Da Torstein ankom verden! - NybaktMamma

Tossi · 22-04-2006, 21:42

Min fødselsrapport begynner faktisk hele to uker før termin

...

38+1 undersøker gynekologen meg, og konkluderer med myke og modne forhold. Jeg blir både overrasket og glad, for jeg hadde ikke forventet det såpass lenge før termin. Plutselig framstår sannsynligheten for en vanlig fødsel som ganske stor, og vi begynner så smått å forberede oss og familien vår. Foreldrene våre kommer på besøk skiftvis, slik at vi har noen til å passe toåringen om noe skulle skje på natta.

Ny kontroll 39+1, og forholdene har dessverre ikke endret seg merkbart fra kontrollen uka før. Gynekologen stripper meg for å prøve å sette fortgang i sakene, og jeg blir innlagt til observasjon fram til termin for sikkerhets skyld. Hodet er ikke festet og gynekologen ønsker at jeg skal sove på sykehuset i tilfelle fødselen starter med vannavgang om natta. Det vil bli foretatt CTG-kontroller morgen og kveld for å sjekke at lillebror har det bra, og oftere dersom jeg ønsker det. Jeg vil bli gitt litt forsiktig starthjelp i form av prostaglandingele, da man ikke kan bruke sterkere krutt på gravide med et keisersnitt bak seg.

39+2 blir den første gelekuren satt, i håp om at det skal modne forholdene ytterligere og kanskje til og med sette igang fødselen. Jeg er forberedt på at det ikke nødvendigvis vil komme noe resultat ut av kun én kur, men klarer ikke la være å håpe og kjenne nøye etter hver minste lille murring og kynner. Det kommer litt blodblandet slim både etter strippinga og gelekuren, men ellers går dagene uten det minste tegn på at noe er igang. Trøsten er at lillebror tilsynelatende har det helt ypperlig i magen, alle CTG-kontrollene tyder på det.

Skulle egentlig få ny gelekur 39+4, men denne dagen er det svært hektisk på sykehuset, med to kompliserte fødsler på rappen. Heldigvis ender begge bra til slutt, men jeg må tilstå at jeg blir litt utfordret i mitt valg om å gå for en vanlig fødsel

... Får gelekur nr. to 39+5, men gynekologen (ikke min faste) kan ikke kjenne at det er blitt mer modent. Får vite at jeg ligger på 4 poeng av 10 (Bishop score), og vet fra min lesning på temaet at man ikke regnes som moden før man har minst 5 poeng. Føler meg litt lurt av alt snakket om 'mykt og modent', at jeg ut fra en misforstått snillisme har blitt gitt falske forhåpninger for at jeg ikke skal miste motet.

Vel, ingenting skjer denne gangen heller - alt av kynnere har helt tatt kvelden - og gelekur nr. tre blir satt morgenen etter. Stadig ingen resultater, og dette begynner å tære på meg. Føler meg jo rimelig trygg på at lillebror har det bra, men jeg rykker stadig nærmere termindato og tidspunktet der det gikk galt med eldstebror. Dessuten savner jeg poden der hjemme (han er innom på besøk, og jeg får hjem på perm de dagene jeg ikke får gelekur, men det blir ikke helt det samme), og rundt meg dukker det stadig opp nye fødende som popper ut små nurk som det er den enkleste sak i verden. I den uka jeg gikk og ventet på fødsel ble det født 13 barn, noe som er forholdsvis mye for et ganske lite sykehus.

Blir undersøkt av atter en ny gynekolog 40+0 - han er superoptimist og konkluderer med 6-7 poeng og fødsel omtrent når som helst. Mener at atter en gelekur kanskje bare er det siste lille sparket bak som vil få ting til å komme igang, og forbereder jordmødrene på at vannet mitt kan gå ikke lenge etter gelekuren (med litt innlagt stripping). Jeg fikk en opptur av disse nyhetene - endelig ble det kanskje litt action! - men tok ikke sjansen på å holde pusten i spenning, jeg hadde jo i større eller mindre grad blitt fortalt alt dette siden 38+1...

40+1 kommer min faste gynekolog tilbake, og med bakgrunn i kontrollen dagen i forveien har hun med med seg utstyr for å ta vannet. Jeg blir helt skjelven, er øyeblikket virkelig kommet..? Jeg kommer meg raskt ned på jorda igjen, kontrollen viser nemlig 4-5 poeng og overhodet ingen muligheter for å ta vannet. Som antatt (fryktet) var altså gynekologen dagen før noe raus i sin poenggivning. Personlig kunne jeg tenkt meg atter en gelekur, men gynekologen må ta en tenkepause og diskutere med de andre gynekologene. De kommer fram til at de ikke kan gjøre noe mer, de må bare legge inn årene og anbefaler keisersnitt neste dag. Hverken jeg eller legene er interessert i at jeg skal gå noe særlig over termindato, og vi er alle enige om at noe bør skje i løpet av de nærmeste dagene. De anser det nå som lite sannsynlig at fødselen vil komme igang av seg selv i løpet av uka - siden jeg har respondert så elendig på gelekurene er livmorhalsen fortsatt 1-2 cm lang, og hodet til lillebror står så høyt at han hjelper ikke til med å flate den ut.

