Da var det på tide å skrive fødselsrapport, mens jeg enda har opplevelsen friskt i minne.
Det hele startet onsdag morgen. Jeg hadde jordmortime, hvor alt egentlig så bra ut med lillingen i magen. Det eneste var at SF-målet hadde falt veldig, og plutselig lå utenfor normalen, så det ble ordnet time til ultralyd på poliklinikken 25.oktober - dit kom jeg meg aldri. Ellers var hodet festet, og alt var i grunnen klart til fødsel. Selv var jeg overbevist om at det ikke kom til å bli noe føding med det første.
I bilen på vei hjem, kjente jeg de første litt merkelige takene i magen. De strålte nedover i bena, og var annerledes enn de takene jeg hadde hatt tidligere. De vedvarte hele bilturen, mens jeg var i butikken, og lenge etter at jeg kom hjem. Men ikke før hadde jeg fortalt om de til venninner på MSN, ja så forsvant de. Det ble til at jeg ble med Maritmannen på foreldrekaffe i barnehagen, og følte meg i grunnen ikke sånn aller verst.
Mens vi var der så kom det ett ganske bra tak. Så gikk det en time, og så kom enda ett. Det gikk nesten en time - nytt tak, og så kom de med noe kortere mellomrom etter hvert utover ettermiddagen. Etter at snuppa var lagt i halv syv tiden begynte de også å bli mer regelmessige, men det var vel ikke før i halv ni tiden at vi skjønte at det nok ble fødsel snart, og tok kontakt med mamma som skulle være barnevakt.
Mamma kom rundt halv tolv, og da hadde vi ryddet huset og gjort klart alt som måtte fikses før vi kunne reise. Jeg syntes fortsatt at takene var helt levelige, men de kom med 5-6-7 minutters mellomrom, så mamma som hadde hatt styrtfødsler både med meg og min bror mente vi burde reist for lengst. Jammen glad jeg hørte på min egen magefølelse og tok det hele ganske med ro. Da jeg hadde hatt to tak med 3 minutters mellomrom tuslet jeg i dusjen. Mamma holdt på å gå i frø, og hørtes ut som hun trodde jeg skulle føde på badegulvet - hadde hun fått bestemme så hadde hun nesten ringt sykebil og fått meg på føden med blålys og sirener. Jeg hadde derimot ganske bra med tid.
Føden ankom vi i ett-tiden. Ble lagt til ctg, men da ble selvfølgelig riene mer uregelmessige igjen, og ikke fikk ctg'en ordentlig utslag på de heller. Den ene rien kunne derimot sees som et ganske bra fall i pulsen til lillemann, og det var dette pulsfallet som gjorde at vi ikke ble sendt hjem igjen. Jordmora vi hadde den natten gjorde langt fra noe positivt inntrykk, så hun kaller vi bare NN sånn for ordens skyld. Vi fikk da i alle fall en fødestue, noe som er langt bedre enn det kottet av et bad vi ble stuet inn på i førsten. Der fikk vi mat (tørre brødskiver.... oh joy), og et skjema vi skulle fylle ut. Så forsvant jordmor NN, og kom ikke tilbake på et par timer. Da ble jeg lagt til ctg igjen, og hadde fortsatt rier med ujevne mellomrom, av ujevn lengde, men med tiltagende styrke - det var det i alle fall liten tvil om. Jeg kjente de godt utover i hoftene, bak i ryggen, og nedover i bena, og det var der jeg kjente de best resten av fødselen også. Skikkelig vondt, og så ble jeg så skjelven i bena av det. Når riene kom, ble jeg enten liggende med lukkede øyne og lytte til klokka på veggen, og telle hvor lange de var, eller så lå jeg og holdt meg fast i senga, og kikket i taket. Så sikkert temmelig festlig ut. I alle fall måtte jeg jo ligge rolig med denne registreringen på, og det var ingen ting som tydet på at jeg kunne få slippe å ha den på heller. Jordmor NN glimret atter en gang med sitt fravær, og når jeg ringte på for å bli løsnet fra stroppene for å kunne gå på do, så kom det bare andre jordmødre som ingen av dem ante hva "planen" var. Ikke en gang da jeg på grunn av smerter og ubehag kastet opp som en gris var jordmor NN å se. Heldigvis var det snart vaktskifte, og da var lykken gjort.
