Dette er et brev skrevet til lillegutten min og limt inn i babyboken hans, derfor står det mye mamma og pappa
Kjære lillegutten min, nå sitter jeg her å tenker på tiden tilbake da du ankom denne verden, jeg våknet onsdag 24 oktober med rier som jeg da mente var kjempe kraftige og vonde. Vi reiste til sykehuset etter å ha levert storesøster i barnehagen.
Da vi endelig ankom sykehuset og de sjekket med så var det dårlig nyheter, jeg var umoden og de trudde dette ville ta lang tid.. Vi fikk beskjed om å dra ut en tur og komme tilbake igjen litt senere, så vi dro å spiste på Egon og tittet på kirken vi skal gifte oss i. Da vi kom tilbake til sykehuset hadde ingen ting skjedd og vi fikk beskjed om å bare dra hjem, da var jeg utrolig skuffet. Jeg var så klar for å endelig få lov til å møte deg.
På ettermiddagen begynte riene å ta seg opp igjen, men jeg var forbredt på at det tok lang tid og prøvde å ikke tenke så mye på det. Det begynte å gjøre mer og mer vondt, og jeg merket jeg måtte puste meg igjennom godnatta historien til storesøster.
Tok to paracet og gikk å la meg, det begynte å gjøre vondere og vondere men jeg fikk da sove tilslutt.
Rundt halv 3 tiden på natten så våknet jeg av at jeg måtte tisse, jeg sto opp å kjente at smertene begynte å gjøre skrekkelig vondt, kom da på hvordan de virkelig er ja.
Snek meg tilbake i senga inntil pappaen din, men han våknet vist av den intense pustingen min, jeg sto opp for jeg følte jeg måtte tisse igjen, jeg og pappa begynte å diskutere om vi skulle dra eller ikke for riene begynte å komme såpass tette og vare såpass lenge - da gikk vannet!
Pappa hoppet ut av sengen, ringte bestemor og løp inn for å fikse tingene til storesøster slik at hun var klar for barnehagen dagen etterpå.
En veldig stressa bestemor kom kjempe kjapt og pappa styra rundt,
Jeg sto vell egentlig for det meste stille mens vannet bare fortsatte å gå.
Rundt halv 4 satte vi oss i bilen, pappaen din kjørte i hundre og jeg skrek for jeg trudde virkelig du skulle komme der å da.
Da vi endelig kom til sykehuset ble vi møtt av en fantastisk jordmor som hadde lest ønskebrevet til mamma og tok oss godt i mot, vi ble følgt inn på føde stue 5 på barsel b på Ullevål sykehus.
Jordmoren kom å sjekket meg, og konstantere at jeg hadde bare 6 cm åpning og jeg ble en smule skuffet, hadde jo håpet at du skulle komme med engangJ
Siden anesti legen var rett ved siden av fikk jeg epidural veldig kjapt og da kunne jeg bare slappe helt av, du var litt stresset for du hadde bæsjet litt i fostervannet.
Pappa og jeg satt å snakket masse om deg, og hvor mye vi gledet oss til å se deg, da jeg plutselig fikk et utrolig nedpress i nedre del av magen, vi ringte på jordmoren og hun kom og trudde ikke at fødselen var i gang helt enda, men det var den.
Hele 10 cm og da kunne jeg begynne å presse.
Epiduralen ble slått av og jeg trudde jeg kom til å få sykt vondt, men jeg kjente faktisk ikke så mye. Pappaen din hjalp meg så masse, strøyk meg over ryggen og var veldig oppmuntrende. Jordmoren spurte og hjalp meg masse med hvordan jeg ville ligge og sitte, og hva som passet best, hun var absolutt fantastisk!
Jeg lå på ryggen og jordmor hold det ene beinet mitt mens jeg hold pappa i handen og presset og presset. Du satt fast midt i en rie og det var det eneste jeg syns var vondt egentlig, og et par press til så ble vi møtt med den nydeligste gråt av den skjønneste prins.
Pappen din klippet navlestrengen og jeg fikk den tett inntil meg!
