Trenger noen råd- burde jeg fortelle dette til min 6 åring?

[Janis]

Historien er som følger:

Jeg traff min biologiskefar for første gang da jeg var 15 år. Hadde sporadisk kontakt frem til jeg var 18. Av mange grunner brøt jeg forholdet.
Han har fått to barn etter meg, ei jente som nå er 21 og en gutt som er 17.

Jeg har hele livet hatt en pappa, mamma sin nye mann. Han er jeg vokst opp med fra jeg bare var ett år.

Da jeg var vel over 19 år, tok jeg opp kontakten med lillesøster. Da var hun stor nok til å forstå situasjonen mellom min biologiske far. (uten å utbrodere den mer)

Vi har hatt en fin kontakt opp igjennom årene, og litt kontakt med lillebror.
Ingen vonde miner der.

Jeg ble mamma for 6 år siden. Pappaen jeg vokste opp med, blir kalt for Bestefar, mammaen min for bestemor. (for å gjøre det ENDA mer komplisert, så skilte de seg da jeg var 15- og mamma giftet seg på nytt noen år senere)
Den nye mannen blir kalt for "Far". Vi har alle fin kontakt.

Mine søsken- tante og onkel.

Nå er jenta mi 6 år, og fatter ikke heelt hvem som er pappaen til "tante og onkel" Men hun forstår at det ikke er min pappa som er deres pappa også. Men mine søsken...

Enten så forstår hun at det er noe som ikke stemmer, eller så må hun tro at hun selv er dum.

Burde jeg fortelle at Bestefar ikke er min ordentlige pappa? Er det på tide nå?
Hun er jo nødt til å forstå at det er noe som ikke stemmer.

Jeg aner ikke hvordan jeg skal gjøre dette.

[Engel]

Ja, jeg ville fortalt henne det.

Jeg har valgt å fortelle mine barn om min "kompliserte" familie og de har tatt det veldig fint. Jeg fortalte dem det når de var 6 og 7 år, og det hender fremdeles at de spør meg om hvordan det er. Da må jeg forklare dem og da sier de; åja, det var sånn det var.

[Kreps-77]

Jeg ville fortalt det. Ungene skjønner at det ikke "stemmer," og jeg tror det er lurt å være åpne om slike familierelasjoner.

[minimum]

Ja du burde fortelle henne det. Barn har gjerne mer vondt av å gå å spekulere på det fortidde, enn av realiteten. Og det er utrolig hva de forstår når de får det forklart.

[sus]

Jeg synes du burde fortelle henne!
Min historie har mange likhetstrekk med din. Jeg har også truffet min biologiske far i voksen alder, og har to halvbrødre på 11 og 13, som det henger bilde av på veggen her. Nå er mi jente bare fire og et halvt, og har enda ikke reflektert over situasjonen, men jeg regner med at det kommer, og da skal hun få vite.
Jeg tror kanskje vi har en tendens til å gjøre det vanskeligere enn det er, fordi vi kanskje er usikre hvordan vi skal si det, og hvordan det reageres. Jeg tror ikke det kommer til å bli noen "big deal" engang... Det er jo bare sånn... Om hun ikke opplever no hemmelighetskremmerier rundt temaet såklart... Da tror jeg ting blir vanskeligere når det kommer for en dag.

Jeg kan bare bruke meg selv som eksempel... Jeg har "alltid" visst hvordan situasjonen var... at mamma og min bio.far ble skilt da jeg var ett, og at mamma og pappa gifta seg da jeg var tre, og pappa adopterte meg. Det har overhodet ikke vært vanskelig å forholde seg til, fordi det alltid har vært åpenhet rundt det. Jeg har fått vite det jeg har lurt på i løpet av oppveksten, tilpassa alderen min såklart. Du har kanskje samme erfaring selv?

Så jeg synes du skal fortelle det til henne jeg, når hun begynner å undre seg over hvordan ting henger sammen... Lykke til!



Munndiaré?

[Sølva]

Bare å hoppe i det

[Ke@]

Opprinnelig postet av Kreps-77

Jeg ville fortalt det. Ungene skjønner at det ikke "stemmer," og jeg tror det er lurt å være åpne om slike familierelasjoner.

Signerer.

[marmor]

Ja, det synes jeg hun skal få vite. Jeg har jo en datter på samme alder som din, og jeg er ganske sikker på at hun hadde satt pris på å fått vite sannheten. Det er jo ingen skam, og hun vil helt sikkert ikke lide noe nød av å vite det vil jeg tro. Det oppklarer nok en del forvirrende tanker for henne sikkert Man trenger jo ikke fortelle alle detaljer, men helhetsbildet tar hun nok ikke skade av å vite
Lykke til.