Da har jeg fått skrevet en fødselrapport. Har felt noen tårer mens jeg skrev, men tror ikke noen skal bli altfor skremt av å lese den!
Ingrids fødselsrapport.
Skjærtorsdag, dagen før termin, er alt som normalt. Ingen tegn til fødsel, humøret svingende, magen stor og ikke noe nytt. Lillesøsteren min som også er dagens potensielle barnevakt kommer en tur på middag og jeg kjører henne hjem i 20-tiden for det er ingen grunn til å tro at det er fødsel på gang.
Legger meg på sofaen for å se på TV og på et eller annet tidspunkt etter 21.30 merker jeg at noe liksom knekker i magen. Jeg har lest så mange beskrivelser av hvordan det kjennes ut når vannet går at dette knekket gjør meg mistenksom og selvfølgelig håpefull. Så jeg skynder meg på toalettet, men det skjer ingenting.
Jeg tar på meg bukse og truse igjen, så renner det litt varmt i trusen. Når jeg ser etter er det en fuktig flekk der uten farge, så jeg legger i et bind og går tilbake til sofaen. Og NÅ begynner det å renne skikkelig. Det kommer store mengder godt og varmt vann, det lille nattbindet blir jo gjennomvått på et øyeblikk. Hos jordmor dagen før er hodet bevegelig så jeg legger meg ned på sofaen med et håndkle mellom beina og ringer føden. De vil gjerne ha meg inn så snart som mulig og vi kan kjøre inn selv siden jeg ikke har rier. Jordmor spør om fargen på vannet, og den første skvetten hadde ikke farge så jeg svarer at det ser klart ut.
Etter å ha lagt på drar jeg frem bindet for det har jo kommet og kommer fortsatt masse fostervann. Er ikke helt forberedt på synet av bindet - det er skikkelig grønt. Fostervannet er ordentlig misfarget og det tyder jo på at babyen er stresset og har bæsjet i vannet. Blir litt redd og ringer føden igjen, men vi skal ikke gjøre annet enn å komme så fort vi kan - uten å stresse. Barnevakten kommer i taxi, så reiser vi inn.
Turen tar knappe 20 minutter, mannen min gir blanke i miljøfartsgrensen på 60 km/t på Ring 3 og suser inn til Ullevål i god hastighet. Er heldigvis ingen trafikk en skjærtordagkveld i byen. Kjenner selvfølgelig ikke liv under turen, og synes det er plagsomt at far lurer på så mye rart om misfarget fostervann og lite liv. Men han er jo selvfølgelig også engstelig. Vel fremme får vi kontakt med jordmoren vår og får plass på undersøkelsesrom. Heldigvis finner hun hjertelyden med en gang og jeg kobles opp til CTG. Klokken er da 23.15. Pulsen er rundt 150, variabel og fin - jeg kjenner liv og alt er ok der og da. Har noen små kynnere som registreres på CTG - men undersøkelsen viser at jeg kun er åpen for en fingertupp, hodet er langt oppe i bekkeninngangen så det er vanskelig å få tak på livmorhalsen. Men hodet har festet seg, så det er jo noe.
Det kommer stadig mer fostervann og det er grønt og grøtete. Planen videre er å få meg ordentlig i fødsel med drypp og gjerne få det til åpne seg raskt pga det stygge fostervannet. Jeg tilbys epidural i forkant, så jeg skjønner at det er lagt opp et heftig løp og gruer meg litt. Babyen skal ha kontinuerlig overvåkning på hodet så jeg får fødestue etter litt venting og så er vi igang på ordentlig.