Du var så nydelig, tårene trillet på både på mamma og pappa. Endelig var du kommet til oss, også på pappas bursdag - snakk om fin bursdags gave gutten min!
Jeg følte meg i hundre, sto opp å dusjet og pappa og en barnepleier dro for å veie deg og måle deg, vi kledde på deg og fikk rom på barselhotellet. Vi ble nedringt av gratulasjoner og alle ville se deg.
Første dagen kom storesøster på besøk, bestemor og bestefar kom, Tom andre, Anders og Cecilie kom også. En veldig stolt mamma og pappa viste deg gladlig fram.
Og så stolt som storesøster var, endelig hadde hennes etterlengtede lillebror kommet.
Trur hun syns du var litt rar og liten med engang, men hun ville veldig raskt holde deg, og stryke på deg. Dere to sammen smeltet virkelig mammas hjerte.
Alt var så perfekt.
Lite viste vi gutten min at du var syk, du gråt og gråt hele natten og mamma var sliten og fortvilet for jeg skjønte ikke hva som var galt. Tidlig på morningen fikk du litt pupp og jeg tok deg inntil meg for å rape deg, da jeg så noe av det vondeste jeg noen gang har sett - øret ditt var helt lilla, jeg rev deg foran og du var helt blå.
Jeg ble hysterisk, dette skjedde dagen før også ,men veldig kort og du var ikke blå engang og vi trudde du bare fikk melken i vrangstrupen.
Men nå, du var helt livløs og ble bare blåere og blåere, jeg rev i snora og løp ut i gangen og skrev, en sykepleier kom å rev deg fra meg. Vi løp inn på kontoret og hun holdt deg opp ned og dyttet og rev i deg, en annen lege kom og de løp og tok deg med inn på barsel a for å gi deg oksygen, det var helt forferdelig!
Jeg gråt og gråt og ringte etter pappaen din som kastet seg i bilen og kom.
Du ble raskt bedre etter oksygenet, og en barnelege kom å tittet på deg.
Vi ble raskt henvist til nyfødt intensiven og jeg ble mer og mer redd.
Jeg var så sikker på at jeg mistet deg!
På intensiven ble vi møtt av mange snille pleiere, da du skulle få litt pupp igjen skjedde det igjen, heldigvis var vi der vi var og pleierne rev deg ut av hendene mine og fikk gitt deg oksygen og hjalp deg igjennom dette. Du hadde så vondt gutten min, og vi var så redde for deg.
Ingen ville fortelle oss noe enda, men du ble lagt inn på høyintensiven der de hadde bare 4 senger og en pleier pr seng. Du ble lagt i varme seng med masse elektroder på deg som var koblet til en skjerm slik at vi kunne følge med på hjertet ditt og pusten.
En puste”maskin” lå i senga di også. Det var så vondt å se deg ligge sånn.
Jeg følte jeg ikke fikk puste og løp ut å ringte mormor, jeg var så redd og bekymret.
Malin, mammaen til stine i barnehagen til Caroline tok med seg Caroline hjem etter barnehagen slik at vi kunne fokusere kun på deg. Mormor kastet seg på flyet dagen etterpå for å passe på storesøsteren din. Du ble satt på antibiotikakur og antibaktriell kur, siden du hadde noen kraftige ryktninger fikk du også krampe medisiner.
Da mormor kom for å se deg, gråt vi alle. Vi var så redde og bekymret, storesøster så deg igjennom en glass dør og vi fortalte henne at du var blitt syk, men at vi håpet du ble raskt bedre.
Vi satte ved din side, dag og natt. De snille pleierne hjalp oss virkelig igjennom det.
Elin, Signe og Line var de beste menneskene vi møtte på intensiven, de tok så godt vare på deg, og ikke minst oss. Signe lagde bok til deg og tegnet et nydelig navn lapp skilt som hang på sengen din også.
De var fantastiske.