Halv åtte kikket en aldeles kjempesøt jordmor Tine inn døra hos oss, og tok av ctg'en. Jeg fikk tuslet på toalettet, og vi snakket litt om hvordan ting var. Jeg snakket om nedpress og vondter og oppkast - hvorpå jordmor NN som nå endelig var tilstede for å overlate meg til nestemann så noe forundret ut, for dette hadde da ikke hun hørt om. Nei det var jo rart - hun var jo ikke hos meg, og kom ikke da vi ringte på.
I alle fall så ble det bestemt at jeg skulle gå i dusjen en tur, og det hørtes ut som en bra plan. Riene begynte å bli bra vonde, og jeg måtte virkelig puste og konsentrere meg for hver ri. Vel inne på badet fikk jeg nesten hysterisk anfall. Bena ville ikke bære meg, enkelte rier kom så tett at jeg ikke rakk å bli ferdig med en før den neste kom, jeg var helt uten energi (null søvn, null mat - den hadde jo gjort snarlig retur tidligere på morgenen). Jormor Tine gjorde i alle fall en utmerket jobb med å få roet meg, og så hadde jeg jo Maritmannen der, som skulle hatt premie for utmerkede fødselshjelper-jobb. Det ble sjekket åpning - hele 2 cm... Så mye vondt, så lenge, for så lite. Jeg ble en smule motløs ja.
Dusjen hjalp forøvrig litt, men jeg manglet krefter til å orke å holde meg selv sittende på krakk, og etter kort tid virket det nesten som om det varme vannet fremkalte riene vel så mye som det lindret smertene, så da bar det inn på rommet igjen.
Ettersom jeg alikevel holdt meg liggende i senga så ble jeg lagt til ctg igjen. Fy søren som jeg hater den ctg'en. Det er ikke gøy å ligge stroppet fast med begrenset bevegelsesfrihet når hele kroppen verket. Nå gjorde riene så vondt at jeg virkelig lå og klamret meg til senga ved hver ri. Noen med 3 minutters mellomrom, og andre kom så tett at de bare haglet på. Jordmor Tine (en engel i hvitt) sjekket åpning, og kunne si at det var tydelig fremgang. Jeg fikk prøve meg oppe og gå og stå, med prekestol, og halvveis hengende over Maritmannen, men det fungerte overhodet ikke. Jeg ble liggende på siden i senga resten av åpningsfasen, som forøvrig gikk fort. Jordmor Tine kunne se det på hele meg, og riene mine, at dette ble en ganske rask fødsel når den bare kom skikkelig i gang. Fra 2 cm til full åpning på 4 timer. Ikke rart jeg hadde vondt. Jeg fikk satt akupunktur to ganger, og det lindret ganske bra.
Når vi kom til 6 cm hadde jeg så vondt at jeg var sikker på at jeg ikke kom til å orke å komme meg gjennom fødselen. Det var så vondt at jeg finner ikke ord. Åpningen ble sjekket, og avtalen med jordmor var at hun snart skulle ta vannet, og så skulle jeg få morfin. Epidural hadde jeg sagt klart ifra om at jeg ikke ville ha litt tidligere på dagen, og Tine mente klart at det skulle vi prøve å unngå. Riene haglet inn, og jeg lå mest bare og ristet i senga. I tillegg kom trykketrangen, og den var helt forjævlig. Det var ikke mulig å la være å trykke, men heldivis fikk jeg lov til det - takk og lov Jordmor Tine var forøvrig temmelig imponert over hvor lydløs jeg var. Hadde jo mer enn nok med å puste og konsentrere meg. Da kunne jeg jo ikke ligge og hyle og bælje. Med den ene hånda fast rundt en metallbjelke i senga, og den andre hånda fast i Maritmannen, så var jeg helt i min egen verden. Vannet gikk forøvrig av seg selv, og vips var vi på 7 cm.
