Jeg legger inn et dikt søsteren min har skrevet etter at hun mistet tvilling jentene sine....
Jeg vet at hun ville blitt veldig glad for tilbake meldinger, enten i gjesteboken på hjemmesiden hennes
www.remembers.vze.com eller på mail/msn
[email protected]
Tomme barnesenger
Engelen satte seg ned ved min seng og hvisket god natt i mitt øre. Hun strøk meg over kinn, og sa de små ord jeg ville høre. Hun slukket en lampe, og tuslet av sted, inn i et annet rom. Der kunne jeg høre at hun sang en sang, for de ufødtes barnerom.
Jeg hørte sangen svakt i det fjerne, men hennes stemme traff min sjel. Hun sang om de vakre, lyse blå øyne vi aldri ville møte mer. Hun sang om det land langt i det fjerne, om urettferdighetens såre ord. Hun sang om de evige blomsterenger der de ufødte barna bor.
Stille sang hun vers nummer to, om livet etter det såre. Om hvordan vi måtte løfte oss opp, klatre på den flytende båre. Jeg ville ikke tro det hun sang, at smerte stille ville svinne, men engelen sang om at tårene tørket, og at gledene til slutt ville vinne.
Jeg gråt meg i søvn og pustet tungt, for mitt hjerte var revet av sted. Mine barn var tatt så alt for tidlig, det ville jeg ikke leve med. Men engelen satte seg ned ved min side, og hvisket de siste, stille ord: Du vil se dem igjen, om ikke så lenge, du vil alltid være deres mor.
- Carina, 2006 (dikt til tvillingene)