Etter mange lange dager og tøffe netter så fikk vi endelig snakke med en lege om alle de prøvene de tok av deg, de tok flere eeg tester og spinalveske prøver. Mr tok de også, det ville ikke mamma være med på for jeg syns det var så vondt å se deg ligge helt bundet inn i bandasje sånn.
Legene var redde og skeptiske på hva de kunne si og ville si, og etter mye om og men fikk vi snakke med en flott overlege som endelig kunne gi oss noen svar.
De trudde først du hadde en infeksjon i den lillekroppen din, men mr testen viste at det var noen rester av blod mellom hjerne halvdelene dine, og da trudde de at det kunne være grunnen. Altså at du hadde store smerte anfall siden blødningen mellom hjernehalvdelene ble for stor og smertefull for deg. De kunne ikke love noe eller gi oss noen beskjed om når vi fikk lov å dra hjem med deg.
Storesøster og mormor var ofte på besøk, og vi dro småturer hjem for å være litt med storesøster også, men det var fryktelig vondt å komme hjem uten deg, å dra fra deg der. Jeg viste du ble passet godt på, men likevel så var det helt fryktelig.
Tante iselin og bestefar var også på besøk da vi hadde deg på perm på rommet vår, og bestemor og bestefar kom også. Det var deilig å ha litt besøk, men også fryktelig skummelt siden første gang vi hadde deg på perm og storesøster og mormor var der fikk du tilbakefall og måtte bli lagt inn igjen. Det var som å dette i bakken, helt fryktelig.
Det var tøft og veldig vondt for mamma og pappa å være der, ikke kunne holde sin nydelige sønn og være med han slik vi ville, ikke kunne se og leke med storesøster slik vi ville og ikke være den familien på 4 vi lengtet sånn etter å være.
Vi ble kjent med flere foreldre der inne, det var godt. Noen hadde barn med verre skjebner og noen med lettere. Vi fikk lov å ha deg på perm på rommet vårt, og perm på foreldre rommet på intensiven der, det var så godt å bare kunne sitte i sofaen og holde rundt deg og holde rundt hverandre. Ting begynte å se lysere ut.
Legene begynte å se at ting virket og at du ble mer og mer våken og oppegående selv.
Vi fikk beskjed om at de skulle vurdere deg på nytt etter en 10 dagers kur med medisiner og da skulle vi få beskjed om hva som ville skje videre.
Da Line kom til oss med et smil, og legene smilte på legesamtalen skjønte vi at endelig var dagen kommet. Du fikk lov til å bli med oss hjem!!!
Ingen flere venefloner som gikk skeis, igjen flere naturen igjennom hele sykehuset for å kose med deg, ingen flere tårer. Endelig var du vår!!
Det var så deilig å komme å komme hjem, mormor og storesøster møtte oss i døra og alt var bare så perfekt og deilig.
Endelig var vi blitt den familien vi skulle være!
Nå har du blitt hele 4 måneder gutten min og så nydelig som du er. Du smiler og ler, og sjarmerer alle og storesøster, ja hun kunne ikke vært mer stolt av lillebroren sin som hun er, og vi, vi er de stolteste foreldrene noen sinne. Vi har de to fineste og flotteste barna i hele verden. Guud som vi elsker dere.
Det er så deilig å se på deg, du varmer hjerte mitt så fryktelige mye. Jeg tar meg selv i å ligge å titte på deg når du sover, du ser ut som en engel.
Du har så nydelige blå øyne og et absolutt fantastisk smil og så mye som du ligner på pappaen din, ikke rart jeg er betatt av min lille nydelige sønn.
For 4 mnd siden følte jeg ikke at denne dagen noen sinne skulle komme,
Det er fortsatt veldig vondt for mamma å tenke tilbake på tiden da du var syk.
Men så ser jeg på deg, og du smiler alltid til meg og da vet jeg, at min lille sønn er en kjemper - du skatten min kommer til å overvinne alt.
Og mamma er så fryktelig stolt av deg.
Jeg elsker deg min lille Elias.
Klem fra mammaen din.
Skrevet: 2 mars 08.
08.08.09
Trådet modus
