I kveld tok følelsene mine helt overhånd, så jeg måtte sette meg ned
å skrive!
Vår lille Sindre!
For 7 år siden lå du trygt inni magen min,
trodde jeg.
Vi var så sprekkferdig av stolthet over at vi ventet deg.
Hadde lyst til å rope det ut til hele verden!
Du hadde en mamma, pappa og storebror som vi alle gledet oss til
du skulle komme. Månedene kunne liksom ikke gå fort nok.
Jeg var så sikker på at
du var en liten gutt, det hadde jeg vært fra
første stund.
Akkurat som du hadde fortalt det til meg!
Vi hadde rukket å planlegge så mye, til og med funnet navn til deg.
Du skal vite at du var så inderlig ønsket, vår lille venn!
Så kom sjokket over at hjertet ditt hadde sluttet å slå, du var død.
Alle drømmene våre om deg raste sammen. En helt grusom dag!
Var nesten 21 uker på vei....
Fødselen ble satt igang, og du ble født tidlig en fredag morgen.
Ingen lege var til stede, de trodde fødselen ville ta lengre tid. Så da
du kom ut, var det jeg som tok deg imot.
Du var så liten og perfekt!
Vi var helt knust...trodde dette bare et mareritt og at vi snart skulle
våkne.
Aldri har jeg kjente verre smerte i mitt hjerte, da jeg forsto at du var
død, at du aldri skulle bli med oss videre!
Aldri skulle vi få fortelle deg og vise deg hvor glad vi var i deg.
Aldri skulle vi få høre deg gråte, se deg le...
Ingenting i verden kan være verre enn å miste sitt barn!
Håper allikevel at du kjente varmen og kjærligheten fra meg og pappa'n din
da vi koste og beundret deg for første og siste gang...
Noe vi alltid vil bære med oss i hjertene våre.
Vi hadde en liten minnestund for deg på sykehuset. Og vi valgte å kjøre kisten
din selv til kirkegården hvor du er begravet.
En liten grav med en vakker liten gravsten som står: "Vår lille Sindre" på!
En fryktelig vond og sår tid for snart 7 år siden....
Du er for evig i hjertet vårt, Sindre!
Din mamma og pappa
Forstår godt at du har det vondt ennå, 7 år etter. Sindre vil aldri bli glemt.
-05, 
-03, 
Så nydelig skrevet! Tårene renner og jeg klapper på min egen mage.
Linjærmodus