40+2, og jeg skal forberedes til keisersnitt. Gleder meg veldig til å endelig møte lillebror, men får en reaksjon på morgenkvisten - en kombinasjon av kalde føtter og tristhet. Hadde så inderlig håpet på en lykkelig vaginal fødsel å balansere minnene fra dødfødselen med... Synes det er fryktelig surt å ha klart å tyne meg selv til å gå helt til termin med vanlig fødsel som mål, og så bli sviktet av kroppen min når det virkelig gjelder. Når jeg i løpet av svangerskapet hadde sett for meg fødselen, trodde jeg keisersnitt kun ville bli aktuelt dersom lillebror lå i seteleie eller oppførte seg bekymringsfullt, eller dersom jeg fikk den store skjelven og måtte ha ut lillebror i en fei. At jeg - med forstanden noenlunde i behold - skulle komme meg helt til termin med en baby i hodeleie, og likevel bli nødt til å ta keisersnitt fordi kroppen ikke ville samarbeide, det hadde jeg slett ikke trodd. Så denne morgenen sitter jeg altså og veier for eller imot - lillebror lever nå, våger jeg ta sjansen på at han har det like fint i magen i morgen? Om ei uke? Han blir jo dessuten større for hver dag, noe som øker faren for en mer komplisert fødsel, og et planlagt snitt er jo en rimelig trygg og grei affære. Blir undersøkt igjen, bare sånn i tilfelle det er mulig å ta vannet istedet, men ingenting har skjedd. Gynekologen min sier jeg i verste fall kan risikere å måtte gå fulle fjorten dager over termindato og likevel ende med snitt fordi de ikke får til å sette meg igang, og at keisersnitt nå absolutt er å foretrekke.

Operasjonsstua er full av mennesker som vil være med, et planlagt snitt er en koselig affære som man både kan glede seg over og lære noe av siden det ikke er hastverk involvert. Inkludert meg og mannen min er det tretten personer tilstede, men jeg legger ikke mye merke til det. Spinalen blir satt, mer eller mindre helt smertefritt, og følelsen i føttene mine svinner hen. Jeg klarer ikke helt slappe av, følger med på den medisinske samtalen mellom gynekologene og titter tidvis noe forsiktig opp i operasjonslampene der jeg kan skimte litt av hva som skjer der nede bak forhenget. Gynekologen erklærer at hun er framme ved livmora, og den spente vannblæra avdekkes. Fostervannet skal suges opp, men vannblæra brister med et smell og gynekologen får hele syndefloden over seg og er klissvåt fra topp til tresko

. Nå kommer han, får vi beskjed om av gynekologen vår - han er stooor!, sier den andre - og hele rommet fylles av illsinte skrik. I nøyaktig det øyeblikket - 29. mars kl. 10:34 - slipper spenningen i kroppen taket, tårene triller ukontrollert og det er med ett komplett og fullstendig betydningsløst hvilken vei lillebror møtte verden

.

Jeg får stryke litt på ham før barnelegen overtar, deretter må jeg syes sammen og ligge på intensiven noen timer, mens lillebror får ligge på brystet til pappa'n oppe på barsel. Jeg får besøk av lillebror og pappa'n i to runder, får førligheten tilbake i beina to-tre timer etter snittet og slipper ut fra intensiven etter fire timer. Jeg er oppe og går en liten runde (temmelig bukrygget, må innrømmes) tre timer etter det, og bruker kvelden på å øve på amminga sammen med lillebror. Han tar puppen glimrende og suger som en helt, så melka kommer allerede etter to dager. Han har lange perioder hvor han er våken og kommunikativ, en stor forskjell fra storebror som etter snittet i uke 36+1 knapt åpnet øynene hele den tida vi var på sykehuset. Mellombror kommer også en tur på besøk den første dagen, og han klarer nesten ikke holde øyne og fingre vekk fra det nye familiemedlemmet - susser og stryker ham hele tiden, og kikker i forundring på de bittesmå fingrene. Skriker lillebror er han den første som er borte hos ham for å trøste.

Gynekologene var skjønt enige om at det var den riktige avgjørelsen å snitte nå, selv om lillebror i utgangspunktet åpenbart hadde det fint i magen. Morkaka var fullstendig fri for blodpropper eller forkalkninger, og navlestrengen lå ikke rundt halsen denne gangen, men han var dekket i fosterfett og lå veldig høyt oppe, så vi ville nok ha måttet vente lenge på selvstart. Snittopplevelsen var også denne gangen helt ukomplisert og ikke så mye annerledes enn sist, men siden jeg naturlig nok har litt arrvev fra forrige snitt vedvarte smertene noe lenger nå.

Uansett - dette er altså beretningen om da Torstein kom til verden, 52 cm lang og 4495 gram tung. Har du lest hele greia er jeg råimponert

! Og så må jeg jo legge ved et lite bilde av vidunderet - som forresten kommer til å bli kliss lik mellombror.