Jeg får drypp som økes gradvis og har 2 cm åpning etter kort tid, skalpelektroden festes på andre forsøk. Stemningen er avslappet og jeg sender far inn på barselavdelingen så han kan hvile seg på sofaen der og kanskje til og med sove litt. Klokken er rundt 01.30. Etterhvert får jeg rier, de er ganske korte så jeg puster meg fint gjennom dem. Jeg registrerer etterhvert at pulsen til babyen er ganske hurtig, rundt 160-170. Jordmødrene er også litt bekymret over at hun er stille med lite variabel puls. Vaktlegen tilkalles for å ta en laktatprøve fra hodet. Hodet står fortsatt høyt så det er vanskelig å komme til for å få tatt prøven. Hun får det ikke til og overlegen tilkalles. Han får tilslutt tatt den ca. kl. 03 og resultatet er sånn midt på treet. Mens de holdt på med dette passet begge på å tøye skikkelig på meg, og det var ikke særlig godt. Overlegen nevner nå keisersnitt som alternativ og det er på tide å vekke far. Han har heldigvis sovet litt og får en kjapp oppdatering.
En drøy halvtime senere prøver vaktlegen å ta en ny laktatprøve, men hodet er så høyt oppe at det ikke går og en jordmor kommer inn og sier at «vi skal gå opp». Så en veldig kort ordveksling hvor det blir nevnt «å se det an» for jeg hadde 5 cm åpning, men mannen min hadde allerede fått drakten han skulle ha på seg på operasjonsavdeligen og jordmoren vår er kledd i grønt. Avgjørelsen var tatt, babyen skulle ut NÅ. Hun viste nå tydelige tegn på stress og det er egentlig på dette tidspunktet jeg syntes det begynte å bli ordentlig skummelt. I tillegg har riene tatt seg opp og er ganske vonde.
Nå går alt veldig fort. Plutselig har jeg urinkateter og trilles raskt ut av rommet og ut i heisen. Jeg griner selvfølgelig hele veien opp til operasjonsavdelingen og blir potte tett i nesa. Anestesisykepleieren har nesedråpene klare når jeg kommer inn - dette har de vært med på før...
Det er helt utrolig hvor effektive operasjonsteamet er. Jeg får overvåkning, oksygen i nesa og heldigvis treffer spinalbedøvelsen på første forsøk - så jeg får være våken. Jeg blir varm i rompa, beina numner vekk, jeg og far havner bak et blått papirforheng, og så er inngrepet igang. Etter 6 korte minutter, kl. 04.06, hører vi et flott skrik - vakreste lyden i hele verden. En velskapt jente, sprek som en loppe, skårer 9-10 på apgar og ser ikke ut som hun har ligget lenge i det stygge vannet. Må gråte en skvett igjen, men gledestårer denne gangen, da.
Jordmor tar henne med ut en tur og vi hører nydelig brøling utenfor operasjonsstua. Så kommer hun tilbake og endelig får babyen komme bort til meg. Hun er så vakker og fin, en helt utrolig følelse å få se henne og kose på henne for første gang. Ikke mindre stort enn om jeg hadde presset henne ut selv.
Far blir med jordmor og baby ut for veiing og måling mens jeg lappes sammen. Jeg blir litt uvel underveis og det viser seg at jeg blør litt i overkant så det jobbes litt ekstra for å stoppe det, men det ordnet seg uten større dramatikk.
Etterpå bli vi liggende på postoperativ avdeling et par timer mens spinalbedøvelsen går ut. Lillesøster får pupp på begge sider og jeg drikker isvann. På morgenkvisten kommer vi over på barselavdelingen og ble der et par dager. Heldigvis fikk jeg to dager på hotellet også, så vi fikk slappe av på enerom og komme godt igang med ammingen.
Litt upraktisk å ikke kunne bære tyngre enn babyen med tre små i hus, men vi tar hver dag som den kommer og gleder oss masse over vår vakre lille
Ingrid.
Vekt: 4188 gram, lengde 52 cm og hodeomkrets 36 cm. Perfekt!
(juni 2003) 
(august 2005) 
(april 2009)
des -06
2005 & K 
Bryllupstråden
Linjærmodus
