Min venninne mistet tvillingene sine..
Hun spurte om jeg ville være med til grava dems.
(det ville jeg)
Der åpnet hun seg litt,snakket om følelser osv.
Jeg var litt forsiktig med spr, men lyttet, ga klem og en skulder.
Hun spurte om jeg ville se bilder.
Jeg så og fortalte hvor nydelige guttene hennes er.
Jeg kondolerte og prøvde å gjøre mitt beste.
(hun har i ettertid takket meg, for det var ikke mange som ville se bilder eller graven, hun er jo som alle andre fryktelig stolt, bare for henne er det vanskelig,siden guttene ikke er her hos henne fysisk)