Håper dere bærer med meg jenter, har egentlig ikke blitt "ferdig" med det som skjedde... håper det ikke gjør noe at jeg deler dette med dere her inne.
Vi var ivrige prøvere, og nyttårsaften ble det klaff. 4 uker sener og de to blå lyste mot meg, vi var i ekstase!!! Ting gikk helt greit, var småkvalm hele tiden som i de to foregående svangerskapene, utrolig trøtt og bekkenet var allerede begynt og murre... men var alikevel happy, vi skulle jo ha nummer 3
Var hos legen og tok alle nødvendige blodprøver og GU,alt virket bra. Termin satt til 29 Sept-03. Samme dagen kom ei god venninne på besøk og annonserte at hun var gravid, vi ble helt i hundre,skulle gå gravid samtidig
. På toppen av det hele fant vi ut at hun hadde termin SAMME dag som meg,hvor stor er tjangsen? Hehe.
Fikk time til UL for å se at alt var bra, jeg og gubben kjørte forventnignsfullt til legen. Kom inn la meg på benken etter en samtale med legen, får gelen på magen og ser på skjermen....ingen bevegelser eller noe, ingenting liv. den lille prikken der skulle vært mye større... jeg syns hele verden raste sammen. Husker ikke hva legen sa, men gubben fortalte seinere på dagen at jeg kulle på sykehuset etter helgen (dette var en torsdag tror jeg) til utskraping. Jeg knakk helt sammen. Gubben skulle jo reise ut i nordsjøen på mandagen, så det betydde at jeg måtte være aleine samme natten som jeg kom fra sykehuset
Den helgen var helt jæ...g, grein hele dagen, prøvde å skjule det for barna sin del. Fortalte til eldstemann at nurket var blitt en engel,og han godtok det. Ingen soørsmål.
Så kom mandagen, møtte opp nydusjet om morgenen på føden
. Fikk veneflon og en eller annen smertestillende stikkpille. Ble kjørt opp i pre op rommet, ble gjort klar til å sette narkose, så kom det haste keisersnitt
så da ble jeg trillet ned igjen til føden og måtte vente endel timer til, var helt ødelagt...hørte på barneskrik overalt.
Endelig kom de og hentet meg igjen, ville bare ha det overstått fort. Fikk narkose og borte var jeg.
Våknet med verdens største tomhetsfølelse. Ville hjem fortest mulig, fikk heldigvis gå rimelig kjapt når jeg var trillet ned fra overvåkningen. Ville vekk fra føden.
Kom hjem til guttene, koste masse med de.... var så godt å ha dem rundt meg, hva skulle jeg gjort uten dem
På ettermiddagen reiste gubben i nordsjøen og siden den gang har det vært noe "ødelagt" mellom oss, jeg rett og slett HATET ham for at han reiste fra meg den dagen. Med tid og stunder har heldigvis den følelsen blitt mer og mer borte for jeg elsker ham jo. Bare ikke akkurat når det gjelder den saken.
Men så var det venninnen min, stakkar hun visste ikke hvordan hun skulle være i nærheten av meg, hva hun skulle si osv. Jeg sa rett ut til henne at hun ikke måtte tenke på det og at jeg var der for henne 110% (Hun skulle bli alenemor til nummer2 ) Og takket være henne gikk ting veldig bra, jeg fulgte opp den voksende magen og var kjempeglad på hennes vegne. Hun spurte meg om jeg ville være med på fødselen
Jeg var akkurat 9 uker på vei med Michelle da fødselen hennes startet midt på natten, lang histoie kort: Jeg var med på alt og klippet navlestrengen til slutt på ei skjønn jente... jeg var såååå stolt! Er gudmor til denne jenta
Det er sikkert flere her som har lest dette før,tror jeg skreiv for lenge siden. Men det var godt å dele det igjen, tusen takk.
Remy 18 april-01
Kevin 6 februar-98 
Michelle 20 April-04 
zzzzzzzzzzzzhnork.......
Kom på ultralyd i uke 14, og ikkeno liv, og fosteret veldig lite... Verden raser sammen akkurat da. Men nå tenker jeg ikke så mye på det. For jeg sitter her med verdens nydeligste datter i fanget! 
08.08.09 
TettInntil
Linjærmodus
