Det begynte med en kontroll på føden fredag formiddag. Jeg var fryktelig mentalt sliten og var nærmest på bristepunktet når jeg kom inn til gynekologen. Usikkerheten hadde tæret på meg i mange måneder og nå som terminen nærmet seg var jeg fryktelig redd for at vi skulle måtte begrave nok et barn. De vonde og katastrofale tankene holdt meg oppe hver eneste natt.
Jeg ble møtt av verdens nydeligste jordmor, et varmt og godt vesen som hadde tatt seg bryet med å lese journalen min før jeg kom. Det var jo ikke bare det at vi hadde mistet et barn tidligere, men også det at vi måtte forholde oss til at det var 25% sjanse for at også jenta i magen skulle være svært alvorlig syk. Roen denne jordmoren hadde og forståelsen hun møtte meg med gjorde meg likevel tryggere enn jeg hadde vært på lenge. Nydelige dama!
Ved ultralydundersøkelsen fant gynekologen ei jente som lå langt nede og som hadde det bra i magen. Han estimerte henne til å være rett over fire kilo og det to og en halv uke før termin. Legen konkluderte dermed med at det ikke var noen fare at jeg fødte nå, så da var det duket for jordmor og litt seriøs røsking. Resultatene uteble ikke og bare en halvtime etter at jeg vraltet ut fra sykehuset begynte jeg å kjenne murringer. Dette ga meg likevel ikke så veldig store forhåpninger, for sist fødsel gikk jeg med uregelmessige rier i fire døgn før det ble noe ordentlig ut av det.
Sent på fredag kveld gikk slimproppen og riene ble vondere, men fremdeles uregelmessige. Jeg pakket likevel fødedagen, slik at jeg hvertfall skulle få med meg det aller viktigste. Lørdag tilbrakte jeg stort sett på sofaen, fremdeles med vonde og uregelmessige rier. Nervene var fremdeles frynsete, men på kontroll fredag hadde jeg blitt lovet at jeg ville bli satt i gang senest 10. januar. Dette hjalp det å tenke på, spesielt med tanke på at sykehuset tok meg på alvor. Jeg gikk og la meg tidlig lørdag, helt utmattet og sov faktisk noen timer. Siden jeg hadde hatt en stri helg så fikk jeg sove litt på morgenkvisten på søndag (snille mannen min) og jeg våknet med et brak - eller skal vi si plask i 10-tiden. Jeg sto opp og kjente det rant nedover beina mine. Jeg ble opprømt, glad og litt skremt og ropte på mannen om at han måtte komme. Jeg var slettes ikke overbevist om at det var vannavgang med en gang, men innen vi hadde rotet oss til sykehuset så var jeg helt sikker. Det stakkars passasjersetet i bilen min fikk også merke det.
På sykehuset ble jeg tatt imot av ei forståelsesfull jordmor som umiddelbart la meg inn på obs-posten. Hun fortalte om rutinene ved vannavgang før rier, at det ble ventet i ett døgn før eventuelt drypp. Jeg ble helt satt ut av denne nyheten, men trodde jo på det tidspunktet at det skulle starte av seg selv. Min fødsel nummer to startet også med vannavgang, men da kom riene som bestilt tre timer etterpå.
Det ble lange timer på obs-posten. Mannen og jeg satt mer eller mindre apatiske mens vi ventet på at riene skulle bli regelmessige. Jeg hadde jo hele tiden rier som vistes godt på CTG, men de var altså ikke effektive. Jeg ble ikke undersøkt pga infeksjonsfaren, men jeg kjente jo selv at det ikke var noe futt i dem. Jeg ble mer og mer redd med tanke på Vesla som lå der inne uten fostervann, men det var ingen bønn - jeg kunne ikke settes i gang før etter at det hadde gått et døgn. Heldigvis fikk jeg masse god støtte og oppmuntring fra venner og kjente via sms, jeg tror faktisk ikke jeg hadde overlevd uten. Stakkars mannen overnattet i en stol ved siden av senga mi på obs-posten, livredd for å ikke få med seg fødselen.
Mandag morgen var jeg mentalt helt tom og helt uten troen på at svangerskapet skulle få en lykkelig utgang. Jeg har i hele svangerskapet vært plaget med vonde drømmer om at hun kom dødfødt til verden og plutselig fikk jeg det for meg at det var sannheten. Stakkars mannen min hadde hendene fulle med å prøve å roe meg ned.
