg skal komme dem i møte etter fødselen? Eller har du liknende erfaringer og kan hjelpe meg? Jeg vil veldig gjerne være der for dem, men hva skal jeg gjøre?

Villrose · 13-09-2005, 19:25

Jeg mistet barnet mitt halvveis i svangerskapet....men skilte fint mellom andres nyfødte og mitt tap. Jeg savnet gutten min, ikke andres barn.... var ikke misunnelig eller sjalu på andres bebier...jeg greide å glede meg over andres barn, holde i osv...

Men det var min opplevelse...

Jannis · 13-09-2005, 20:51

Sitat:

Opprinnelig postet av Cunniva

Jeg mistet barnet mitt halvveis i svangerskapet....men skilte fint mellom andres nyfødte og mitt tap. Jeg savnet gutten min, ikke andres barn.... var ikke misunnelig eller sjalu på andres bebier...jeg greide å glede meg over andres barn, holde i osv...

Men det var min opplevelse...

Signerer her jeg.
De første månedene etter jeg mistet min lille gutt, hade jeg litt problemer med andre gravide, i tiden rundt gutten min skulle ha blitt født, var det fem arbeidskollegaer som fikk barn. Det var sårt, de kom på jobb og viste frem babyene sine, mens gutten min var på gravstedet. Etter en stund klarte jeg å omgås andre gravide/småbarnsmødre uten problemer, for det var MIN gutt jeg ville ha, ikke noen andres.

maritmix · 18-09-2005, 13:19

Sitter her med tårer i øynene, for det minner så sårt om min egen situasjon. Dog likevel så forskjellig. Jeg mista i SA for 6.5 mnd siden - da var jeg "bare" 2 mnd på vei. Samtidig var en venninne / bekjent gravid. Terminene våre var med en ukes mellomrom. For henne ble det tøft av flere grunner; hun ble ekstra redd for sitt ufødte barn, samtidig som hun fryktet at det skulle bli vanskellig for meg å treffe henne. Og klart, de første gangene var det tøft. Men vi snakket mye sammen, hun BRØD seg om meg og ga meg klemmer. Og dèt gjorde godt selv om jeg ikke var flink nok til å uttrykke det. Men pga denne omtanken, var også hun en av de første som fikk vite det da jeg ble gravid igjen (er nå ca 4 mnd på vei).
Så mitt råd er; SNAKK, VÆR DER OG BRY DEG selv om det kanskje virker som om hun trekker seg! Gi henne tid! Klems.

~lenamor~ · 24-09-2005, 20:58

Sitat:

Opprinnelig postet av Jannis

De første månedene etter jeg mistet min lille gutt, hade jeg litt problemer med andre gravide, i tiden rundt gutten min skulle ha blitt født, var det fem arbeidskollegaer som fikk barn. Det var sårt, de kom på jobb og viste frem babyene sine, mens gutten min var på gravstedet. Etter en stund klarte jeg å omgås andre gravide/småbarnsmødre uten problemer, for det var MIN gutt jeg ville ha, ikke noen andres.

Jeg signerer denne. Det var omtrent det samme for meg da jeg mistet min lille gutt i uke 19 i svangerskapet, i januar 2003. Tror kanskje det hadde vært tøft å holde en nyfødt baby kort etter? Eller kanskje det hadde vært fint? Spør henne! Alle er forskjellig, men vis at du bryr deg, og tenker på henne!

29-09-2005, 18:33

Jeg håper dere har klart dere bra selv om dere fikk to forskjellige utfall. Jeg ser at du nå har fått lille nurket ditt, men vil si at det er jo godt tenkt av deg og vil ta hensyn til din venninde midt oppe i det hele også da.