Det startet vel først natt til 3.jan, med rier i ryggen. Disse ga seg
igjen mot morgenen.
Kvelden 3.jan begynte disse riene på'n igjen og det var slitsomt. De
satt for det meste i ryggen, og de slapp ikke mellom. Jeg har såpass
dårlig rygg at den sikkert ikke "tålte" riene i ryggen, og derfor var
muskler og sånn spent også i mellom riene. Jeg gikk derfor en god stund
med en lang rie, som bare ble ubetydelig vondere med jevne mellomrom.
Etter flere timer med dette, ringte vi føden ca kl.3 og forklarte
situasjonen. Jordmor trodde ikke det var rier, men prolaps i ryggen!
NEI, sier jeg- dette er ikke prolaps. Etter endel "mas" fikk vi komme
inn til en sjekk. Resultat 1cm åpning, 1 cm lang livmorhals og ikke
spesielt moden livmorhals.
Da ble jeg så demotivert at tårene sprutet. Skulle jeg måtte gå med
disse smertene i ryggen hver natt fremover? Fikk beskjed om å spise
paracet, men de hjalp ikke mye. Fikk slappe av et par timer hjemme i
senga, døste såvidt det var. Sto opp for å tisse rundt 6.30, og da jeg
hadde lagt meg i senga igjen kom det mer. Reiste meg fort opp og løp på
toalettet, der vannet fosset ut! For en lettelse- jeg ble så glad. Da
slapp jeg disse ryggsmertene flere netter fremover!
Sa til mannfolket at vannet hadde gått, hvorpå han bare sier "kødder
du?", 3 ganger før han tror meg.
Begynte ganske fort å få mensmurringer, men ingenting mer. Ventet
derfor med å ringe føden, da vi hadde fått bekreftet at hodet var godt
festet bare et par timer før.
Ringte føden rundt halv 8, og fikk beskjed om å komme inn selvom jeg
ikke hadde særlig vondt.
Var vel inne rundt 8, og nå var riene begynt å komme ganske
regelmessig. De varte fortsatt bare ca 20 sek, men kom med 2 min
mellomrom. Hadde fortsatt konstant vondt i ryggen, så gruet meg endel
til riene ble verre.
Tok litt tid, men tilslutt fikk vi et rom. Ble undersøkt rundt 09:30 og
hadde ikke mer enn 2 cm åpning. Etter en halvtime fikk jeg tilbud om en
stikkpille mot ryggsmertene og jeg var i himmelen når den virket. Hadde
endelig pause mellom riene i ryggen! Fikk lystgass som jeg forelsket
meg helt i og lå i senga med rispose på ryggen og pustet meg gjennom
riene mens jeg så på soloppgangen. Fikk en stor gledesfølelse akkurat
da når det gikk opp for meg at jeg snart skulle få møte vår lille
bosjebo.
Spurte om en ny undersøkelse ca 1 time etterpå, og hadde da 5 cm
åpning. Jordmor synes det hadde gått fort til å være første gang. Riene
Økte fort på i både styrke og varighet, samtidig som de kom ofte. Gikk
oppe i prekestolen en stund, og ting ble ennå mer intenst. Fikk
trykketrang litt over 12- jordmor like overrasket da hun konkluderer
med 9 cm åpning.
Gikk ikke lange tiden før jeg fikk lov å trykke.
Etter en stund med pressing ble plutselig rommet fullere. Fosterlyden
hadde visst sunket, og lege og diverse ble tilkalt. Gikk heldigvis ikke
lange tiden før alt var normalt igjen. Var visst gått litt fort for den
lille, samtidig som han måtte forbi et trangt sted.
Jeg trykka for harde livet, men etter en time ble igjen legen tilkalt.
Ungen hadde sittet fast ved bekkenkanten den siste halvtimen, og
ingenting skjedde. Først satt de drypp for å forsterke riene, men ungen
rikka seg ikke. De bestemte seg for å prøve å hjelpe til med tang. Fikk
satt lokalbedøvelse som jeg ikke tror funka i det hele tatt, for gud så
vondt det var da han skulle tvinge tanga inn rundt hodet til ungen. Han
fikk ikke ordentlig tak, så de ga opp tanga og bestemte seg for vakum i
stedet.
Jeg som har sett på jordmødrene på tv fikk litt panikk da han skulle
bruke vakum, for det ser jo så brutalt ut der de drar av all sin kraft
i dette stakkars lille hodet. Begynte å grine, og syntes så synd på
stakkars knøttet og følte meg fæl som ikke greide dette selv. Jeg var
jo dødssliten, men som jeg trykka mens han gjorde klar vakumet, i håp
om at ungen skulle slippe den behandlinga.
Det var faktisk veldig godt da han fikk hjulpet meg litt, for jeg følte
endelig at ting skjedde. Kunne kjenne hodet komme lenger ned og han dro
ikke like kraftig som det jeg har sett på tv. Etter han hadde hjulpet
ungen forbi bekkenkanten, tok de av vakumet og jeg fikk presse resten
selv. De guffa imidlertid opp dryppet for riene var blitt svakere. Jeg
husker det gjorde sinnsykt vondt i ryggen akkurat nå, og jeg ville bare
ha han ut!
Pressa og pressa og så sier jordmor at nå kommer han på neste ri! Det
gjorde han ikke. Hun sa det igjen, at nå kommer han- men han kom ikke da heller.
Da turte hun ikke si det fler ganger tror jeg, men jammen kom han ikke
på ria etter det.
Det var kjempeherlig å være smertefri og å se nurket for første gang.
Alt føltes helt surrealistisk og jeg så bort på sambo som gråt og var
bare så stolt av oss alle tre.
Han var ute kl 13:57 den 4.jan. Tøffingen min fikk 9 på apgar score.
Etter ni mnd venting var Dani Leander kommet til oss. 4140g og 53 cm ren lykke 
2005 & K 
Linjærmodus
