lykkelig12

Heisann, sitter her en sen fredag og tenker fremover. Tenk at vi skal prøve å få vår egen familie. Riktig nok har vi en familei hver fra før, men vi vil også ha en. Det gir en følelse av tilknytting, samhørighet på en annen måte.
Nå i disse dager er det vel snart det som er normalen også, med dine min eog våre barn.
Han har en gutt på 18 og jeg selv har to gutter på 10 og 13 år.
De vet ikke enda om våre " planer" om familieforøkelse. Vi får nå se. Mannen min er forøvrig sterilisert, så vi trenger å gjøre noen inngrep her først. Jeg har gitt han ansvaret for å bestille time så får vi se. Jeg ville jo helst ha vært gravid i går...
Mannen min har forøvrig vært syk en periode nå og da var han ikke instilit på barn. Men i går gikk vi forbi noen bilbarnestoler og da pekte han ivrig, så ikke rart jeg er utålmodig?
I blandt er jeg ikke utålmodig. Da nyter jeg en glass vin, kan sove lenge om morgenen og bare tenke på meg selv. Bra luksus det også.
Men så, i samme øyeblikk blir jeg ungesyk. Når man har begynt å tenke en tanke, er det rart med det. den blir ikke borte så raskt heller.
Min mor maser på minsøster om ikke de skal ha barn snart. De vet heller ikke om våre familieplaner..
Feigt? Nei vet ikke det. Det er jo ikke sikkert vi kan få barn selv om han resteriliserers seg heller.
Det enesete jeg vet er at jeg gleder meg til å forsøke. De forige svangerskapene mine gikk kjempelett, ikke kvalm, ikke syk ingen ting.
Vi har alt funnet et navn, Mina- eller Lykke- Jeg ville hatt med min mors navn også for å på en måte hedre henne. Da må vil vel bruke svigermorsnavn også? Hmm, nå tar jeg snart kvelden. godt å dele litt hemligheter. Kan hende andre har det slik også- god natt