Jeg vet at din søster har det helt grusomt akkurat nå. Snakk masse med henne, det hjelper at folk rundt henne bryr seg. Selv om det er tungt for henne å snakke om hva som nettopp har forandret livet og drømmene hennes totalt, hjelper det.
Jeg snakket mye med min jordmor, hun var der for meg og støttet meg i alle mine vonde tanker, og hun var helt klar på hva det ville si å senabortere, at ikke bare livet inni magen dør, men det gjorde på en måte fremtiden også. Fremtiden som inneholdt dette lille barnet...
Håper hun har mye støtte rundt seg nå, det trenger hun. Jeg hadde en gutt på litt over 2 år ved min tyngste MA hvor jeg måtte føde, og han var også en stor bidragsyter til at jeg kom meg opp av den jæ....ige grøfta igjen. Har din søster barn fra før? Hils og si at jeg føler enormt med henne
Glemte å skrive: Vi fikk utdelt en brosjyre på sykehuset da jeg fødte den bittelille engelen om samtalegrupper etter å ha mistet et barn, men ut fra brosjyren følte jeg det som at det gjalt de som mister sitt barn etter fullgått svangerskap og i løpet av barneårene. Jeg ville nok følt meg utenfor der, men det kan jo være noe for din søster.
Ellers fikk jeg masse trøst her, på SM og på SG - av mange som "kjenner" meg. Det føltes utrolig godt, og det er fortsatt noen som tenker på meg, og iallefall vet hvem jeg er og vet alt om hvordan jeg har kjempet for og igjennom graviditetene mine. Englesiden er også fin, også mener jeg at jeg meldte meg inn i
www.barnetsomikkeble.no hvor jeg også fikk masse trøst.
Så - TRØST hjelper. STILLHET hjelper ikke.
Noen som vet om det finnes samtalegrupper i etterkant?
Krepsen og 
+ lille Engelgutt f/d 1. mars 2006 
Linjærmodus