Litt over ni kom legevisitten og heldigvis viste det seg at det var gynekologen fra fredagen som kom. Han kom inn, så meg, leste at jeg hadde hatt vannavgang og bjeffet at jeg umiddelbart skulle settes i gang. Han skjønte ikke hvorfor de hadde latt meg ligge så lenge. (han kom sent, men godt)
Vi ble vist inn på en fødestue og kl. 9.45 ble jeg satt på drypp. Jeg var redd, nervøs og gruet meg til smertene jeg visste ville komme, men gledet meg til å få svangerskapet overstått. Jeg er overbevist om at det har vært helsefarlig å gå sånn…
Jeg har jo født tre ganger før dette, men jeg har aldri blitt satt i gang. Jeg skal si deg at både jeg og kroppen min merket forskjell… Før har jeg brukt 13-14 timer på 4 cm, for så å gå fra 4 til 10 cm på ti minutter og så presse ut ungen på to pressrier. Jeg var derfor mentalt innstilt på at det skulle ta et halvt døgn før hun kom og gråt litt ved tanken. Der og da virket det som et fjern drøm at jeg skulle få en liten jente i armene…
Dryppet ga umiddelbar respons. Etter bare noen minutter kjente jeg at riene ble kraftigere og hyppigere. Jeg ble ganske overrasket over hvor intenst det ble med en gang og mannen ble litt strassa av at jeg ikke klarte å formidle hvordan det gikk. Jeg hadde rett og slett nok med å puste meg gjennom riene. Det var også uvant at jeg måtte ligge med CTG-registrering hele tiden, jeg som har vært vant til å gå meg gjennom smertene.
Jeg hadde på forhånd tenkt at det kanskje ville være bra med epidural fordi jeg var så redd og psykisk sliten, men det ble det ikke tid til. Dessuten ombestemte jeg meg underveis, når jeg ble konfrontert med at fødselen da kunne drøye lenger. Jeg var stressa nok for at hun hadde ligget så lenge etter vannavgang og det fristet slettes ikke å la det drøye lenger enn nødvendig.
Jeg husker ikke så mye fra disse timene egentlig, annet enn at åpningen økte med 2 cm i timen. Det var jeg helt fascinert av, det har jeg ikke opplevd før! Kvart på ett var det 6 cm åpning og da begynte jeg å se lyset i enden av tunnelen. Cirka halv to var det 10 cm, men en gjenstridig kant gjorde livet surt for meg nok en gang. Jeg var forbanna på jordmora som drev og pirket nedi der mens jeg hadde forferdelig vonde rier, men visste jo samtidig at det hjalp på. Ikke lett å vite hva jeg skulle rope da.
Da kanten endelig var borte hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle presse henne ut fort som bare F…, derfor presset jeg helt fra første til tredje pressrie. Barnepleieren utbrøt på et tidspunkt: “Har du rie enda??” Nei, svarte jeg - men nå gidder jeg ikke mer!!
På det som offisielt var fjerde pressrie kom hun, kl 13.46 - verdens vakreste lille Solveig. 3740 deilige gram - 51 gyldne centimeter. Følelsen jeg hadde da jeg kjente henne komme ut kan vanskelig beskrives. Jeg lo, gråt, bæljet og ropte. Det var bare så ufattelig flott å se henne ligge der og kikke seg rundt og så himmelsk å se henne puste. Det var nok først da det gikk opp for meg at jeg faktisk skulle bli mamma på ordentlig igjen.
Jordmor tok blodprøve fra navlestrengen med en gang og fikk barnepleieren til å løpe ut med den for å få et kjapt svar. Det sto tydeligvis et stort apparat klart, for bare 13 minutter etter at hun ble født fikk vi den forløsende beskjeden om at syre/base-nivået i blodet var helt normalt. Ny gråteseanse, mye av lettelse - litt av sorg etter storebror og et forferdelig følelseskaos…
Jeg kjenner det er vanskelig å beskrive hva vi føler nå. Hvor stor lettelsen er og hvor uvirkelig det er at vi har fått de svarene vi kan få. LilleSola er tilsynelatende frisk - og det er som en drøm! Så lenge vi har ventet på dette svaret… Jeg ser på fjeset til mannen min når han kikker på vesla si med gledestårer i øynene, på storesøsknene som har blomstret opp og gleder seg over lillesøster og på følelsen inni meg som jubler hemningsløst.
Vi har ikke glemt sorgen etter veslegutt, men kjenner at akkurat nå er gleden over LilleSola vår større.
Jeg er også utrolig ydmyk og svært takknemlig for alt sykehuset har gjort for oss, både i svangerskapet, under fødsel og i barseltiden. Nå virket endelig apparatet og vi fikk fantastisk støtte. Det var med på å gi oss den nødvendige roen og den direkte årsaken til at vi turde å reise hjem uten pustealarm og bare fire dager etter fødsel.
Den siste uken har vi bare lullet rundt, kost oss og beundret LilleSola. Det er veldig godt å være så irriterende lykkelig og et kjært avbrekk for en familie som har levd lenge nok i sorg og vanskeligheter. Vi er forberedt på at det kan komme vanskeligere dager, men enn så lenge skal vi kose oss med å male verden rosa!
må bare si at jeg ble rørt til tårene her... kjenner ikke forhistorien din,, men jeg kunne nesten kjenne redselen/frustrasjonen din.. ut av det du skreiv.....
og 07
27. juli 02 - 
30. august 07.
02.02.08
Hybridmodus