Fødesenga ble gjort klar, og det ble festet sånn dings (jeg husker ikke hva det heter) til hodet på lillemann. Så ble jeg bedt om å klatre over i ny seng. Ja for det er himla lett når riene hagler inn, og man knapt klarer å flytte bena... Jeg kom meg da over, og ble liggende/sittende på kne og holde meg fast til hodegjerdet på senga, med puter under brystet. Etter hvert fikk jeg saccosekk under meg i stedet. Da kom også pressriene, og jeg var i himlen. Pressriene gjorde overhodet ikke vondt. Det var ingen smerter mellom riene, og det eneste jeg kjente var trykketrang - og jaggu var det godt å få trykke også. Null smerter altså. Det gikk sakte fremover, men jeg hadde det da ikke travelt, og jordmora virket veldig fornøyd med fremgangen. For første gang på lenge gikk det faktisk ann å slenge ut av seg en og annen artig kommentar også, og få litt hvile mellom taken. Oh lykke...
Etter ca 20 minutter med trykking ble det tilkalt lege for å kikke på registreringen av lillemann. De tidligere nevnte pulsfallene var der stadig og de ville jordmor at noen kikket på. Det hele foregikk uten drama, men jeg ble i alle fall bedt om å snu meg og legge meg på rygg for å få mere fart på trykkinga. I tillegg ble det beordret drypp, som ble satt rett på 80 for å få skikkelig fortgang i greiene. Selv om det tydeligvis var grunn til at de gjorde dette, så var jordmor og lege veldig rolige rundt det hele, og jeg fikk gjort det som var jobben min - nemlig å trykke som søren så mye jeg klarte. Følte meg sterk da ja, og fikk masse positive tilbakemeldinger på at dette gikk veien. Etter hvert fikk jeg også kjenne hodet på vei ut, men hadde da fortsatt ingen smerter - snodig.
Mellom to rier fikk jeg beskjed om at de skulle klippe, og at jeg på neste ri skulle trykke alt jeg kunne. Det gjør ikke vondt å bli klippet, det vet jeg nå. Det kom en ri, jeg trykket, jordmor klippet, og vips var lille Elias kommet til verden. Klokka var 12.53, 25.oktober. Vitale mål: 51cm, 3220 gram, 36 cm hodeomkrets. Han var litt blå stakkar for navlestrengen hadde ligget i klem (derav pulsfallene), men gråt da han ble født, og var selvfølgelig verdens skjønneste lille skapning. Men du og du så liten...
Jeg ble lappet sammen med en hel del sting både her og der, og fikk lille Elias opp på brystet. Pappaen fikk klippe navlestrengen, og så særdeles stolt ut. Lillemann visste forøvrig godt hvor maten finnes, og når vi bare fikk ro til det, så lå han i en god halvtime og sugde villig i vei. Fink gutt ja!
For de som nå husker at jeg skrev om jordmorontrollen min tidligere i rapporten, så husker de kanskje den ultralyden jeg skulle på, men som jeg ikke kom på. Vel, den hadde vært viktig dersom jeg ikke hadde født allerede. Lillemann er dysmatur - han har ikke utviklet seg helt optimalt. Antagelig henger dette sammen med noe dårlig morkakefunksjon på slutten av svangerskapet. Her hjemme er det nå derfor et strikt regime med mating hver 4. time og morsmelkerstatning etter amming dersom han ikke virker helt fornøyd. Han er tørr i huden, flasser i alle ledd og på hendene og føttene, og litt tynn på kroppen. Det er dog ikke noe farlig så dette går nok bare fint.
Jaja, nå er det sikkert en del jeg har glemt, men jeg skal lese over denne rapporten en gang eller to i løpet av de neste dagene, og kanskje pynte litt på den her og der. Takk for at du leste.
kommer inn døra.
Er jeg gal som har lyst på ny baby nå? :usikker:
frosken 10.01.06 
soppen 10.09.09
fra MorStine og gutte-
,'99, '00, '04 og '06
Hybridmodus
